tirsdag 18. august 2015

Nå sitter det i Hodet!


Karboladding for alle penga... og alt hva det måtte være verdt!
4 dager igjen, kun 4 dager!!! -jeg gruer ikke, men jeg gleder meg heller ikke, -akkurat, -til å springe det jeg kan, 90 km inni de svenske myrer og skoger. Kroppen min er plutselig blitt så syk og svak, kjennes det ut som, vondt overalt, ingenting funker greit, beina er tunge som bly, strekker har jeg visst både her og der, og ryggverk og lårhøner og veike svake ankler og stive legger og trøtt som en dupp og sulten gnager støtt, og roper og hoier etter søtt; -klisjklasj uten fornuftig næring, og vilja strever med å stritte imot men bøyer heftig av, litt hyppigere enn godt er. Hodeverk har jeg til og med! Rett og slett skikkelig syyyyyk og kjempesvak.

jeg har løpt mine magiske morgenmil 

-og spørsmålet durer i bakhodet: er det virkelig verdt det?
-vil jeg virkelig løpe ultralangt?

jeg har forsøkt å psyke meg opp ved å ikle meg fjorårets finisherT-Shirt

Hvorfor i svarte granskauen skal jeg tappe kroppen min for energi så voldsomt som et ultraløp gjør, og kanskje pådra meg senskader til og med, når løpinga mi i utgangspunktet gir meg energi og holder psyken sånn nogenlunde i sjakk?

jeg har løpt kortreist og kortere enn  kort

Hva er poenget, egentlig?

Ikke har jeg behov for å bevise for noen eller noe, ei heller meg selv at jeg kan greie det. (-innerst inne vet jeg selvfølgelig at jeg kan greie alt jeg vil, bare jeg vil nok og har mulighet til å ta tida til hjelp, -halvgamle kjerringer har da vært ute ei vinternatt før, både frosset og sultet og grått og bannet)

jeg har løpt når jeg ikke har vært heime...

Ikke har jeg noe behov for å teste eller sprenge grenser. (-heeelt sant, -jeg har ikke behov i den retningen, for jeg har jo allerede sprengt alle grenser for hva jeg trodde jeg skulle være i stand til å overleve i mitt liv)

jeg har snæppet svette lauparsjølfi og fått tommel opp fra likesinnede

Ei heller ser jeg noe som helst poeng i å sette noe som helst på spill, for at mine hverdager skal bli verre, tyngre eller vanskeligere enn det de er. (-jeg har da visst vitterlig mer enn nok å henge fingrene i, ja jeg har så mye at jeg greier ikke å gjøre alt jeg må engang, og er stadig på etterskudd med absolutt ALT!)
jeg har løpt i terrenget med maratonasfaltsko, -anbefales IKKE!!

Jeg søker ikke mestringsfølelse, jeg har ingen drivkraft i meg som trakter etter at andre skal synes noe som helst om mine eventuelle bragder.
Jeg vet da nemlig altfor godt selv hva jeg er god og dårlig for, jeg vet godt hva jeg kan, og hva jeg ikke greier, jeg kjenner meg selv ut og inn bedre enn noen kan ane (-men ok da, jeg vet jo selvfølgelig IKKE om jeg greier å løpe et halvt døgn i strekk!) -så hva i all verden er det da som gjør at jeg i det hele tatt vurderer å sette meg inn i en bil for å kjøre 2 x 50 mil for så å forsøke å løpe 9 mil, når jeg ikke engang vet om jeg skal orke å løpe i mål? -til og med uten å ha anledning til å ta meg noen dager fri?
jeg har sittet med beina høyt og restituert med strikketøy

Det er en enkel grunn: JEG HAR LYST!
(-eller riktigere: jeg har hatt lyst!!!  -før...)

-jeg har lyst og lov og jeg tror at jeg kan, og familien har sagt ok, og når man begynner å nærme seg 50 år må man da vel kunne få lov til å gjøre noe som man har lyst til, bare for seg selv, eller hva????
jeg har til og med prøvd å spise mens jeg løp

Helt siden første gang jeg hørte om Ultravasan, har jeg hatt lyst til å løpe den løypa, ikke noe mer, bare det! Lysten har vært så stor og sterk at jeg har satt mye til side, bygget sten for sten, sakte men sikkert, gradvis. Så skjedde det som ikke skulle skje, min eldste sønn døde, brått og brutalt, i januar. Jeg visste ikke om jeg orket å løpe en meter engang. Før jeg tok et valg: jeg skal forsøke, fordi jeg skal leve, jeg dedikerer ultravasantreningen til ham, og så prøver jeg! I løpet av våren og sommeren har jeg i teorien samlet tilstrekkelig mange løpemil, jeg har ikke alltid løpt med smil, men jeg har løpt, og løpingen har gitt kroppen min såpass med energi at jeg har vært i stand til å holde hodet sånn nogenlunde over vannet, jeg har i det minste ikke druknet helt, selv om sorgene trenger fryktelig mye energi. Nå står jeg her vakende 4 dager før startskuddet går, aner ikke om jeg vil nok til å gjennomføre, jeg er betenkt og har stor respekt for løpet, avstanden og den tida det kommer til å ta, fra Sälen til Mora. Sperretida er 15 timer, jeg har sagt at jeg skal løpe på 12, teoretisk skal det være et realistisk mål, men jeg vet jo ikke, -før etterpå.
jeg har spist og drukket godt

Når kroppen i tillegg begynner å rynke på nesen og sette seg på bakbeina, lurer jeg litt på hva som er reelt og hva som egentlig kun sitter i hodet. Jeg spekulerer rett og slett på hva som skal og må til for å stoppe meg nå? Typisk at jeg skal bli dårlig akkurat sånn rett før, men kanskje er det bare kroppen sin måte å få meg til å stoppe opp og hvile meg nok?
jeg har vært på sykkeltur med gutta boys

