"Mamma- du er som ei Ku!"
-sa dattera mi til meg, da vi vandret rundt med klirrende medaljer hengende rundt halsen, etter Oslo Maraton, -forrige helg. For selv om jeg ikke greide målet mitt om å løpe alle distanser, fikk jeg likevel samlet en hel haug med lekre medaljer etter først å ha løpt 3 for alle fredag kveld, Oslo Maraton og 10 for Grete, lørdag den 16.september.
Å gjennomføre hele Oslotrippelen har nemlig vært noe jeg har hatt lyst til helt siden første gang den ble arrangert for få år siden. Utfordringen med trippelen har for min del hovedsaklig vært å holde farta som kreves for å rekke neste distanse. Man starter med Maraton (42,2km) for så å løpe Halvmaraton (21.1km) og ender med desserten: 10 for Grete, tidligere Grete Waitz-løpet.
Alt skal løpes på en og samme dag, og de som løper raskt, får kvile seg før neste løpstart!
Vi som ikke er så raske må belage oss på å løpe jevnt hele dagen lang, fra morgen til kveld.
Jeg visste det ville holde hardt, jeg visste at alt måtte klaffe og at jeg måtte ha en god dag, hvis jeg i det hele tatt skulle ha nubbesjangs. Likevel ville jeg prøve, så lenge det finnes en ørliten mulighet for at det kanskje kan gå, så syns jeg nemlig det er verdt å prøve på, for å sjå!
Man vet jo nemlig aldri før etterpå
Hvordan det vil Gå!
Treningsgrunnlaget mitt har gjennom hele sommeren vært slik:
jeg syns ærlig snakka, som en glad mosjonist, at jeg har trent godt og vært i god form.
Etter at skiskoa ble parkert uti mai engang, og snøen gradvis ble borte har jeg løpt jevnt og variert, og samlet kilometer både med Lierne Lauparlag samt alene. Vi har hatt gode langkjøringer, tøffe intervalløkter og trivelige praterunder.
Den 26.juli løp vi Sandvik Verksted Halvmaraton primært som en skikkelig god gjennomkjøring for de som hadde Trondheim Halvmaraton som årets hovedmål.
Dette fjelløpet regnes som tøft, med et par tusen høydemeter fordelt på drøye 43km. Årets feriehelg for herr og fru, som endte med for min del en drøy 6-1/2 -timerstur. Anbefales på det sterkeste, også for ultraløpere. Maten vi fikk servert var dessuten av ypperste klasse og stemningen upåklagelig. Hele arrangementet frister til gjentakelse, spesielt ettersom medaljetida mi glapp med god margin!
 |
| I mål KIA FJÂLLMARATON |
I Trondheim var det dessuten flere fra Lierne Lauparlag som gjennomførte ulike distanser med både pers og glans. Selv følte jeg at kroppen var i rute til der den burde være, da jeg etter å ha samlet 300 km i løpet av august greide å komme i mål på 2.01.39. Det var overhodet ingen negative følelser over ikke å ha greid å sprenge to-timersmuren denne gang, ettersom hovedmålet nå lå fjorten dager lenger fram.
Alt lå altså vel til rette, så langt utifra mine forutsetninger til å greie dette, ene hårete løpsmål.
Oslotrippelen: "jeg er klar"
Selv om betenkeligheten fortsatt handlet om fart.
Fredag kveld, den 15.september hentet jeg ut mine startnummer og valgte å løpe 3 for alle.
3 km så raskt jeg kunne uten å brenne alt kruttet jeg måtte ha inne. Tanken var å få litt fart i beina, samtidig som jeg håpet på at morgendagens ultraløp ville kjennes bahagelig i flere timer.
Jeg har aldri i mitt liv løpt en 3000-meter- ALDRI!!! Jeg har heller aldri løpt sammenhengende under 5-fart, så da speakeren ropte ut tida mi: 14.42, -tenkte jeg at "Hallo, -det må være feil- løypa er sikkert ikke kontrollmålt, den er sikkert kortere en 3-km ettersom dette er et lavterkselløp blabla..." -da jeg fikk stoppet klokka så jeg at den faktisk viste over 3 km og etter å ha sjekket litt rundt forsto jeg at løypa faktisk var kontrollmålt og distansen korrekt! HURRA -jeg kan! jeg kan!-jeg kan: løpe på 4-tallet-HA HA- for en lykkerus. "Pers-på en Måte" på en kort distanse som jeg aldri har løpt på før, og kroppen og beina var lette og fine. YESSS! Uansett skjønte jeg da, at treninga med Lierne Lauparlag har båret frukter og at det faktisk er mulig å øke sin løpshastighet, sjøl for halvgamle kjerringer som har passert vedlikeholdsalder!
