Hornindal Rundt 2016

Hvor skal man begynne?
Hva skal man si?

Når man vil skrive løpsrapport etter å ha gjennomført "Norges Tøffeste Fjelløp"

Alle som fullfører Hornindal Rundt er "tougher than the rest"

Jeg forstår ikke helt selv hva som egentlig dro meg dit, hva som gjorde at jeg allerede for et par år siden kjente en lyst til å løpe Hornindal Rundt. Skrekkblandet fryd fylte hodet og en følelse av at dette er helt på grensen av hva jeg kan klare å gjennomføre, bare ved å lese påkrevd utstyrsliste.


En rask skumming på nett der det fins løpsrapporter liggende av meritterte og erfarne ultraløperes erfaring og opplevelse av dette løpet, burde ha skremt meg så langt vekk at jeg for all framtid burde fortrengt tanken, tvertimot pirret det bare nysjerrigheten enda mer. Løpet har en løypeprofil der 5600 høydemeter skal bestiges, fordelt på 9 fjelltopper over en strekning på 75 km som skal løpes med sekk med nødvendig sikkerhetsutstyr, bekledning og nok føde til å klare seg selv. Kun en bemannet matstasjon fins nemlig i dette løpet.

Løypeprofilen

I tillegg er alle startende forpliktet til å underskrive egenerklæring som bekrefter at vi løper på eget ansvar, er godt nok trent og har god nok helse til å klare påkjenningen med mer. Når man i tillegg registrerer at vinnertida ligger på såvidt under 9-10 timer, og sperretida er 30, skjønner vel alle at det ikke er snakk om ren 75-kilometers plankekjøring! For å sette det hele litt i perspektiv har Ultravasans 90 km ei vinnertid på ca. 6 timer og ei maxtid på 15. Sånn sett kan man nesten si at i den grad Portfjelløpet er verdt en Halvmaraton er Hornindal Rundt verdt Ultravasan frem og tilbake i en smell!

Seigmenner, Nøtter og Kart pakkes klart!

Undere over alle undere fikk jeg lokket med meg Maken inn i dette eventyret. Maken min som i løpet av hele sitt liv, inntil for bare få uker siden løp Spitsbergen Marathon, som sin lengste distanse noensinne, sa Ja, ok -vi drar!
Maken og Meg rett før start:-)

Så dro vi til Hornindal, sjekket oss inn hos trivelige folk, pakket snippesken og la i veg. "Jeg skal gå i alle moter", sa maken min før start. Vi får ta det som en tur og bruke den tida det tar. Her er det gjennomførelsen og opplevelsen som teller! Fredag kveld var det nemlig duket for løpsmøte, vi fikk en anelse av alvorligheten i det hele samt at vi til tross for å regne oss som erfarne fjellfolk nok ikke riktig kunne sammenligne fjell-livet i heimbygda med disse ruvende klatretopper.
Ultraløpere som gjør seg klar for langtur.
Vakkert, tøft, rått og kult, vanvittig bratt opp og ned, opp og ned, store deler uten sti, men med supergod merking var det lett å finne veien selv i partier og timer med tåke når jeg løp alene. Skyhøye snøtrapper, elvevading, fjellklatring, forsering av bekker, gress, grus, gjørme, steinur: Hornindal har alt og utsikten på de majestetiske toppene er rett og slett magisk, i den grad høydeskrekken tillater deg å se. Vi beveger oss på en måte gjennom et Norge i miniatyr, der vi får servert hele landet i en smell, trykt sammen på finurlig vis, fra få meter over havoverflata til godt over 1000 meters høyde. Grinder skal åpnes og lukkes så husdyra ikke havner på villvei. Menneskene er bare gode og trivelige, alle må slite, dette løpet er tøft for alle.
Godt over Halvveis, knipset jeg et bilde før iPhone var død,
hadde dog en levende Sony i bunnen av sekken som sikkerhet. 

Aldri har jeg grått og bannet så mye i et løp noengang, aldri heller ei tenkt tanken på at det hadde vært deilig å hoppe av og få seg ei god myk og varm seng. Å bryte var likevel aldri et alternativ, jeg visste jeg ville ta meg til mål, til tross for at alle mine tær i god tid før halvveis kjentes ut som de ville smuldre bort og alle tånegler ramle av! Tærne skulle nemlig bli min største bøyg fysisk. Mine føtter er nemlig ikke i stand til å løpe med hva som helst, skovalg er derfor en viktig del før ethvert løp, og ettersom jeg ikke riktig visste hva jeg gikk til måtte jeg ta et valg utifra hva jeg trodde jeg ville klare meg best med totalt sett. 
Jeg valgte HOKA Speedgoat, de satt som spiker på våte fjell, de har nok demping på asfalt og vei, de er romslige nok når føttene svulmer opp, men tåboksen ble for hard i alle bratte unnabakker, noe som etterhvert gjorde meg svært lite løpbar. De siste fire mil ble hvert steg en stor lidelse, spesielt når vi skulle komme oss ned. Jeg kunne kanskje valgt mine Altra Superior, så hadde tærne fått en mildere reise, men grepet på dem ville nok sannsynligvis ikke vært godt nok i de skumleste partier. Jeg liker også svært godt å løpe med Icebug`s Acceleritas, som sitter som en sokk på foten, disse har ingen demping så dem torde jeg rett og slett ikke velge, på denne ultradistansen. Forsøkte å registrere hva andre løp på og merket meg at mange benyttet INOV, Salomon eller LaSportiva -sko.
En løper så jeg løpe med badesko, du vet slike som kun har en såle og en reim over tærne med mulighet for å smette stortåa i mellom; imponerenede!
Stygge Løpetær er medaljens bakside.