For:
 -reelle fysiske begrensninger skal vi selvfølgelig ta på alvor,  men det som sitter i hodet, er det faktisk mulig å snu. Hvis jeg vil, vel og merke. Et besøk hos fysioterpeauten, som kjenner min kropp gjennom flere år, var derfor helt på sin plass, og da hun gav klarsignal og tommel opp, kjente jeg at JO, -nå skal du bare kjøre på, for dette skal gå, selv om forutsetningene ikke er helt som de skulle, det skal ikke være noe fysisk i veien for at jeg skal kunne gjennomføre. Det gjelder bare å spise godt nok og psyke seg opp, for nå sitter det visst kun i hodet!
humøret steg betraktelig etter fysioterapeutens tommel opp

Ja ja... dytter selvfølgelig inn en ekstra tusing (eller 2) med c-vitamin, og rødebetesaft og sjokoladeknask, -og halspastiller og masse havregryn, -for havregryn gir superkrefter og hvis noen  har husket å vanne spinaten min skal jeg den dag i dag, gå rett ut i hagen for å høste den inn!
jeg har sågar greid å kjøre meg ei ørlita mandagsmil på rulleski


PS.
dette var et direkte superpersonlig oppsykingsinnlegg, som ikke tåler motbør, -FOR som du ser: jeg har gjort mine ting, -nå gjenstår kun selve løpet!!!!! 

Og det SITTER JO I HODET!!!
sist men ikke mint: -jeg har løpt mine langturer, i det minste på et par mil
PS2.
oppmuntrende heiarop kan tåles


PS3.
kun for den aller nærmeste familie og de aller mest trofaste og spesiellt interesserte beste og nærmeste vennskapskrets; -jeg er til salgs: på Vasaloppets Sommerapp, og prisen er kr. 9,- faktisk to kroner dyrere enn de som går Vasaloppet på ski. Ja ja- ultraløpere er visst ikke på billigsalg akkurat!
(-fryder meg til en viss grad over akkurat det-faktisk, -at jeg koster to kroner mer enn maken min!)
Mitt Superhemmelige Startnummer er: 3202!

PS4.
ferdig
(-nå smyger jeg inn i bobla mi og psyker meg på å løpe med hodet)

PS5. blunkesmilehimlemedøyahjertestjerneblinkeluresmilefjes... -eller???

søndag 9. august 2015

skikkelig laaaaaangtur blues

Forrige helg løp jeg meg igjennom ei etterlengtet 5-mil, noe jeg i hodet har sett frem til og ønsket meg å gjennomføre i forkant av Ultravasan, -det kjennes nemlig ut som jeg har litt for få langturer i kroppen, -det er jo ikke bare å ta seg ei 9-mil på trening heller da, -ha ha!
Beina Skikkelig Høyt etter Distansepers

-det har rett og slett noe med den tidskabalen å gjøre, -når man lever arbeidsliv, med barn og familie og tusenvis av plikter i alle bauger og kanter, -det tar faktisk noen timer, både selve turen, men også restitusjonstid må man beregne, og den skal man ikke kimse av, man trenger rett og slett ganske mye av tid til å hente seg inn, spesiellt ettersom alderen setter sine spor.

Etter store påkjenninger som for eksempel en halvmaraton, kan kroppen kjennes fryktelig oppgiret med det samme og lure hodet til å tro at man har kommet seg raskere til hektene enn man faktisk har, så da gjelder det å benytte seg av et forhåpentligvis velfungerende hode, slik at man ikke går på en skadesmell, som kan sette en ut av spill i lange perioder, det er jo slett ikke det vi vil!

Heldigvis var jeg klok nok til å tenke at hvis jeg i det hele tatt skulle gjennomføre ei 5mil var forrige helg siste mulighet, og teoretisk sett skal det vel egentlig være ganske perfekt å legge inn siste skikkelige langøkt 3 uker før løpet.

Vel vitende om at hele dagen ville bli oppbrukt av at mor skulle løpe, var jeg avhengig av nogenlunde samarbeidsvillig familie. Logistikken skal jo gå i hop, når man innbiller seg at man skal drive ultraløping som mosjonssport. Det er faktisk ikke bare bare, dessuten har jeg visst noe å lære, hva samarbeid kropp-hode angår.

Med på turen tok jeg følgende: drikkebelte med 2 flasker: ei med rent vann, og ei med en blanding av kaffe og vann- det er min spesialitet, supergodt er det på langtur, men utblandet pisslunken kaffe, -tro det eller ei, men det er heeeelt sant! 2 ulike gel, for å teste forskjellige merker og smaker samt en energibar fra Beet It, og den skal jeg skryte litt av, for den smakte og funka usedvanlig bra, -så den vil jeg ha mer av! Bare en liten utfordring i hvor jeg skal skaffe den da, ettersom den jeg hadde var med som en prøve i en pakke med rødbetjuice jeg kjøpte engang, -ja ja.... -burde vel strengt tatt lagd sine energibarer selv da.... 
Beet It Sportsbar fra Beet It

Ja -det bør jeg Ja!!! 

vel vel...
nok om det!

Ettersom maken skulle delta i et annet løp, fikk jeg skyss en bit for så å løpe i mot, planen var at jeg ikke skulle løpe meg bort og at jeg skulle løpe såpass fort at jeg rakk fram dit han var før han var klar for heimreise. Jommen sa jeg smør, -bare hør: første mila gikk rimelig greit, jeg tenkte jo at jeg skulle ta en rolig langtur selvfølgelig, og teste ut hvordan kroppen fungerer og hvordan den reagerer på energipåfyll osv. To tissepauser så var det greit å kople ut og inn i langdistanse løpemodus.