Jeg var altså ved godt mot lørdag morgen kl. 9.30 da jeg stilte meg opp og proklamerte høyt at jeg skulle klore meg fast til fartsholderne Hilde og Cecilie som ville lose meg gjennom Oslos gater på en tid der jeg ville ha god mulighet for å rekke siste halvmaratonstart kl. 14.00
Jeg visste det ville bli tøfft, jeg visste jeg måtte kjempe hardt, men jeg visste også at jeg ville ha en reell mulighet for å greie løpsmålet mitt.
Kroppen kjentes lett og fin, helt til jeg falt, pladask rett på knærne etter en 4-5 km, et raskt gløtt ned, hvor jeg registrerte svært lite blod, et par skrubbsår tåler jeg jo, jeg kjente at jeg stivna, men valgte å få beina rolig i gang igjen for ikke å stivne helt. Jeg tenkte som så: husk at du MÅ, løfte beina og se deg for! Dessuten huska jeg godt at jeg har løpt Ultravasan 90km med adskillig flere skrubbsår.
Jeg henta igjen gruppa mi og fortsette noen kilometer til. Da jeg hadde løpt 7-8 km kjente jeg at jeg hadde en infeksjon i kroppen og at den ville hemme meg. Jeg forstod at det kom til å bli beintøft, men tenkte at det visste du jo, du skal bare kjempe hardt, så har du fortsatt en sjangs. Da vi hadde løpt 15-16 km måtte jeg slippe fartsholderne og valgte å kjøre mitt eget løp. La kroppen selv styre farta slik at jeg i det minste ville få fullført maratondistansen helt.
Plan A var å greie å rekke alle distanser.
Plan B gikk ut på å løpe hel og halv.
Plan C var å løpe Hel pluss 10 for Grete.
Og som reserveløsning tenkte jeg på at uansett hva som skjer, så skal jeg ha en helmaraton i boks!
Etter at jeg hadde latt fartsholderne fare, ble alt så meget bedre, jeg kjente at smilet kom på min munn og jeg koste meg virkelig resten av tur`n. Jeg koste meg i løypa, jeg koste meg med å løpe, jeg koste meg med å se og hilse på mange av de herlige folka. Jeg tenkte at jeg løper det jeg kan, så får vi se når vi kommer i mål, hvordan jeg ligger an.
Går det Så Går Det! -og går det ei, så vet jeg uansett at det var dette jeg greide akkurat i dag!
Etter to runder i Halvmaratonløypa ble jeg klokka inn på 4.38 og ble med det altfor sein til å henge meg på siste halvmaratonstart. Jeg fikk maratonmedaljen rundt min hals og gråt noen triste tårer fordi det jeg ønsket så sterkt ikke gikk å gjennomføre.
Min Datter og min Søster trøstet så godt de kunne, man skal vel ikke klage når man har løpt en maraton, det er jo slett ikke alle som kan klare!
Etter et par timer med mat og massasje og hyggelige samtaler med andre løpere i trippelteltet var jeg atter klar for å innta dagens dessert: 10 km for Grete!
Nå handlet det kun om å gjennomføre, intet mer intet mindre, bare la beina gå akkuart slik de selv fant det for godt! Helt utrolig egentlig, hvor godt det gikk. Da jeg ble klokka inn på ganske nøyaktig en klokketime!
OSLO MARATON
-jeg kommer igjen!
-jeg har ei høne å plukke
og ei kjerring å reise.
Neste gang skal jeg Være Frisk og jeg skal Kjøre mitt Eget løp fra start til MÅL!
TUSEN HJERTELIG TAKK for denne gang:-)
Oslo Maraton er et fantastisk arrangement!
Kommentarer
å slutte på skolen😀