torsdag 30. juli 2015

Jämtland på Fötter 2015 gav halvmaratonpers!

Forrige Helg, nærmere bestemt lørdag 25.juli, stod jeg på startstreken til mitt 8. Halvmaraton. Jämtland på Fötter skulle løpes for tredje gang, -tidligere år har det vært en smule ekstremt vær i Østersund, denne løpsdagen;


i år var det meldt voldsomt til nedbør, men den skulle ikke komme før søndag, så da lørdagen steg frem med ypperlig løpevær, skulle det ligge vel til rette for en fin tur fra Brunflo til Østersund. 
Pers på Meg og Pers på Maken Min som greide å komme under 1.30
Jeg hadde ingen voldsomme forventninger, annet enn at jeg spekulerte litt på om jeg skulle tore å løpe i persekjolen, i tilfelle jeg ikke greide å holde det tempoet jeg innerst inne vet at jeg skal være kar om å holde ganske lenge i. Du vet; -fallhøyden er jo ekstremt stor for halvgamle lauparkjærringer som publiserer sitt løpeliv i sosiale medier!

Ja Ja, -perse på løypa måtte jeg da vel i det minste klare, ettersom jeg allerede har løpt Saldilten under to timer, og teoretisk skal være bedre trent enn i fjor, da fartsholderen sprakk, så la gå, dette fikk bli et kjoleløp, ettersom det var sånn aldeles perfekt løpekjolevær. 

Dessuten er det jo viktig å ta vare på imaget sitt! Så til tross for nogle stive lårmuskler og en spontan topptur opp Muruhatten med ei løpevenninne litt vel tett innpå, var jeg vel det man kan kalle forholdsvis lugn og avslappet, dog en smule betenkt over at jeg ikke gledet meg akkurat, 
-noe jeg vanligvis pleier å gjøre.
En smule usikker på hvor lur topptur til Muruhatten var tirsdagen før,løpet,
men kanskje var det den som gjorde susen????

Lett og god stemning før start, hjalp jo på humøret selvfølgelig, ettersom vi traff på et gjeng løpere fra Namdal Løpeklubb, trivelige gode folk, så var det bare å senke skuldrene og stille seg på start. 

Om selve løpet har jeg egentlig ikke så mange ord å si, annet enn at det var en grei skuring halvmaraton, jeg følte at jeg løp jevnt og greit, jeg følte at jeg greide å løpe så lett og fort jeg kunne, jeg følte at kroppen var sterk nok til å holde enda litt lengre, om det hadde stått på det, sjøl om det alltid er tungt på slutten. (det sitter visst i hodet!)

Jeg drakk en skvett på hver eneste drikkestasjon, -sportsdrikk, fortrinnsvis, men da jeg etterhvert fikk mer lyst på vann, opplevde jeg faktisk nesten å få pusteproblemer, -jeg skjønner ikke helt hvorfor, men det var akkurat som jeg hadde problemer med å svelge vannet, -stopper jo ikke helt opp for å drikke, må vite, roer ned og tar en slurk eller to, før jeg forsøker komme inn i løpesiget igjen, men det var akkurat som om det rene vannet nesten satte seg fast og gjorde det umulig å svelge, noe som medførte at jeg ved en anledning nesten begynte å hyperventilere og måtte stoppe helt opp og gå rolig noen meter for å komme meg såpass til hektene at jeg kunne løpe igjen. Etter den opplevelsen, turde jeg ikke ta mer vann, jeg bare spekulerer litt i hvorfor det egentlig ble sånn. 
(det gjelder å lære av sine feil -må vite!)
Artig med to namdalinger på pallen:
Hilde Borkmo på 2. plass og Hild Sissel Vannebo på 3. Hipp Hurra for dem!!!
Siste biten opp brua, kom det et gjeng og løp forbi, -bak meg hørte jeg bare: "NU kjør VI!" og kosjt så var de forbi, i fykende fei, -jeg prøvde ikke engang å henge med, men i løpet av de siste km seig jeg vel rolig nærmere og greide faktisk å løpe forbi et par stykker helt på slutten.

Kom i mål på 1.55.33 og får være storfornøyd med å ha levert min andre halvmaratonpers, denne sesongen. Neste mål får vel være: "jakten på 40-tallet" !!! 

-eller kanskje ikke?
ha ha!

onsdag 22. juli 2015

Sorgarbeid tar Tid! -tanker på 22.juli

På datoen i dag, den 22.juli 2015, markeres det at det er fire år siden terroren rammet Norge på grusomste vis. Mange unge mistet livet plutselig og brått, uventet og selvfølgelig altfor tidlig, totalt meningsløst, grusomt. Hver eneste familie som har mistet en av sine, sitter igjen med tap som ikke kan lindres. Hver eneste familie; hver eneste far, hver eneste mor, søster eller bror, besteforeldre og andre nære som mister sitt barn eller sin ungdom får sår, store sår, som aldri gror, -helt. Livet blir snudd totalt oppned, det aller meste kjennes meningsløst og vondt, sorgsmerten er voldsom og stor.

Hvordan og Hvorfor skal man i det hele tatt orke å fortsette med livet, når det er så vondt?
Hvordan og Hvorfor skal man holde ut, fortsette å gå, gjøre det man må, når man inni ikke greier noen verdens ting, eller greier å finne noe mening? -kjennes det ut som.
Trøst og lindring finnes ikke, tapet er uerstattelig, døden endelig.