All energien jeg putta inn fungerte bra, været var skikkelig høvelig fint løpevær,  alt var egentlig bare fryd og gammen, bortsett fra at jeg ikke riktig visste hvor lenge eller langt jeg skulle løpe ei heller var helt sikker på hvor, -ja ja! Ha ha,- det høres sikkert skikkelig dumt, men på et eller annet sted uti ødemarken greide jeg å svinge av feil, og havna langt inni ulendt nesten ufremkommelig terreng. Jeg orka ikke tanken på å snu, og retningen hadde jeg jo en viss peiling på, og tid hadde jeg enda rikelig av så det da var bare å fortsette da. Maken ringte meg en snartur før sin egen start og lurte på hvor jeg var og akkurat da, hadde jeg såvidt kommet meg innpå en kjent og kjær vei, der jeg til og med traff kjentfolk som sa hei! Jeg trodde faktisk på det tidspunktet at jeg hadde fullt og helt kontroll, 3 mil var gjennomført og jeg var fremdeles løpbar, til tross for at farten gradvis sakket ned. Gel og Bar ble med jevne kontrollerte mellomrom puttet inn i kjeften min. "dette er jo det artigste jeg vet!" hmmm-kanskje ikke?

To perioder med sentimentalitet presset tårene frem, så løp jeg der og gråt da, eller kjeftet, for ,meg selv -jeg tror det var da jeg gikk tom. For lite næring rett og slett, så da jeg omsider ble plukket opp, etter nok en gang å ha løpt feil, var ikke denne kjærringa særlig høy i hatten skal jeg si.

Ikke følte jeg at jeg hadde gjort noen stor prestasjon heller, ettersom mila etterhvert gikk himla treigt.
Det eneste herlige jeg kunne se, og motivere meg selv med, var følgende: når det begynner å nærme seg 40km: " nå må jeg da greie maratondistansen!" -og da den var passert: " kanskje jeg greier distansepers!" -ettersom fjorårets Ultravasan 45 km hittil var det lengste jeg noensinne har løpt! Ja da, jeg både rakk og greide 45, og 50 km til og med! -det var nesten det kuleste, ettersom jeg tidligere i sesongen hadde gått 5-mil på ski, og jeg har fronta #50før50 på instagram selvfølgelig. Den er nå i boks med god margin!

Så skulle det gå enda 5 km før maken min kom med bil og plukka meg opp! Du og Du,- da skal jeg si jeg hadde fått nok! Stokk stiv i lår og legger, gnagsår på hæl og et hode som tenkte mest triste tanker.

Er det virkelig verdt det?
-å kjøre seg selv så til de grader ned, tappe kroppen for krefter?
-jeg vet ikke...

Ultratrening og Ultraløping handler mye om å planlegge og bruke hodet, man må altså ha med seg både kroppen og psyken på en helt annen måte enn hva som helst nesten ellers man skulle finne på å forlyste seg med, for å holde kroppen i balanse! -he he..

-jeg har uansett lært masse på denne turen og er sjeleglad for at jeg fikk til å ta den og pakke den med meg i ultravasakofferten. For til tross for endel tvilsomme tanker som har presset seg inn i hodet den senere tid, kommer jeg til å stille på startstreken til Ultravasan 90. 

Så får vi se, hva som skjer og tiden får vise hva jeg gjør videre. Akkurat nå er det fortsatt tid for restitusjon og hvile! 

lørdag 8. august 2015

Lirosa Blomstrer

-seint i år, -kjennes det ut som....
alt er seint i år, den hardføre lirosa pleier å være i full blomstring
i juli, mener jeg å huske, fra tidligere år, -godt den er blogget da
slik at vi får sjekka at husken ikke er fullstendig gått dukken

12.juli i 2013, -er det virkelig så lenge siden? -skrev jeg dette...
litt faktakunnskap om hagens vekster kan det jo være greit å ha 
med seg, 20.juli i 2009, har jeg også skrevet... om samme
rosebusken, -godt å se at det er noe vakkert som lever...

God Lørdag ønskes til Alle:-)

mandag 3. august 2015

Min Brynja

Min Brynja er endelig Ferdig! Ferdig Strikket Ferdig Montert
rett og slett ferdigstilt og klar til bruk, i "sommervarmen" .haha
passa det veldig bra, må jeg si, helt perfekt augustplagg, lett og 
god og islandsulla som kan kjennes litt småstikkete mens man 
holder på eller tar i garnet er rett å slett deilig å ha på 

Oppskrifta finnes på Ravelry, så det er bare å sette i gang
og ellers ønskes du en så god og fin dag som du kan:-)

torsdag 30. juli 2015

Jämtland på Fötter 2015 gav halvmaratonpers!

Forrige Helg, nærmere bestemt lørdag 25.juli, stod jeg på startstreken til mitt 8. Halvmaraton. Jämtland på Fötter skulle løpes for tredje gang, -tidligere år har det vært en smule ekstremt vær i Østersund, denne løpsdagen;


i år var det meldt voldsomt til nedbør, men den skulle ikke komme før søndag, så da lørdagen steg frem med ypperlig løpevær, skulle det ligge vel til rette for en fin tur fra Brunflo til Østersund. 
Pers på Meg og Pers på Maken Min som greide å komme under 1.30
Jeg hadde ingen voldsomme forventninger, annet enn at jeg spekulerte litt på om jeg skulle tore å løpe i persekjolen, i tilfelle jeg ikke greide å holde det tempoet jeg innerst inne vet at jeg skal være kar om å holde ganske lenge i. Du vet; -fallhøyden er jo ekstremt stor for halvgamle lauparkjærringer som publiserer sitt løpeliv i sosiale medier!

Ja Ja, -perse på løypa måtte jeg da vel i det minste klare, ettersom jeg allerede har løpt Saldilten under to timer, og teoretisk skal være bedre trent enn i fjor, da fartsholderen sprakk, så la gå, dette fikk bli et kjoleløp, ettersom det var sånn aldeles perfekt løpekjolevær. 