Når det gjaldt næringsinntak, ble drikkeblæra i sekken fylt opp med sportsdrikk, i tillegg hadde jeg med meg ei lita plastflaska som jeg fylte med rent vann fra rennende bekker. Heimebakt brød med smør og ost, samt biter av kringle fylt med sukker, smør og kanel var min faste føde som jeg startet å spise ganske tidlig i første halvdel av løpet. Ved matstasjon etter halvgått ble vi servert den deiligste varme kjøttsuppe. Her ventet dessuten min aller beste søstersupport med 4 av våre barn. Det er virkelig av stor betydning å vite at noen man er glad i venter på deg noen steder i løypa. Jeg er dem evig takknemlig for at de orket å dele denne reisen med oss. Siste halvdel gikk det mest i seigmenner og snickers, inntil snickersen gjorde meg kvalm. Jeg åt ei og anna peanøtt, men seigmenner og gelegodteri er for meg det beste sikkerstikk. Sportsdrikken smakte etterhvert som frostvæske, så rent vann smakte som den skjønneste gudegave. Hva som var årsaken til at jeg fikk hold de siste 3-4 timer aner jeg egentlig ikke. Det er nemlig ikke noe jeg pleier å slite med,  men det bidro sammen med vonde tær til at jeg stadig måtte gå mer enn jeg greide å løpe på!
Enkelt Kveldsmåltid: fyller på med pasta og medbrakt falukorv

Noen mennesker man møter blir man fort veldig glad i, to av dem jeg løp endel sammen med på Bislett i november, var jeg så heldig å treffe på i Hornindal: Amund Totland fikk jeg en god klem av før start, siden så jeg ham ikke igjen før jeg kom i mål. Cathrine Holme visste jeg skulle løpe, men jeg så henne ikke før, første gangs vendingspunkt i løypa. Løpet har nemlig 4 avstikkere med sjekkpunkt i enden som man skal løpe fram og tilbake og dermed får anledning til å møte løpere som ligger både foran og bak en selv. Hun lå først bak men kom ganske snart forbi og klatra som ei fjellgeit opp ethvert motbakkeparti, alltid oppmuntrende og superblid. Jeg hadde ikke sjangs til å henge på, men fikk gleden av å se hennes oppmuntrende smil etter hver vending.
Maken kommer i mål etter 14 timer og 49 minutter.

Maken min fikk kjøre sitt eget løp, jeg vet godt hva han er god for, jeg har nemlig løpt i hans spor adskillige turer, og selv om han aldri har løpt slike distanser har han sine fjellturer i kroppen. Etter at startskuddet smalt mistet jeg ham av syne, mens jeg lot mange løpe forbi meg. Maken fikk slite mest første halvdel, men hentet seg inn og kom i godt sig de siste 3 mil. Unnabakkene ble hans største bøyg. Halvveis lå han kun en time foran meg, mens på siste del løp han fra med hele to, slik at han kom i mål mer enn tre timer før meg. Ganske normalt vil jeg si og fantastisk deilig at han holdt så godt helt til mål.
Alle som fullfører er VINNERE !!!

Det er mange fler jeg ville nevnt, for alle jeg har truffet har vært fantastiske folk. Ei stund løp jeg sammen med ei engelsk dame, som hadde løpt X-reid helga før: 160 km i ulendt terreng, jeg vet det var flere deltagere i Hornindal som hadde dette løpet i beina, og jeg fatter bare ikke at det er mulig med to så tøffe løp så tett. Det vitner om godt trente folk, rett og slett. En svenske jeg klatra et av fjella med kommer jeg alltid til å huske: vi snakket om dette og hint mens han stadig sa: "tar det aldri slut", før han konkluderte med at: ja ja.- det må vel være såpass om vi skal fortjene medaljen hvor det står: tougher than the rest, når vi kommer til mål.
Møkkete ultraløper ankommet MÅL etter 18 timer og 40 minutter!

Når man omsider har greid å klatre ned den aller siste bratta, i mørket med hodelykt, for min del, er det noen hundre meter svakt nedoverhellende asfalt før man kommer til mål inne i Hornindalshallen.
SKOVASK!!!

Der blir man tatt i mot som konger. Helt fantastisk, verken mer eller mindre, medaljen rundt halsen, applaus fra folk som venter midt i svarte sommernatta og endelig en tallerken varm suppe før man kan slenge seg i dusj og seng, vel vitende om at man har greid å komme seg igjennom!
Medaljer smaker ALLTID GODT. med kun tre startende i min klasse
ble det veteranbronse NM terrengultra:  HAHA -for en glede å motta!

Nå skulle jeg avsluttet med: "Hornindal Rundt: Vi kommer igjen!" men jeg er neimen ikke sikker.
Dette løpet er et fantastisk eventyr, arrangementet og menneskene: Tipp Topp-Tommel OPP! -så om jeg engang i framtida skulle få lyst til å gjøre det igjen, vil jeg psyke meg mer på å gå en skikkelig fjelltur  framfor å tenke at man skal løpe så fort som man kan, den biten er nok forbeholdt spesialtrente fjelløpere, som har dette ene som hovedmål.
BYE BYE HORNINDAL: TAKK FOR EN FANTASTISK OPPLEVELSE &
TUSEN HJERTELIG TAKK FOR OSS






Kommentarer