Tiden leger alle sår, sies det.
Tiden er umistelig.
Tiden er min beste venn, var det noen som sa.
Tiden i Livet

Livet ble ikke slik man trodde eller ville
Livet fòr hardt med noen av oss.
Livet fòr enda hardere med andre.
Livet og Tiden.

Det er ikke verre eller bedre for NOEN å miste sin sønn eller datter, uavhengig av alder og måte.
For den enkelte familie er det alltid verst, først og fremst sorgen over tapet av sin egen, som man skal lære seg å leve med. Det er en MÅ-ting, det handler om OVERLEVELSE, og vi har ikke noe valg: -det vil si, man kan velge å ikke leve, det er i min verden IKKE et valg. Livet har vi fått i gave, det er vår fordømte plikt å gjøre så godt vi kan, ut i fra de forutsetninger vi har. Alle som opplever stor sorg og store kriser må få lov til å bruke den tiden det tar, i sitt sorgarbeide. Samfunnet som står rundt kan bidra med forståelse og omsorg når noen har det tøft og vanskelig.

Uker, Måneder, År, -hele resten av livet, vil man være preget, på en eller annen måte. Mine sorger og kriser har gjort meg til den jeg er, på godt og på vondt, jeg er for eksempel ikke like arbeidsfør, som jeg kunne vært og alt det vonde ikke hadde skjedd. Jeg er heller ikke i stand til å delta i festligheter og sosiale sammenkomster, på samme måte som da jeg var ung og nogenlunde uberørt. Når man lever i og med sorgsmerte, gjelder det å lære seg selv å kjenne, helt til det innerste inne, denne prosessen kan være nærmest umenneskelig, om man ikke har trent seg på det i sitt liv. Det handler om å være ærlig, bånn ærlig, så enkelt og så vanskelig, det betyr ikke at man skal brette ut alle sine følelser og tanker for alle og enhver. Det betyr at man må lære seg å kjenne med hjertet, øve seg, trene på det, akkurat som om man skulle trent seg på å løpe en maraton. Jeg sier ikke at det er lett, Jeg sier bare at det er mulig.

Det er MULIG, hvis du vil, men det har en pris, og den prisen må hver og en finne ut om er verdt for seg selv.

I et overflods- og velstandssamfunn, der nytelse og tilfredsstillelse av lyster, med mye fokus på utseende og materielle goder som mat og ferieturer, lekre plagg og flotte hus og biler, er blitt en "naturlig" og mulig måte å leve på for fryktelig mange av oss, blir kontrasten til overlevelsesarbeidet i forbindelse med krisebearbeiding enorm. Det blir vanskelig å godta at man ikke selv henger helt med, på alt det som "alle de andre" orker og driver med. Følelsen av å ikke strekke til kan derfor bli en tilleggsbelastning. Følelsen av ikke å bli forstått om man takker nei til fester og selskaper, opptil flere år etter at tragedien rammet en, er ekstrabelastninger oppi det man bærer på fra før, det samme er følelsen av å ikke være i stand til å arbeide effektivt på samme nivå som de andre, selv når "tiden liksom skulle ha leget ens sår".

Sorgarbeide Tar Tid
Sorg er egentlig ikke så Vanskelig, men det er krevende, både for den som står i og for dem som står rundt. Det krever raushet og forståelse, det krever ærlighet og ekte kjærlighet og umåtelig stor respekt.

Om vi alle kunne bli litt flinkere til å TRENE på slike egenskaper, er jeg overbevist om at Verden Vil BLI et litt BEDRE STED.

tirsdag 21. juli 2015

Jordbærtid er lik Å spise så mye man vil

Det er Jordbærtid og Da gjelder det å spise så mye jordbær 
man vil, Passe på å anskaffe seg nok, en kasse eller to eller tre... 
Spise seg mett og vel så det mens bæra er god og rense opp 
og lagre litt sommersmak til høsten og vinteren kommer. 

Rørt Jordbær er ALLTID GODT!!! 
-også sammen med; -dagens kaffekopp!

I fjor Hadde vi visst ikke Noe Frysepulver å røre Bæra med
Det funker det, men den blir ganske tynn og rennende etter
ei tid i fryseboksen, når man kun rører den med sukker

2 kg renset jordbær
400-500 g sukker
1 pose certo frysepulver

mindre enn 20% sukker i dette syltetøyet, det er ikke npoe å si på det

oppskrifta står jo forresten på posene med pulver da, 
så bare man har sukker og bær, særdeles enkelt det er, 
og passende små bokser eller glass som man 
kan helle syltetøyet i og fryse ned

rens og skyll bæra, 
la vannet rennet av
bland sukker og frysepulver
hakk opp bæra i middels ikke altfor små biter
jeg fant en gammel tupperwaredings i skapet mitt
den funka kjempebra, søster fortalte meg da, at også
hun hadde et lignende redskap stående dog av et annet
merke, -samma det, lettvint å slippe å hakke og dele hvert
bær med kniv i alle fall, -ja ja...

