fredagsblues

Man kan dele mangt og meget over en skarve kaffekopp, -i dag serveres kaffen utendørs i finværet, en stakket morgenstund mens tårene flommer over, og undertegnede røres til tusen av gode tilbakemeldinger når hun må takke av, sette grenser og si ifra, om alt hun ikke greier å bidra med...
i dette livet, som ikke ble, slik det skulle...
KULLSVART KAFFE I MUMMIKOPPEN
Jeg har valgt å dele biter av et halvgammelt kjærringskinns løpeliv, jeg har valgt å benytte noe av skrivekløen i dette perspektiv, jeg velger å dele tanker og erfaring fra eget liv på generelt og prinsipielt vis, i en hårfin balansegang der jeg bruker meg selv som eksempel gang på gang.

Jeg har valgt denne form for å få fram budskap, jeg har valgt å synliggjøre egne svakheter for å ufarliggjøre og kanskje normalisere et komplisert menneskesinn. Da vår eldste sønn døde i januar, tok jeg det valg, at jeg skal om mulig bli enda mer tydelig i å spre kunnskap om sorg- og krisebearbeiding. Jeg har hatt samtaler og fått umåtelig mang en tilbakemelding fra mennesker som setter pris på å få ta del i mine tanker. Jeg har hatt møter med andre sørgende og kriserammede som har lettet sitt hjerte, og delt sin smerte. Det er jeg umåtelig takknemlig for. Det dere gir tilbake har uvurderlig verdi, det er med på å gi meg en slags mening i hva dette livet kan gi. Det gir meg også et slags håp om at det skal være mulig å bidra til å forme et varmere samfunn og at verden skal bli litt bedre å leve i, for alle. 
Når man befinner seg langt nede i en smertedal, og alt kjennes meningsløst og bare bare vondt, og man vet at man MÅ og burde mye mye mer enn man makter å gjøre, -når man er tvunget til å sette beinharde grenser, prioritere sine gjøremål til det aller mest livsnødvendige, for i det hele tatt å kunne overleve, eksistere eller fungere, og man får tilbakemeldinger som sier; " ja det har vi forståelse for, ta den tida du trenger, du er velkommen tilbake, når du kjenner at du er klar " 

Da, sprenges nesten mitt hjerte av takknemlighet, finnes det virkelig slik medmenneskelighet?

Selvfølgelig gjør det det.
Selvfølgelig finnes det mange som vil det aller beste for en,
-det er bare det, at det er så vanskelig å se, selv
-når man er så langt ned

Man føler seg slem, når man må si nei
Man føler at alle går rundt å skuler på seg
Man føler at andre forventer mer enn det du selv er i stand til å gi
Man føler og kjenner på at andre dømmer deg

Nøkkelen her er derfor å være i stand til å gi, den sørgende bekreftelser på, at det er helt greit at du må det du må. Så får tida bare gå og vi er her for deg og bryr oss om deg. Og det er helt greit at DU sier nei. 

Ære Være alle som er i stand til det
Å gi sine medmennesker medlidenhet
Omsorg Respekt og Tro
det er det som må til
for at verden skal bli god

Så handler dette innlegget også om å normalisere en sorg- eller krisetilstand, ved å gi bekreftelse på at man har tillit til de eller den som er rammet, slik at muligheten for å komme seg best mulig avsted gjennom den bekmørke tunnel slik kan den sørgende en vakker dag, kanskje ha mulighet for å springe ut i den lyse enden.

GOD HELG.

Kommentarer