Startnummer med Navnet mitt på er stas, spesiellt fordi det er første gang, og sjøl om oppladinga før løpet ikke var akkurat slik jeg hadde drømt om, var jeg fast bestemt på å løpe det jeg kan, så lenge det går, og helst utenfor, den komfortsonen jeg elsker å løpe i. Kanskje også derfor denne halvmarathon kjentes ekstra lang, og hvem var det som mente og sa at det i Danmark var flatt?? -det er det definitivt ikke, sjøl om det ikke er styggbratte bakker og høye norske fjell, lange seige moter finns det faktisk ganske mange av, og noen kilometer etter at starten gikk, kom vi til en port med djevler som spilte og sang: Highway to Hell, velkommen hit, ja ja, -det kan man jo kanskje si, men enda var det faktisk bare artig. Det er god stemning og for en einstøing av en landeveisløper fra ødemarken, ganske spesiellt å løpe sammen med tusenvis av andre løpeglade mennesker. Det er rett og slett herlig, spesielt hvis man befinner seg i ei gruppe med en takt og en fart som kjennes overkommelig og god å holde. Dunk Dunk Dunk, -det er som å være med i et sug, hvis man bare greier å henge med. Da er det barfe deilig. Jeg hadde et klart mål om å komme meg gjennom på mindre enn to timer og visste at det skulle være realistisk å nå, så da fartsholderne med 1.55-ballongene kom og tok meg igjen ved ca. 8km, tenkte jeg at jeg skulle forsøke å henge på dem så lenge som mulig.
Det gikk sånn cirka en halvtimes tid tenker jeg, før jeg måtte slippe. Dritnervøs etterpå for at de blå, to-timersballongene skulle sope meg inn og springe i fra, for da var jeg allerede så sliten og klar, at jeg egentlig ikke hadde noe mer å gi, og at beina mine kun ble løftet av ren og skjær vilje, og rutine og det å løpe med hodet fordi man fra før har mange mil i kroppen. Jeg husker jeg på et tidspunkt tenkte at hvis de kommer nå, så får de bare gå, -da var det vel et par kilometre igjen. Og det er nettopp noe av det som skjer i hodet når man blir sliten som er interessant og nyttig lære seg noe om, når man går for å løpe enda lengre løp enn dette.
Hvert løp har sin sjel og sin nerve, Lillebælt Halvnmarathon er Danmarks aller største og også dansk mesterskap, det er 11000 mennesker til start og maxtiden er 3 timer. Rundt løypa står det mennesker og heier og underholdningsinnslag som gjør løpetida interessant og artig sjøl når men begynner å kjenne seg sliten og klar. Ikke bare løper vi gjennom Higway To Hell-porten to ganger, vi løper også gjennom Himmelporten, og der er det hvitekledte engler som står og synger halleluja-sanger og så kan man jo fantasere seg akkurat dit man vil. Pink Floyds The Wall: med nok en mur: HUllet i Muren samt sekkepipespillende med kilt, -antar det var herrer, og jeg som hadde bestilt meg en splitter ny løpekjole, den kom akkurat i tide... Vi løper også over Lillebæltbroen to ganger og det er virkelig flott.
Tror faktisk foresten nesten det var kjolen som gjorde at jeg endelig greide å bryte meg gjennom den styggtunge totimersmuren, for tommel opp og yes og ja., Jeg greide det til slutt så hipp hurra, med halvannet minutt, salutt! og det beviser at det er faktisk mulig å trene seg opp, sjøl om man er ei halvgammel kjærring som først begynte å løpe etter fylte førr..
Og bare for å si det Halvmaraton er Tøft og kult og Lillebælt er fantastisk,
så det er godt mulig vi gjør det igjen....
og det er helt sant: utrolig deilig å være norsk i Danmark
Kommentarer