Bare å røre godt sammen og Steke seg vafler til Kaffen
VELBEKOMME:-)





P.S. du husker vel å hente inn og klippe opp og fryse ned gressløk også vel?






torsdag 16. juli 2015

Fra Sjokoladesmell til den Nydeligste Rabarbra Smuldrepai

I dag Skal du få Oppskrifta På
den herligste godeste kortreiste

RABARBRAPAI
eller snarere en slags Dessert
vil jeg si
-smaker direkte nyyydelig
med iskrem til

-nesten sånn karamellaktig, 
-se bare her så lekker den er

(nå er jeg visst blitt en kløpper til å laste opp filmer i bloggen min)
video
video

veldig enkel til og med -og det er klart en fordel, når man arbeider i rabarbrakjøkkenhagen og multitasker på insta og lar seg friste til å gå på en skikkelig kollektiv sjokoladesmell, -ja ja, -og sånn går nå dagan.... 

-trenger da ikke gjøre seg bedre enn man er, rabarbra er forresten skikkelig sunt også det, hadde det bare ikke vært for alt sukkeret da...



KarboLadding,- kaller vi det, og det trenger vi alle, sånn dann og vann og innimellom, det er jo sommer i kalenderen og Rabarbra er da vitterlig den aller beste sommermat, passe på å fryse ned litt også da, slik at man kan lage seg en sommerpai, når de mørke høstkvelder kommer.


OPPSKRIFTEN er som følger:

Smuldredeig:

75 g mel, -spelt eller hvete
75 g sukker
75 g smør
75 g valnøtter, eller andre slags nøtter

Kjør kjapt sukker, mel og smør i foodprocessor, tilsett nøttene slik at de blir grovt hakket, evt. kan du jo selvfølgelig bare hakke nøttene først og smuldre sammen alt med fingrene...
Ca. 600-700 g rabarbra
Vask, rens og del rabarbraen i biter og legg i smurt ildfast form.
Bland sammen:
3 dl sukker
3 ss maizenna eller potetmel
evt. litt kanel eller vaniljesukker

Ha blandingen over rabarbrabitene, vend godt og bland slik at alt er jevnt fordelt.


Legg så smuldredeigen oppå, som et lokk og stek i forvarmet ovn ca. 170/190grader omtrent i 30min. Serveres varm eller lunken eller lun kanskje det heter sammen med iskrem 

nam nam..
NYYYDELIG ....



onsdag 15. juli 2015

3 hele dager uten løpings-hjææælp!!!

HJÆÆÆÆLP; -hele 3 dager uten løpings!

Nå kan jeg sikkert bare legge løpeskoa på hylla for alltid!
Nå er jeg sikkert på god veg til å bli en skikkelig sofagris!
Nå er garantert slaget for evig og alltid mot dørstokkmila tapt!

for å unngå enda en 3-dagers uten løpings
fikk jeg i dag presset inn en ørliten morgenspring

Historien om den turen må du innom instagrammen min for å lese

Ultravasan og Berlin Marathon er det bare å skrinlegge planene om først som sist!
Fatter ikke hva som gikk av meg da jeg meldte meg på! For akkurat nå, er jeg hundre prosent sikker på, at jeg aldri mer skal stille på start til et eneste løp igjen.

ALDRI!
ALDRI!

Løpekarrieren er ferdig rett og slett!
-og det til og med før, den har begynt!!! -ha ha-halvgamle halvgale kjærringa, -trodde du virkelig du skulle klare det????
-sier herr Jante og hånflirer...

-opp som en dupp og ned som en tomsekk-, nå er tiden her, som alle har ventet på, "-hun må da møte veggen snart slik hun holder på, -bare vent- det kommer nok en dag!" -"-ja jeg visste det nok..."


video
helt UTROLIG hva man får seg til altså, på sine halvgamledager
men ganske interessant og nyttig om man vil forsøke å forbedre
og jobbe med sin løpeteknikk, dessuten tenker jeg at vi skal ikke
video


Mulig jeg kanskje kan orke å gjennomføre et kjempekort løp engang i framtida, hvis jeg får knøttsmå barnebarn som jeg kan benytte som unnskyldning til å følge. Mine egne begynner nemlig å bli for store til at de kan brukes som slik unnskyldning, dessuten vil jeg ha store problemer med å henge med på dem og hvis målet var å gjøre noe sammen, ville det i tilfelle vært de som kunne brukt sin gamle slitne mor som unnskyldning for ikke å gi alt,- Ha ha- Ja Ja... slik er det blitt... gitt...


-slike tanker tenker jeg er ganske normalt!
innimellom
hos de aller fleste av oss
uansett hva vi driver med

-jeg skriver dem ned, slik at alle får se, hva som kan befinne seg i et forvirret løpehode, for inni meg vet jeg nok at jeg atter skal opp, og ut, og den Ultravasan jeg stadig snakker om, kommer jeg til å løpe, -sjøl om jeg skal gå, og jeg bryter IKKE, med mindre jeg MÅ, enten av helsemessige eller tidsmessige årsaker, men du skal vite at akkurat nå, -kjennes det fryktelig fjernt og jeg aner ikke ei heller tror, at det er realistisk å klare. Jeg kjemper en beinhard kamp mot den store stygge uvilja,-rett og slett! -og det verste er at jeg gir blanke i hvem som vinner!


Likevel og innerst inne et sted vet jeg at jeg kommer til å Prøve!
Prøve, så får vi se og tiden får bare vise, slik er det med alt; -man vet ikke før etterpå hva som eller om noe gikk godt eller galt!