Dessuten er det jo viktig å ta vare på imaget sitt! Så til tross for nogle stive lårmuskler og en spontan topptur opp Muruhatten med ei løpevenninne litt vel tett innpå, var jeg vel det man kan kalle forholdsvis lugn og avslappet, dog en smule betenkt over at jeg ikke gledet meg akkurat, 
-noe jeg vanligvis pleier å gjøre.
En smule usikker på hvor lur topptur til Muruhatten var tirsdagen før,løpet,
men kanskje var det den som gjorde susen????

Lett og god stemning før start, hjalp jo på humøret selvfølgelig, ettersom vi traff på et gjeng løpere fra Namdal Løpeklubb, trivelige gode folk, så var det bare å senke skuldrene og stille seg på start. 

Om selve løpet har jeg egentlig ikke så mange ord å si, annet enn at det var en grei skuring halvmaraton, jeg følte at jeg løp jevnt og greit, jeg følte at jeg greide å løpe så lett og fort jeg kunne, jeg følte at kroppen var sterk nok til å holde enda litt lengre, om det hadde stått på det, sjøl om det alltid er tungt på slutten. (det sitter visst i hodet!)

Jeg drakk en skvett på hver eneste drikkestasjon, -sportsdrikk, fortrinnsvis, men da jeg etterhvert fikk mer lyst på vann, opplevde jeg faktisk nesten å få pusteproblemer, -jeg skjønner ikke helt hvorfor, men det var akkurat som jeg hadde problemer med å svelge vannet, -stopper jo ikke helt opp for å drikke, må vite, roer ned og tar en slurk eller to, før jeg forsøker komme inn i løpesiget igjen, men det var akkurat som om det rene vannet nesten satte seg fast og gjorde det umulig å svelge, noe som medførte at jeg ved en anledning nesten begynte å hyperventilere og måtte stoppe helt opp og gå rolig noen meter for å komme meg såpass til hektene at jeg kunne løpe igjen. Etter den opplevelsen, turde jeg ikke ta mer vann, jeg bare spekulerer litt i hvorfor det egentlig ble sånn. 
(det gjelder å lære av sine feil -må vite!)
Artig med to namdalinger på pallen:
Hilde Borkmo på 2. plass og Hild Sissel Vannebo på 3. Hipp Hurra for dem!!!
Siste biten opp brua, kom det et gjeng og løp forbi, -bak meg hørte jeg bare: "NU kjør VI!" og kosjt så var de forbi, i fykende fei, -jeg prøvde ikke engang å henge med, men i løpet av de siste km seig jeg vel rolig nærmere og greide faktisk å løpe forbi et par stykker helt på slutten.

Kom i mål på 1.55.33 og får være storfornøyd med å ha levert min andre halvmaratonpers, denne sesongen. Neste mål får vel være: "jakten på 40-tallet" !!! 

-eller kanskje ikke?
ha ha!

onsdag 22. juli 2015

Sorgarbeid tar Tid! -tanker på 22.juli

På datoen i dag, den 22.juli 2015, markeres det at det er fire år siden terroren rammet Norge på grusomste vis. Mange unge mistet livet plutselig og brått, uventet og selvfølgelig altfor tidlig, totalt meningsløst, grusomt. Hver eneste familie som har mistet en av sine, sitter igjen med tap som ikke kan lindres. Hver eneste familie; hver eneste far, hver eneste mor, søster eller bror, besteforeldre og andre nære som mister sitt barn eller sin ungdom får sår, store sår, som aldri gror, -helt. Livet blir snudd totalt oppned, det aller meste kjennes meningsløst og vondt, sorgsmerten er voldsom og stor.

Hvordan og Hvorfor skal man i det hele tatt orke å fortsette med livet, når det er så vondt?
Hvordan og Hvorfor skal man holde ut, fortsette å gå, gjøre det man må, når man inni ikke greier noen verdens ting, eller greier å finne noe mening? -kjennes det ut som.
Trøst og lindring finnes ikke, tapet er uerstattelig, døden endelig.

Tiden leger alle sår, sies det.
Tiden er umistelig.
Tiden er min beste venn, var det noen som sa.
Tiden i Livet

Livet ble ikke slik man trodde eller ville
Livet fòr hardt med noen av oss.
Livet fòr enda hardere med andre.
Livet og Tiden.

Det er ikke verre eller bedre for NOEN å miste sin sønn eller datter, uavhengig av alder og måte.
For den enkelte familie er det alltid verst, først og fremst sorgen over tapet av sin egen, som man skal lære seg å leve med. Det er en MÅ-ting, det handler om OVERLEVELSE, og vi har ikke noe valg: -det vil si, man kan velge å ikke leve, det er i min verden IKKE et valg. Livet har vi fått i gave, det er vår fordømte plikt å gjøre så godt vi kan, ut i fra de forutsetninger vi har. Alle som opplever stor sorg og store kriser må få lov til å bruke den tiden det tar, i sitt sorgarbeide. Samfunnet som står rundt kan bidra med forståelse og omsorg når noen har det tøft og vanskelig.

Uker, Måneder, År, -hele resten av livet, vil man være preget, på en eller annen måte. Mine sorger og kriser har gjort meg til den jeg er, på godt og på vondt, jeg er for eksempel ikke like arbeidsfør, som jeg kunne vært og alt det vonde ikke hadde skjedd. Jeg er heller ikke i stand til å delta i festligheter og sosiale sammenkomster, på samme måte som da jeg var ung og nogenlunde uberørt. Når man lever i og med sorgsmerte, gjelder det å lære seg selv å kjenne, helt til det innerste inne, denne prosessen kan være nærmest umenneskelig, om man ikke har trent seg på det i sitt liv. Det handler om å være ærlig, bånn ærlig, så enkelt og så vanskelig, det betyr ikke at man skal brette ut alle sine følelser og tanker for alle og enhver. Det betyr at man må lære seg å kjenne med hjertet, øve seg, trene på det, akkurat som om man skulle trent seg på å løpe en maraton. Jeg sier ikke at det er lett, Jeg sier bare at det er mulig.

