" Alt Sitter i Hodet !!! "

Når man ikke får løpt eller trent eller arbeidet som man har planlagt eller vil på grunn av livshendelser man ikke kan styre, er det lett å falle ned i mismotets klør, fanget av nedbrytende tanker som gjerne gir ekstra vekst til en dørstokk man i utgangspunktet kanskje kjemper mot.

Det trenger ikke være store hendelser som vipper en av pinnen, en uplanlagt visitt, en telefonsamtale man ikke var forberedt på eller et møte som dro ut i tid. Har man unger man vil følge opp, dukker det stadig opp situasjoner som gjør at man ikke for styrt sin "egentid".

Velger man i livet å sette barn og familie som førstepri, vil andre oppgaver ganske naturlig, måtte lid`! For karrieremennesker vil alle oppgaver foruten jobb måtte skyves lenger bak i leksa og dermed stenge døra for noe annet. Døgnet har 24 timer for alle, det nytter ikke å lure inn en ekstra time uten at det går på bekostning av noe eller får en konsekvens i en eller annen ende.
Periodevis vil det være mulig å skufle noe foran seg, unnlate å gjennomføre plikter, men jo mer man skufler og skyver foran seg, jo større blir haugen og jobben med komme den til livs. Om tid og lyst er flaskehalsen vil opphopede oppgaver kunne ende med å vokse deg langt over hodet og sette deg helt ut av spill. Psyken spiller jo også inn, ettersom vi mennesker jo er utstyrt med både følelser og sinn.

"Alt sitter i hodet" -hører vi og her kommer muligheten for oppblomstringen av mentale coacher og personlige trenere inn. Vi lever i et samfunn som fostrer en prestasjonsgenerasjon som ønsker å lykkes på alle områder. Vi skal leve sunt, være sterke og flotte, ha et godt og velfungerende sosialt nettverk, samtidig som vi skal fungere optimalt på skolen eller i jobben vår, helst med gode karakterer og en fantastisk karriere. Det er viktig å tjene gode penger, bedrive sport og trening, gjerne ispedd heftige friluftsturer, samtidig som vi skal dyrke noen finkulturelle verdier.  I tillegg skal vi ha et familieliv som fungerer optimalt, der hvert eneste familiemedlem skal realisere seg selv og følge sine drømmer. Sutring og klaging vil vi ikke ha noe av, for problemer av ymse slag skal vendes til å bli positive utfordringer som kan gi oss fantastiske mestringsfølelser.

Hvor jeg vil med dette innlegget er noget usikkert, jeg vipper meg selv av pinnen i frustasjonens tegn ettersom utfordringen er å fatte seg kort, snertent og presist, -for greier jeg ikke det, -mister jeg jo lesere! -og følgere og "likes" er jo et absolutt "must" om man vil holde seg flytende!

-det var dagens kronikk:-)

I starten av året har jeg slitt med treningsmotivasjon. Jeg har følt at ultraløperimaget mitt har fått seg en skikkelig knekk og jeg har hatt sterke tvil angående mine egen løpsmål. Jeg har måttet ta noen runder dypt ned i de mørke kjellerhull for å kjenne etter om jeg rett og slett skulle legge ultraskoa innerst og bakerst på skohylla og heller holde meg til løping for egen helse og velværes skyld. Prøve å perse på mila, kanskje ...???

Det kjennes unektelig adskillig mer behagelig. Fordelene er flere: man slipper store nederlag over ikke å nå sine eventuelle hårete løpsmål, samtidig som mitt indre jantespøkelse kan legge seg ned og slappe av, kanskje til og med begraves for godt. Man kan holde sin trening i vedlikeholdsmodus med sosial hygge som hovedfokus. Jeg begynner jo tross alt å bli en voksen dame. Naturlovene stagger kroppens fysikk, om jeg vil eller ikke. Hverdagslivet mitt er rett og slett ikke forenelig med å trene så mye som jeg vil eller kjenner at jeg kunne hatt kapasitet til. Om dette er jeg nok ikke alene. Det henger dessuten sammen med en prestasjonskultur som vi alle påvirkes av uansett om vi vil eller ikke.

Løsningen for min del har vært å holde fokus der jeg startet: holde fast ved kjernen i meg selv, ikke la andres holdninger styre meg. Når det gjelder ultratrening vet jeg at jeg er treig, men seig. Jeg vet at jeg trenger variasjon gjennom hele året og at jeg trives med det. Jeg vet at jeg ikke selv kan styre hverdagen min til enhver tid og derfor er prisgitt andre faktorer enn en gjennomsnittsnordmann. Jeg vet dessuten at akkurat det er en styrke. Min ultratrening må derfor bli, tilpasset mitt liv. og med hånden på hjertet kan jeg uansett si:

"Jeg gjør så godt jeg kan på alle plan i mitt liv, utifra mine forutsetninger og det er godt nok,
-for meg!"


GOD HELG:-)


Kommentarer