HA EN GOD NOK DAG:-)
i helga fikk jeg faktisk "løpt" langtur i fjellheimen
med maken min rolig med endel gåing kan man vel si
men alltid artig med sommersnøspring:-)

-så slenger jeg med noen løpebilder, ja til og med et par filmsnutter, er jeg så frimodig å tore å vise frem- trenger jo ikke ta seg selv så høytidelig, og desuten må man være som man er, og selv om kampen mot uvilja er ufattelig seig og stor, -har jo faktisk gamlemor, karra seg over den hersens dørstokken.... både en og to og tre... ganger, innimellom alle KVILEDAGER, for vi satser jo på at løpegleden atter en dag skal dukke fram fra gjemselen -det er jo faktisk noen uker igjen til den store styrkeprøven :-)


-forresten skal jeg legge inn en liten blogganbefaling her på tampen
før jeg atter tar kvilekvelden: LØPEMEDSOMMERFUGLER !!! 
-herlig skrevet av ultraløper Tone.

GOD FORNØYELSE:-)



lørdag 11. juli 2015

Kjedetid er undervurdert

Man Skal ikke kimse av Sofaøkter Altså, i disse tilsynelatende fanatiske hel-eller halv-stressede karriere- , finfasade- og treningstider, -de er virkelig Gull Verdt; -sove, døse, grine, tenke, flire, hva som helst man har behov for under teppet der, en stakket stund, et lite friminutt, en middagslur,

-i gamle dager da vi var små, måtte vi være stille når de voksne skulle hvile, jeg husker godt at det var litt kjedelig, spesielt i huset hos mormor og morfar, fordums barndomssomre med eller uten søskenbarn, kanskje, - det var en fryktelig lang mellom en halv og en hel time, der barnekroppen var proppfull av energi, mens de voksne skulle hvile. Det skjedde absolutt ingenting, -annet enn at vi måtte finne på noe selv og ikke forstyrre de voksne, selvfølgelig. Jeg husker enda følelsen, jeg tror ikke det var usunt, jeg er overbevist om at vi kjeder oss generelt for lite i dagens samfunn, fordi vi har, muligheten til å la være. Å kjede seg litt er nemlig alfa omega for å utvikle sitt, kreative sinn.

Lett å glemme inni hverdagsbobla av ei tidsklemme, mange befinner seg i. Når så nå de fleste unner seg og har faktisk i dette land, mulighet til ferie og fri, kan det være greit å tenke at man skal legge inn litt styrt kjedetid, kun for å hente seg inn, og trene på å utvikle sitt sinn, eller rett og slett så enkelt som at man på den måten kan hente seg litt inn. Så skal vi virkelig ikke ha dårlig samvittighet om vi ikke rekker alt!


fredag 10. juli 2015

-hos oss lager vi frokostblandingen selv!!!

Det er en Kunst å Snu og Vri negative ting til å bLi Postivt:
Bare se her, skal du få et ypperlig eksempel på, hvordan det kan gå, når en uthungret kjærringkropp forsøker å si stopp til sjokoladesmeller store som de høyeste fjeller, et uhorvelig matsug dukker nemlig ofte opp, naturlig nok, et par dager etter en langtur a`La søndagens LaksjøenRundt!

Fort gjort da, å falle for fristelsen til å stappe inn usunne kjappe sjokoladeplater, de smaker nemlig himmelsk godt og en halvkilo av sådan sort, demper raskt suget og fyller opp for det tapte energiforbruket. Hadde man bare greid å besinne seg, hadde alt selvfølgelig vært såre vel!
-frokostblandingen lager vi selvfølgelig selv....

For kroppen trenger vitterlig MAT, ikke skrap, og melkesjokolader og smågodt er ikke det kroppen egentlig vil ha, den bare lurer hodet til å tro at slikt er skikkelig godt og bra!!!

I min iver etter å fylle på med noe som ikke bare stimulerer usunn akutt lyst, men også kan være til nytte for framtidige langvarige krumspring, uten å falle inn under kategorien god gammeldags NEI-MAT som ernæringsmessig kun inneholder overdosering av raske karbohydrater fant jeg på at jeg i går skulle følge ei oppskrift til punkt å prikke, for en gangs skyld, på havregrynskaker med rosiner og nøtter og noen sjokoladebiter av den sunne sort, selvfølgelig; svart som f..., inneholdt herligheten både kokosflak , rørsukker, honning og olje og smør, men selv med en brukbar mengde både søtt og fett, vil jeg rett og slett, si at alternativet er adskillig verre, fornuftsmessig sett.
Ja Ja innimellom brødbakst og kakebaking, satt jo nemlig forleden dag på tannlegens venterom og bladret gjennom et fristende ukeblad, der jeg tjyvknipset mobilbilder av oppskrift etter oppskrift på kake etter kake, før jeg ble tatt på fersken av, den vennligste tannlegeassistenten som bare sa: "Du kan da bare ta med deg bladet!" -ha ha... Ja ?? -kan jeg det? Ja tusen takk, fullstendig satt ut jeg ble, der jeg satt! Men akk- da var det jo bare å sette igang kakebaking straks, og alle kveldens løpeplaner ble sporenstreks lagt langt på is, til fordel for fristende kveldsspis!