Det er MULIG, hvis du vil, men det har en pris, og den prisen må hver og en finne ut om er verdt for seg selv.

I et overflods- og velstandssamfunn, der nytelse og tilfredsstillelse av lyster, med mye fokus på utseende og materielle goder som mat og ferieturer, lekre plagg og flotte hus og biler, er blitt en "naturlig" og mulig måte å leve på for fryktelig mange av oss, blir kontrasten til overlevelsesarbeidet i forbindelse med krisebearbeiding enorm. Det blir vanskelig å godta at man ikke selv henger helt med, på alt det som "alle de andre" orker og driver med. Følelsen av å ikke strekke til kan derfor bli en tilleggsbelastning. Følelsen av ikke å bli forstått om man takker nei til fester og selskaper, opptil flere år etter at tragedien rammet en, er ekstrabelastninger oppi det man bærer på fra før, det samme er følelsen av å ikke være i stand til å arbeide effektivt på samme nivå som de andre, selv når "tiden liksom skulle ha leget ens sår".

Sorgarbeide Tar Tid
Sorg er egentlig ikke så Vanskelig, men det er krevende, både for den som står i og for dem som står rundt. Det krever raushet og forståelse, det krever ærlighet og ekte kjærlighet og umåtelig stor respekt.

Om vi alle kunne bli litt flinkere til å TRENE på slike egenskaper, er jeg overbevist om at Verden Vil BLI et litt BEDRE STED.

tirsdag 21. juli 2015

Jordbærtid er lik Å spise så mye man vil

Det er Jordbærtid og Da gjelder det å spise så mye jordbær 
man vil, Passe på å anskaffe seg nok, en kasse eller to eller tre... 
Spise seg mett og vel så det mens bæra er god og rense opp 
og lagre litt sommersmak til høsten og vinteren kommer. 

Rørt Jordbær er ALLTID GODT!!! 
-også sammen med; -dagens kaffekopp!

I fjor Hadde vi visst ikke Noe Frysepulver å røre Bæra med
Det funker det, men den blir ganske tynn og rennende etter
ei tid i fryseboksen, når man kun rører den med sukker

2 kg renset jordbær
400-500 g sukker
1 pose certo frysepulver

mindre enn 20% sukker i dette syltetøyet, det er ikke npoe å si på det

oppskrifta står jo forresten på posene med pulver da, 
så bare man har sukker og bær, særdeles enkelt det er, 
og passende små bokser eller glass som man 
kan helle syltetøyet i og fryse ned

rens og skyll bæra, 
la vannet rennet av
bland sukker og frysepulver
hakk opp bæra i middels ikke altfor små biter
jeg fant en gammel tupperwaredings i skapet mitt
den funka kjempebra, søster fortalte meg da, at også
hun hadde et lignende redskap stående dog av et annet
merke, -samma det, lettvint å slippe å hakke og dele hvert
bær med kniv i alle fall, -ja ja...

Bare å røre godt sammen og Steke seg vafler til Kaffen
VELBEKOMME:-)





P.S. du husker vel å hente inn og klippe opp og fryse ned gressløk også vel?






torsdag 16. juli 2015

Fra Sjokoladesmell til den Nydeligste Rabarbra Smuldrepai

I dag Skal du få Oppskrifta På
den herligste godeste kortreiste

RABARBRAPAI
eller snarere en slags Dessert
vil jeg si
-smaker direkte nyyydelig
med iskrem til

-nesten sånn karamellaktig, 
-se bare her så lekker den er

(nå er jeg visst blitt en kløpper til å laste opp filmer i bloggen min)
video
video

veldig enkel til og med -og det er klart en fordel, når man arbeider i rabarbrakjøkkenhagen og multitasker på insta og lar seg friste til å gå på en skikkelig kollektiv sjokoladesmell, -ja ja, -og sånn går nå dagan.... 

-trenger da ikke gjøre seg bedre enn man er, rabarbra er forresten skikkelig sunt også det, hadde det bare ikke vært for alt sukkeret da...



KarboLadding,- kaller vi det, og det trenger vi alle, sånn dann og vann og innimellom, det er jo sommer i kalenderen og Rabarbra er da vitterlig den aller beste sommermat, passe på å fryse ned litt også da, slik at man kan lage seg en sommerpai, når de mørke høstkvelder kommer.


OPPSKRIFTEN er som følger:

Smuldredeig:

75 g mel, -spelt eller hvete
75 g sukker
75 g smør
75 g valnøtter, eller andre slags nøtter

Kjør kjapt sukker, mel og smør i foodprocessor, tilsett nøttene slik at de blir grovt hakket, evt. kan du jo selvfølgelig bare hakke nøttene først og smuldre sammen alt med fingrene...
Ca. 600-700 g rabarbra
Vask, rens og del rabarbraen i biter og legg i smurt ildfast form.
Bland sammen:
3 dl sukker
3 ss maizenna eller potetmel
evt. litt kanel eller vaniljesukker

Ha blandingen over rabarbrabitene, vend godt og bland slik at alt er jevnt fordelt.


Legg så smuldredeigen oppå, som et lokk og stek i forvarmet ovn ca. 170/190grader omtrent i 30min. Serveres varm eller lunken eller lun kanskje det heter sammen med iskrem 

nam nam..
NYYYDELIG ....



onsdag 15. juli 2015

3 hele dager uten løpings-hjææælp!!!

HJÆÆÆÆLP; -hele 3 dager uten løpings!