Kaka ble god!
Brøda ble gode!
Havregrynsbaksten min ble også fantastisk GOD -på smak!!! Bare så synd den ikke hang i hop, slik det egentlig ble sagt, at den skulle, hva i all verden er det jeg har gjort galt?

kjempegod knipseoppskrift fra tannlegeblad
denne blåbærkaka er virkelig kjempegod 
Ja Ja, -bare å smuldre i hop, avkjøle og putte smulene i en boks; VIPS! så er vi i besittelse av en enorm porsjon: GRANULA, -heter det visst nå, eller MÜsli, tror jeg vi kalte det før, men betegnelsen frokostblanding holder lenge den, for du verden så god den ble, med surmelk eller youghurt til, så nå spiser vi rikelig med både sukker og fett med skikkelig god samvittighet!!! og skryter selvfølgelig uhemmet av, at hos oss; -der lager vi frokostblandingen selv!!!
disse havrebarkakene er virkelig sikkerstikk

-men neste gang, tror jeg at 
jeg holder meg til min egen 
oppskrift, for den vet jeg er 
snill og funker slik jeg vil



PS: maken min var på trykk i går, -bære sjå!!! 
-slik kan det nemlig gå.

GOD HELG:-)






onsdag 8. juli 2015

45 dager igjen til Ultravasan og noen tanker omkring

45 dager igjen, det kjennes ganske lite, helt plutselig er det bare ei og en halv måned til årets gedigne løpemål. Innimellom kan der meldes om nogle negative nedbrytende destruktive tanker;
-hva i all verden er det jeg driver med?
Orker jeg virkelig dette?
Vil jeg det nok?
Hva om jeg ikke greier å komme i mål innen de 15 timer som er satt? -eller i verste fall, ikke i det hele tatt? Hva om jeg rett og slett ikke er sterk nok, ikke har psyke eller kropp til å takle en slik påkjenning?
Heldig er jeg som har gode løpevenninner som kjører bil i flere timer for å løpe årets første tremilstur med meg.  Her fikk vi tatt oss en skikkelig TROLLSELFIE ved Laksjøen, på veg rundt.....

Fallhøyden er stor etter at stadig fler har tatt del i mine planer og er interessert og faktisk følger med og det at jeg til og med, har sagt høyt å tydelig at tidsmålet er å greie Ultravasan på 12 timer! Nå skulle jeg visst bare gått å vasket munnen min, og ta ordene tilbake, men sagt er sagt og det er kanskje like greit. For jeg vet jo ikke om jeg greier det, det skal faktisk løpes først, så kan vi snakke etterpå, hvis jeg kommer i mål! Dessuten skal vi løpe fra den hersens jantelov! (det skal vi i det minste greie!)
Mandagsmila på instagram er en motivasjon så sant men kommer i gang, den trenger ikke være ei mil engang, poenget er å sparke løpeuka igang, Forrige uke rakk jeg faktisk en morgentur ut før en lengre kjøretur

I gode øyeblikk tenker nemlig hodet mitt, slik at jeg innbiller meg at jeg kan greie alt jeg vil!!!
Når tiden begynner å nærme seg, er det lett å få en smule kalde føtter, kan du vel forstå. Det er jo ikke bare å gjøre det. Noen skarpe motivatører har sagt at om målet ditt ikke skremmer deg, er det ikke stort nok. Ultravasan skremmer meg ikke, for jeg tror jeg greier det, det er realismen som skremmer meg, fakta, for det er faktisk en god del begrensninger i et halvgammelt sorgfullt kjærringskinn, som først begynte løpetrening etter fylte førr! Sorry men sant. Det er bare å ta innover seg.

Jeg må kanskje rett og slett begynne å tenke litt mer, planlegge både løpetrening og løpsopplegg; -legge en plan.

Jeg liker ikke å løpe etter en plan!
Jeg liker å løpe fritt!
Jeg liker følelsen av å kunne løpe akkurat dit jeg vil, og bruke den tiden det tar.
På fotballcup med minsten min greide jeg å smette inn opptil flere løpeturer, dette er Frösötornet i Østersund, fy det var en bratt akke å komme seg dit, men bildet ble da skikkelig fint.... og løperuta ser skikkelig artig ut. -slike gleder kan en løper ha.
Jeg strever ikke etter å bli noe jeg ikke er, jeg vil bare løpe langt, det er en indre drivkraft i meg som bare har lyst til å løpe kjempekjempekjempelangt. Heldigvis har jeg et hode, som er i stand til å tenke, forholdsvis fornuftige tanker, derfor forstår jeg at jeg kan ikke løpe kjempelangt med mindre jeg har trent opp kroppen gradvis, bygget sten for sten slik at kroppen fysisk sett skal tåle det.

Psyken skal jo foresten også henge med, det er et eget kapittel bare den, derfor må man faktisk også trene det mentale, når man tenker å gjennomføre ultradistanser. Det er nok kombinasjonen av det som kjennes nesten umenneskelig, som er så fryktelig fasinerende. Kanskje.
På Storsjöcup fikk jeg tips om å løpe Frösöberget rundt, med passering Frösö Zoo, der tigrene bor... tror jeg da, jeg var jo ikke inni der, jeg løp bare rundt, og fikk meg ei skikkelig god mil før siste fotballkamp

eller er det kanskje så enkelt at jeg bare skal stille på start, med mine beste løpesko, og så løper jeg bare....
uten noe mer....
dikkedarier....
stopper på matstasjonene og spiser og drikker... og løper videre...akkurat slik jeg drømmer om , og lengter etter...

La det bare skje, at beina henger med, så tenker jeg at kanskje er det så enkelt, så sant man på forhånd har gjort leksa si, og leksa mi, denne gang er først å fremst å holde løpebeina igang... uten å presse dem for hardt.
Fra dagens morgenspring på møkkatunge seine treige bein, nylagt asfalt er faktisk ganske greit å løpe på og arbeidskara som jobber med den begynner visst nå å føle at de kjenner meg, jeg får i alle fall passere uten ledebil ofte med tommel opp og et smil til og med hender det jeg får slengt bra jobba etter meg, slike gleder kan faktisk løpelivet ha

Ta deg en løpetur
La dørstokkmila skrumpe inn
Den fortjener nemlig ingenting

det var dagens ord
og tanker omkring
min lengste løpsdistanse
som nærmer seg med stormskritt

-og nå tror jeg jammen snart at dette er blitt en skikkelig sjokkrosa løpeblogg gitt, -eller nesten da kanskje, og eller i det minste, eller kanskje ikke?!

tirsdag 7. juli 2015

St.Olavsloppet mm

Forrige Helg fikk maken min og undertegnede anledning og lov til å løpe hver vår stafettetappe for Namdal Løpeklubb i St.Olavsloppet inn mot Østersund. En opplevelse jeg på forhånd anså både fjernt og ganske urealistisk for meg å være en del av. Etappene er korte og kjappe, og "alle" løper selvfølgelig mye raskere enn meg, som hverken løper fort eller kort. Rett og slett en utfordring mentalt i forhold til at sannsynligheten for å bli forbiløpt var stor og sjansen for å miste plassering for laget mitt absolutt var til stede.

Alle som kan tenke og føle forstår vel at det må jobbes inni hodet for å takle slikt selvpålagt psykisk kvinnfolkpress. Heldigvis har jeg aldri skrytt på meg å være en rask løper, så da laglederen kom med følgende ord: " -det skal du ikke være redd for, -du løper alltids fort nok, og dessuten kan du jo løpe langt! Dette er bare sosialt og artig!" -da var det vel bare å ta utfordringen på strak arm. Spesielt også ettersom det eneste sosiale liv jeg i mitt sorgtunge sinn er i stand til å takle for tiden er løpsdeltakelse.

Å møte opp til et løp, der du kun trenger å forholde deg til andre løpere eller apparatet rundt, er nemlig fine greier. Alle tenker løping, alle snakker løping, alle konsentrerer seg mest om å gjøre sitt eget beste, og etterpå kan man snakke om løpet sitt mens endorfinene danser vilt og alle er blide og glade, -fordi de har løpt! Og etter det reiser man hjem, uten noe mer dikkedarier.

På ved til etappestart ble jeg møtt av gode lagvenninner som psyka meg opp og passet på at jeg rakk å møte på riktig veksling til riktig tid. Etappen min var heldigvis en av de lengste den dagen,  nesten 8 km med jevn stigning; 100 meter jevnt fordelt i følge løypeprofilen. Så her var det bare å tenke på å løpe så kjapt og raskt og jevnt som jeg kunne greie. Følte sjøl at det gikk rimelig greit, så sjøl om tida mi ikke ble superbra, i forhold til de andre, greide jeg i det minste å holde klasseplasseringa. Førstelaget løp inn til seier, så stemningen var upåklagelig for hele laget og klubben.
Kjenner at det er en styrke å være en del av et lag eller større team, så mulig jeg må vurdere, enten å melde meg inn, eller forsøke å få igang ei løpegruppe her i lokalmiljøet.

Ja Ja- det får bli en annen dag, nå skal jeg konsentrere meg om å forsøke å få nok kilometre i beina slik at jeg takler den Ultravasan jeg har som mål å gjennomføre i august, tror nesten ikke jeg fatter riktig hvor langt 90 km egentlig er, for det er noe helt annet enn å løpe ei mil eller to, ja ja...

-har man det ikke i hodet
-må man ha det i beina

-heter det visst!!!


fredag 26. juni 2015

solisol

helgesolisol fra forrige helgs løvetanneng
finne si ega sol når grå kulde trenger på
åpne øyne og sinn vri og vrenge på
psyken sin slik kan dagen kanskje
bli en smule fin samle på så 
mange små gyldne 
øyeblikk leve i 
nuet holde 
ut smerte
være
bare

hold
meg
litt


GOD HELG ALLE :-)

mandag 22. juni 2015

Portfjelløp, Potetsetting og Bob-Kåre

Portfjelløpet Først; -ettersom det var lørdag, men i en sjokkrosablogg kan vi faktisk gjøre akkurat som vi vil og stokke og rokkere om og hit og dit, og tulle og tøyse og fjase om dette og hint og gråt og flire akkurat dit BOB-KÅRE sparker... Dessuten:  jeg skriver ikke OM meg, jeg skriver FOR deg, 
var noe jeg tenkte på en dag før, -at jeg skulle si, -både høyt og tydelig, men det passet seg jo egentlig ikke akkurat i dag, ettersom dokumentasjon av vår potetsetterjobb, er mest viktig for oss selv! 