Nå kan jeg sikkert bare legge løpeskoa på hylla for alltid!
Nå er jeg sikkert på god veg til å bli en skikkelig sofagris!
Nå er garantert slaget for evig og alltid mot dørstokkmila tapt!

for å unngå enda en 3-dagers uten løpings
fikk jeg i dag presset inn en ørliten morgenspring

Historien om den turen må du innom instagrammen min for å lese

Ultravasan og Berlin Marathon er det bare å skrinlegge planene om først som sist!
Fatter ikke hva som gikk av meg da jeg meldte meg på! For akkurat nå, er jeg hundre prosent sikker på, at jeg aldri mer skal stille på start til et eneste løp igjen.

ALDRI!
ALDRI!

Løpekarrieren er ferdig rett og slett!
-og det til og med før, den har begynt!!! -ha ha-halvgamle halvgale kjærringa, -trodde du virkelig du skulle klare det????
-sier herr Jante og hånflirer...

-opp som en dupp og ned som en tomsekk-, nå er tiden her, som alle har ventet på, "-hun må da møte veggen snart slik hun holder på, -bare vent- det kommer nok en dag!" -"-ja jeg visste det nok..."


video
helt UTROLIG hva man får seg til altså, på sine halvgamledager
men ganske interessant og nyttig om man vil forsøke å forbedre
og jobbe med sin løpeteknikk, dessuten tenker jeg at vi skal ikke
video


Mulig jeg kanskje kan orke å gjennomføre et kjempekort løp engang i framtida, hvis jeg får knøttsmå barnebarn som jeg kan benytte som unnskyldning til å følge. Mine egne begynner nemlig å bli for store til at de kan brukes som slik unnskyldning, dessuten vil jeg ha store problemer med å henge med på dem og hvis målet var å gjøre noe sammen, ville det i tilfelle vært de som kunne brukt sin gamle slitne mor som unnskyldning for ikke å gi alt,- Ha ha- Ja Ja... slik er det blitt... gitt...


-slike tanker tenker jeg er ganske normalt!
innimellom
hos de aller fleste av oss
uansett hva vi driver med

-jeg skriver dem ned, slik at alle får se, hva som kan befinne seg i et forvirret løpehode, for inni meg vet jeg nok at jeg atter skal opp, og ut, og den Ultravasan jeg stadig snakker om, kommer jeg til å løpe, -sjøl om jeg skal gå, og jeg bryter IKKE, med mindre jeg MÅ, enten av helsemessige eller tidsmessige årsaker, men du skal vite at akkurat nå, -kjennes det fryktelig fjernt og jeg aner ikke ei heller tror, at det er realistisk å klare. Jeg kjemper en beinhard kamp mot den store stygge uvilja,-rett og slett! -og det verste er at jeg gir blanke i hvem som vinner!


Likevel og innerst inne et sted vet jeg at jeg kommer til å Prøve!
Prøve, så får vi se og tiden får bare vise, slik er det med alt; -man vet ikke før etterpå hva som eller om noe gikk godt eller galt!

HA EN GOD NOK DAG:-)
i helga fikk jeg faktisk "løpt" langtur i fjellheimen
med maken min rolig med endel gåing kan man vel si
men alltid artig med sommersnøspring:-)

-så slenger jeg med noen løpebilder, ja til og med et par filmsnutter, er jeg så frimodig å tore å vise frem- trenger jo ikke ta seg selv så høytidelig, og desuten må man være som man er, og selv om kampen mot uvilja er ufattelig seig og stor, -har jo faktisk gamlemor, karra seg over den hersens dørstokken.... både en og to og tre... ganger, innimellom alle KVILEDAGER, for vi satser jo på at løpegleden atter en dag skal dukke fram fra gjemselen -det er jo faktisk noen uker igjen til den store styrkeprøven :-)


-forresten skal jeg legge inn en liten blogganbefaling her på tampen
før jeg atter tar kvilekvelden: LØPEMEDSOMMERFUGLER !!! 
-herlig skrevet av ultraløper Tone.

GOD FORNØYELSE:-)



lørdag 11. juli 2015

Kjedetid er undervurdert

Man Skal ikke kimse av Sofaøkter Altså, i disse tilsynelatende fanatiske hel-eller halv-stressede karriere- , finfasade- og treningstider, -de er virkelig Gull Verdt; -sove, døse, grine, tenke, flire, hva som helst man har behov for under teppet der, en stakket stund, et lite friminutt, en middagslur,

-i gamle dager da vi var små, måtte vi være stille når de voksne skulle hvile, jeg husker godt at det var litt kjedelig, spesielt i huset hos mormor og morfar, fordums barndomssomre med eller uten søskenbarn, kanskje, - det var en fryktelig lang mellom en halv og en hel time, der barnekroppen var proppfull av energi, mens de voksne skulle hvile. Det skjedde absolutt ingenting, -annet enn at vi måtte finne på noe selv og ikke forstyrre de voksne, selvfølgelig. Jeg husker enda følelsen, jeg tror ikke det var usunt, jeg er overbevist om at vi kjeder oss generelt for lite i dagens samfunn, fordi vi har, muligheten til å la være. Å kjede seg litt er nemlig alfa omega for å utvikle sitt, kreative sinn.

Lett å glemme inni hverdagsbobla av ei tidsklemme, mange befinner seg i. Når så nå de fleste unner seg og har faktisk i dette land, mulighet til ferie og fri, kan det være greit å tenke at man skal legge inn litt styrt kjedetid, kun for å hente seg inn, og trene på å utvikle sitt sinn, eller rett og slett så enkelt som at man på den måten kan hente seg litt inn. Så skal vi virkelig ikke ha dårlig samvittighet om vi ikke rekker alt!


fredag 10. juli 2015

-hos oss lager vi frokostblandingen selv!!!

Det er en Kunst å Snu og Vri negative ting til å bLi Postivt:
Bare se her, skal du få et ypperlig eksempel på, hvordan det kan gå, når en uthungret kjærringkropp forsøker å si stopp til sjokoladesmeller store som de høyeste fjeller, et uhorvelig matsug dukker nemlig ofte opp, naturlig nok, et par dager etter en langtur a`La søndagens LaksjøenRundt!