Årets Dato er 21.juni, (noe seinere enn i fjor altså) og det var også den første skikkelige sommerdagen vi har hatt, sånn egentlig, sett bort fra lørdag da, men da sprang vi jo Portfjelløpet -haha... så det regnes ikke!!! 

Ja ja- sporer av, som vanlig jeg da...  Halve åkeren er Kuttet Bort, 
sådd i litt fuglemat mot Vest i år, -Korn og Solsikkefrø! 
(så veit vi det, i tilfelle ingenting vokser opp) 
2 rader lengst vest og 4 rader mot øst har settepoteten lange groer, de i midta har korte, så gjenstår å se om det blir noe særlig forskjell på veksten på disse. 
Potetsetting 21.Juni 2015


forrige helg slang vi gjennom løypa som en langtur og da var det så mye snø, at hodet mitt gav opp allerede da, målet om å komme meg i mål under to timer, for en gangs skyld!
Portfjelløypa den 14.juni 2015
 dumt gjort av hodet å psyke meg bort, på det viset for det var nok der det ble gjort opp, det ene og halve minuttet over den magiske totimersmuren jeg greide å karre meg i mål i år!!! Ja Ja persa i det minste på løypa da, med  2 minutt, -og det er vel ikke å forakte, når kroppen kjentes skittung og en smule allergiplaget, det er ikke noe å skylde på det altså, det er bare å ta lærdom av, slik at man kan forbedre seg til neste gang. Portfjelløpet betegnes som et av Norges tøffeste terrengløp. Det er nok fordi absolutt hele løypa går i terreng. Terrenget er sågar skikkelig variert, du får alt fra myr og sti, til stein og fjell, gjørmehull og snø. Dessuten er det ganske bra stigning, og mye kupert. Men så er det så vakkert og skikkelig kult, ordentlig tøft og jeg står for at det er det artigste løpet jeg løper. Drøye 16 km langt og jeg innbiller meg at selv eliten må gå noen meter i løpet av turen, det må iallefall vi, mosjonistene.
Portfjellet ei knapp uke før løpet!
Starten går ved svenskegrensa og følger den et bra stykke, vill og vakker natur og skikkelig kult å løpe gjennom Porten! 
Kjøre Stil med Nysko og Løpeskjørt!
-noen gleder skal man jo ha-

Lørdag kom Herr Sommer på besøk til Fru Trøndelag og denne kjerringa bestemte seg før start, etter endel om og men og omstendelige klesskift fra morgenen av, det er nok et kvinneproblem, for maken min flirte bare av meg, der jeg byttet og byttet klær på morgenkvisten, totalt i villrede om hva slags antrekk som var bra, mens han måtte dobbeltsjekke værmelding og alt som var, han har det nok litt enklere i sine klesvalg! Ja ja- jeg gikk for løpeskjørt og lange strømper og det funka bra. Første halvdelen av løpet ble for min del en skikkelig tung affære, til tross for min resignasjon angående persetid under to timer, og at jeg hadde bestemt meg for å ta det som en tur, -haha -jaggu sa jeg smør, den ene etter den andre løp forbi, ei stund var jeg helt sikker på at jeg lå nesten sist! Etter halvgått løp, og passert 8-km-merkinga, begynte kroppen å spille litt mer på lag, og jeg forestilte meg at det stod en null bak, -må jo trene mentalt til Ultravasan, -kan du skjønne!,  -bare 80 km igjen, tenkte jeg, -ha ha, Bare 70 km igjen, -tenkte jeg, bare 60 km igjen-tenkte jeg osv.....

Ei stund var vi 3-4 som løp i lag, jeg løp vel stort sett bakerst, helt til jeg bestemte meg for at nå gir jeg på, så får det gå som det går, og da løp jeg faktisk ifra, skikkelig deilig da. Kun en løper tok meg igjen og det var en mann jeg har "kivet" med to ganger tidligere i år, han har skikkelig lange steg og løper i jamt drev. Han ble for sterk på slutten, så nå leder han, som han selv sa: 2-1 på meg!!  Ja Ja, noe artig skal man ha, det er nemlig skikkelig bra å løpe sammen med noen som er litt jevn med en selv. Det er ikke så nøye hvem som kommer først over målstreken, men når man stiller til start og vet at man har noen der som er på omtrent samme nivå, er det lettere å gi litt ekstra på, og kanskje få frem det beste i en selv!
Jeg er nok godt fornøyd, selv om det irriterer en smule at hodet mitt ikke greide å mobilisere nok vilje eller motivasjon til å presse de to minuttene ekstra for å sprenge totimersmuren på Portfjelløpet, men det kommer vel flere sjanser får vi håpe og uansett er det interessant lærdom å ta med seg, hvor mye vi kan styre med hodet !!!

Skal bare nevne at Årets Portfjelløp ble løpt på Splitter nye Salomon Fellraiser Jeg hadde knapt hatt skoen på foten før løpet, og det er visst en forbrytelse i seg selv: LØP ALDRI LØP PÅ SKO DU IKKE HAR LØPT MINST 4-5 MIL I !!! -Ja ja- det gikk bra: Skoa holdt mål i det tøffe terreng, og jeg tråkkå IKKE over en eneste gang, (-jeg falt ikke heller, -ha ha!) -det har jeg nemlig hatt en lei tendens til med "storebroren Speedcross3, som herved er de- eller oppgradert til HIKINGSKO!! -for til gåbruk er de skikkelig gulla god- speedcrossen fra Salomon Ja!!! -ja ja -det var dagens reklame, så nå regner jeg med sponsoravtalene pipler inn hos ett halvgammelt kjærringskinn!!!