Fort gjort da, å falle for fristelsen til å stappe inn usunne kjappe sjokoladeplater, de smaker nemlig himmelsk godt og en halvkilo av sådan sort, demper raskt suget og fyller opp for det tapte energiforbruket. Hadde man bare greid å besinne seg, hadde alt selvfølgelig vært såre vel!
-frokostblandingen lager vi selvfølgelig selv....

For kroppen trenger vitterlig MAT, ikke skrap, og melkesjokolader og smågodt er ikke det kroppen egentlig vil ha, den bare lurer hodet til å tro at slikt er skikkelig godt og bra!!!

I min iver etter å fylle på med noe som ikke bare stimulerer usunn akutt lyst, men også kan være til nytte for framtidige langvarige krumspring, uten å falle inn under kategorien god gammeldags NEI-MAT som ernæringsmessig kun inneholder overdosering av raske karbohydrater fant jeg på at jeg i går skulle følge ei oppskrift til punkt å prikke, for en gangs skyld, på havregrynskaker med rosiner og nøtter og noen sjokoladebiter av den sunne sort, selvfølgelig; svart som f..., inneholdt herligheten både kokosflak , rørsukker, honning og olje og smør, men selv med en brukbar mengde både søtt og fett, vil jeg rett og slett, si at alternativet er adskillig verre, fornuftsmessig sett.
Ja Ja innimellom brødbakst og kakebaking, satt jo nemlig forleden dag på tannlegens venterom og bladret gjennom et fristende ukeblad, der jeg tjyvknipset mobilbilder av oppskrift etter oppskrift på kake etter kake, før jeg ble tatt på fersken av, den vennligste tannlegeassistenten som bare sa: "Du kan da bare ta med deg bladet!" -ha ha... Ja ?? -kan jeg det? Ja tusen takk, fullstendig satt ut jeg ble, der jeg satt! Men akk- da var det jo bare å sette igang kakebaking straks, og alle kveldens løpeplaner ble sporenstreks lagt langt på is, til fordel for fristende kveldsspis!

Kaka ble god!
Brøda ble gode!
Havregrynsbaksten min ble også fantastisk GOD -på smak!!! Bare så synd den ikke hang i hop, slik det egentlig ble sagt, at den skulle, hva i all verden er det jeg har gjort galt?

kjempegod knipseoppskrift fra tannlegeblad
denne blåbærkaka er virkelig kjempegod 
Ja Ja, -bare å smuldre i hop, avkjøle og putte smulene i en boks; VIPS! så er vi i besittelse av en enorm porsjon: GRANULA, -heter det visst nå, eller MÜsli, tror jeg vi kalte det før, men betegnelsen frokostblanding holder lenge den, for du verden så god den ble, med surmelk eller youghurt til, så nå spiser vi rikelig med både sukker og fett med skikkelig god samvittighet!!! og skryter selvfølgelig uhemmet av, at hos oss; -der lager vi frokostblandingen selv!!!
disse havrebarkakene er virkelig sikkerstikk

-men neste gang, tror jeg at 
jeg holder meg til min egen 
oppskrift, for den vet jeg er 
snill og funker slik jeg vil



PS: maken min var på trykk i går, -bære sjå!!! 
-slik kan det nemlig gå.

GOD HELG:-)






onsdag 8. juli 2015

45 dager igjen til Ultravasan og noen tanker omkring

45 dager igjen, det kjennes ganske lite, helt plutselig er det bare ei og en halv måned til årets gedigne løpemål. Innimellom kan der meldes om nogle negative nedbrytende destruktive tanker;
-hva i all verden er det jeg driver med?
Orker jeg virkelig dette?
Vil jeg det nok?
Hva om jeg ikke greier å komme i mål innen de 15 timer som er satt? -eller i verste fall, ikke i det hele tatt? Hva om jeg rett og slett ikke er sterk nok, ikke har psyke eller kropp til å takle en slik påkjenning?
Heldig er jeg som har gode løpevenninner som kjører bil i flere timer for å løpe årets første tremilstur med meg.  Her fikk vi tatt oss en skikkelig TROLLSELFIE ved Laksjøen, på veg rundt.....

Fallhøyden er stor etter at stadig fler har tatt del i mine planer og er interessert og faktisk følger med og det at jeg til og med, har sagt høyt å tydelig at tidsmålet er å greie Ultravasan på 12 timer! Nå skulle jeg visst bare gått å vasket munnen min, og ta ordene tilbake, men sagt er sagt og det er kanskje like greit. For jeg vet jo ikke om jeg greier det, det skal faktisk løpes først, så kan vi snakke etterpå, hvis jeg kommer i mål! Dessuten skal vi løpe fra den hersens jantelov! (det skal vi i det minste greie!)
Mandagsmila på instagram er en motivasjon så sant men kommer i gang, den trenger ikke være ei mil engang, poenget er å sparke løpeuka igang, Forrige uke rakk jeg faktisk en morgentur ut før en lengre kjøretur

I gode øyeblikk tenker nemlig hodet mitt, slik at jeg innbiller meg at jeg kan greie alt jeg vil!!!
Når tiden begynner å nærme seg, er det lett å få en smule kalde føtter, kan du vel forstå. Det er jo ikke bare å gjøre det. Noen skarpe motivatører har sagt at om målet ditt ikke skremmer deg, er det ikke stort nok. Ultravasan skremmer meg ikke, for jeg tror jeg greier det, det er realismen som skremmer meg, fakta, for det er faktisk en god del begrensninger i et halvgammelt sorgfullt kjærringskinn, som først begynte løpetrening etter fylte førr! Sorry men sant. Det er bare å ta innover seg.