Så Over til noe Helt annet: livet består virkelig av mye mer enn løping:
BOB-KÅRE for eksempel, han er en skikkelig nysjerrigper 
og begynner å bli ganske artig av seg, 
der han er ute på gresset og spankulerer. 


-vi håper fremdeles at han er ei høne-

Så Får DU ha ei bra UKe, 
-her går det litt fort i svingene framover, 
så vi får se, hvor mye jeg rekker å rapportere.

fredag 19. juni 2015

Vi kan ikke Alle være store Stjerner

Fantastisk Fin Fredag Fine Folk: 
-klisjeaktig kanskje og stikk i strid med hvordan fredagsfølelsen er på ekte, men det er jo flott å ønske hverandre god helg, dessuten er det kult å lage ordlenker som begynner på samme bokstav: FFFFF -gir jo faktisk en mening spesielt i dag, etter mange kalde sure våte "sommerdager" svenskene skal visst feire midtsommer, så skinner sola fra skyfri himmel i Trøndelag og vi kan for første gang "hæle" å ta med oss kaffekoppen ut en stakket morgenstund, -som med løvetann eller "gullbust" har vi til og med vår egen personlige lille sol, helt nærme-hjertekoppen så klart!
I går fikk jeg æren av å være foreldrenes representant på skoleavslutning for videregående: -en smule utfordrende oppgave ettersom jeg ikke er direkte i slag for å stå i søkelyset, men ettersom jeg kun er mora til en dramaelv, tillot jeg meg å ta med, en jukselapp: 

"DERE ER ALLE HEIL VED! 
GÅ UT I VOKSENLIVET OG JOBBE PÅ
Ingen kan drømme seg til sine mål 
VI TRENGER DERE ALLE 
HELE FINE VEDSTABEL'n 
Som skal Gi Varme til oss Gamle 

VI KAN IKKE ALLE VÆRE STORE STJERNER 
PÅ ALLES HIMMEL men VI KAN JOBBE MED Å BLI OG VÆRE 
SKINNENDE STJERNER I VÅRE NÆRMESTES LIV"

Omtrent slik lød noen mine ord Til Ungdommen i går
pluss noen fler, men dem kan vi spare til en annen gang

jeg tenkte da jeg satt og kladdet ned at det er vel ikke så viktig for ingen husker noe av det som blir sagt allikevel, selv om de fleste taler inneholder ord som den som snakker selv oftest syns og mener er fryktelig viktig, -forundret, rørt og glad ble jeg derfor da, -flere, både av de voksne og de unge, kom bort etterpå og takket meg -satser på at det ikke var bare av høflighet, for som dere vet, jeg er en lettrørt tenkende sjel, som har et ørlite håp om å snu og vende på, verden littegrann, ved å så noen gode tankefrø, som kan vokse og gro, til det beste for neste generasjon.

-og i dag, 
ar jeg nok 
litt personlig 
privat, for 
å si det 
sånn-

GOD HELG 

lørdag 13. juni 2015

Black Saturday

høres og ser unektelig en smule mer
sofistikert ut på et vis
med black saturday enn
kølsvart lørdag
å leve i sorg og krise handler ikke nødvendigvis kun om å savne 
den som er død, eller kjenne smerte over hva man har gjennomgått,
ofte handler det like mye om hverdagsutfordringer som blir ekstra tunge
å håndtere, ofte kan det stoppe helt opp, kjennes det ut som, alle ting som
var vanskelig før man havnet i krisen forsterkes ofte og blir verre, etterhvert
som tida går, og verden utenfor vender tilbake og tilsynelatende glemmer litt
kan mange oppleve følelse av i tillegg til slitet sitt å måtte stå til ansvar for
eller forsvare sin sorg på en måte som ikke gjør situasjonen bedre

Hvis den kriserammede får bekreftelse på At verden utenfor
har forståelse for, at man kanskje ikke greier å gjøre eller være
som før, kan det faktisk bidra til at hverdagslivet blir litt lettere å leve

om man ser en kriserammet som smiler og ler og konverserer eller tar seg sammen for å utføre en oppgave som tilsynelatende ser ut til å gå lekende lett, skal vi være klar over at det koster energi, som den sørgende må hente inn. ett eller annet sted i fra, og at det da, gjør at en ikke kan fungere optimalt eller normalt på alle plan, kanskje. Black Saturday eller Kølsvart Lørdag er derfor svært betegnende, fordi det på dager, så også høytider, der "alle andre" ser ut til å nyte livet og kose seg, og alt skal være så festlig, blir følelsen av sin egen smerte ekstra utålelig, noe fordi avstanden mellom hvor en selv står og kjenner seg til resten av samfunnet blir så synlig og tydelig. Det er derfor særdeles viktig at den sørgende/kriserammede får aksept for sin følelse og ikke blir presset inn i situasjoner som på sikt kan forverre hele bearbeidingsprosessen. 

HA en Svart og Kvit og Skikkelig Fargerik LØRDAG:-)

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...