Jeg må kanskje rett og slett begynne å tenke litt mer, planlegge både løpetrening og løpsopplegg; -legge en plan.

Jeg liker ikke å løpe etter en plan!
Jeg liker å løpe fritt!
Jeg liker følelsen av å kunne løpe akkurat dit jeg vil, og bruke den tiden det tar.
På fotballcup med minsten min greide jeg å smette inn opptil flere løpeturer, dette er Frösötornet i Østersund, fy det var en bratt akke å komme seg dit, men bildet ble da skikkelig fint.... og løperuta ser skikkelig artig ut. -slike gleder kan en løper ha.
Jeg strever ikke etter å bli noe jeg ikke er, jeg vil bare løpe langt, det er en indre drivkraft i meg som bare har lyst til å løpe kjempekjempekjempelangt. Heldigvis har jeg et hode, som er i stand til å tenke, forholdsvis fornuftige tanker, derfor forstår jeg at jeg kan ikke løpe kjempelangt med mindre jeg har trent opp kroppen gradvis, bygget sten for sten slik at kroppen fysisk sett skal tåle det.

Psyken skal jo foresten også henge med, det er et eget kapittel bare den, derfor må man faktisk også trene det mentale, når man tenker å gjennomføre ultradistanser. Det er nok kombinasjonen av det som kjennes nesten umenneskelig, som er så fryktelig fasinerende. Kanskje.
På Storsjöcup fikk jeg tips om å løpe Frösöberget rundt, med passering Frösö Zoo, der tigrene bor... tror jeg da, jeg var jo ikke inni der, jeg løp bare rundt, og fikk meg ei skikkelig god mil før siste fotballkamp

eller er det kanskje så enkelt at jeg bare skal stille på start, med mine beste løpesko, og så løper jeg bare....
uten noe mer....
dikkedarier....
stopper på matstasjonene og spiser og drikker... og løper videre...akkurat slik jeg drømmer om , og lengter etter...

La det bare skje, at beina henger med, så tenker jeg at kanskje er det så enkelt, så sant man på forhånd har gjort leksa si, og leksa mi, denne gang er først å fremst å holde løpebeina igang... uten å presse dem for hardt.
Fra dagens morgenspring på møkkatunge seine treige bein, nylagt asfalt er faktisk ganske greit å løpe på og arbeidskara som jobber med den begynner visst nå å føle at de kjenner meg, jeg får i alle fall passere uten ledebil ofte med tommel opp og et smil til og med hender det jeg får slengt bra jobba etter meg, slike gleder kan faktisk løpelivet ha

Ta deg en løpetur
La dørstokkmila skrumpe inn
Den fortjener nemlig ingenting

det var dagens ord
og tanker omkring
min lengste løpsdistanse
som nærmer seg med stormskritt

-og nå tror jeg jammen snart at dette er blitt en skikkelig sjokkrosa løpeblogg gitt, -eller nesten da kanskje, og eller i det minste, eller kanskje ikke?!

tirsdag 7. juli 2015

St.Olavsloppet mm

Forrige Helg fikk maken min og undertegnede anledning og lov til å løpe hver vår stafettetappe for Namdal Løpeklubb i St.Olavsloppet inn mot Østersund. En opplevelse jeg på forhånd anså både fjernt og ganske urealistisk for meg å være en del av. Etappene er korte og kjappe, og "alle" løper selvfølgelig mye raskere enn meg, som hverken løper fort eller kort. Rett og slett en utfordring mentalt i forhold til at sannsynligheten for å bli forbiløpt var stor og sjansen for å miste plassering for laget mitt absolutt var til stede.

Alle som kan tenke og føle forstår vel at det må jobbes inni hodet for å takle slikt selvpålagt psykisk kvinnfolkpress. Heldigvis har jeg aldri skrytt på meg å være en rask løper, så da laglederen kom med følgende ord: " -det skal du ikke være redd for, -du løper alltids fort nok, og dessuten kan du jo løpe langt! Dette er bare sosialt og artig!" -da var det vel bare å ta utfordringen på strak arm. Spesielt også ettersom det eneste sosiale liv jeg i mitt sorgtunge sinn er i stand til å takle for tiden er løpsdeltakelse.

Å møte opp til et løp, der du kun trenger å forholde deg til andre løpere eller apparatet rundt, er nemlig fine greier. Alle tenker løping, alle snakker løping, alle konsentrerer seg mest om å gjøre sitt eget beste, og etterpå kan man snakke om løpet sitt mens endorfinene danser vilt og alle er blide og glade, -fordi de har løpt! Og etter det reiser man hjem, uten noe mer dikkedarier.

På ved til etappestart ble jeg møtt av gode lagvenninner som psyka meg opp og passet på at jeg rakk å møte på riktig veksling til riktig tid. Etappen min var heldigvis en av de lengste den dagen,  nesten 8 km med jevn stigning; 100 meter jevnt fordelt i følge løypeprofilen. Så her var det bare å tenke på å løpe så kjapt og raskt og jevnt som jeg kunne greie. Følte sjøl at det gikk rimelig greit, så sjøl om tida mi ikke ble superbra, i forhold til de andre, greide jeg i det minste å holde klasseplasseringa. Førstelaget løp inn til seier, så stemningen var upåklagelig for hele laget og klubben.
Kjenner at det er en styrke å være en del av et lag eller større team, så mulig jeg må vurdere, enten å melde meg inn, eller forsøke å få igang ei løpegruppe her i lokalmiljøet.

Ja Ja- det får bli en annen dag, nå skal jeg konsentrere meg om å forsøke å få nok kilometre i beina slik at jeg takler den Ultravasan jeg har som mål å gjennomføre i august, tror nesten ikke jeg fatter riktig hvor langt 90 km egentlig er, for det er noe helt annet enn å løpe ei mil eller to, ja ja...

-har man det ikke i hodet
-må man ha det i beina

-heter det visst!!!


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...