lørdag 30. januar 2016

Lørdager er det lov....

Lørdager er det lov, å smøre sjokoladepålegg på brødskiva si!
Har man vært på trening er det lov å drikke sjokolademelk som "restitusjon".
Hverdager kan vi kanskje ta en sjokoladebit, som dessert etter middagen vår.


Det er noe med det å kose seg litt.
Det er noe med å sette noen grenser.
Det er noe med å lære seg å ikke bøye av for alt man vil
-kun fordi muligheten finns.

I et velferdssamfunn der de fleste av oss har både skap og skuffer fulle av mangt og meget, som vi faktisk ikke trenger for å leve, og mulighet for å tilfredsstille lyster mer eller mindre med det samme de dukker opp, går vi nemlig glipp av mange gleder.

For barn og unge som skal vokse opp og lære seg å håndtere livet på godt og vondt er ikke det å få lov til alt man vil et gode. Vi trenger alle grenser. Vi trenger kloke ledere som er i stand til å holde fast ved kortsiktig upopulære avgjørelser. Vi trenger rammer å holde oss fast i. Vi trenger at noe er stabilt. Barn og unge trenger voksne som ikke bøyer av for hver minste detalj, kun for husfredens skyld.

Det handler om å lære seg å akseptere at vi ikke bare kan gjøre alt vi vil.

Det handler om å takle motgang.
Det handler om å utvikle kreative sinn.
Det handler i bunn og grunn om å takle hele livet sitt.

Derfor kjører vi på
- lørdager er det lov
med sjokolade på
maten sin

GOD HELG!

fredag 29. januar 2016

Upps- bare 99 dager igjen!

Upps!

Lysløypa er gull verdt når det er Vinter i Landet!
-upps-upps-upps,- det er visst "bare" 99 dager igjen til undertegnede har tenkt å sette seg en ny halvmaratonpers!

Hmmm.... -til tross for "mølleprosjekt 2016 (-se forrige innlegg)  samt det faktum at en liten løpetur utendørs for et par dagers tid siden, som forøvrig kjentes uhorvelig deilig, er der vitterlig vinter i landet og kjerringbeina prioriterer skisko framfor løpesko så sant det er praktisk mulig!

Dog skal der ikke stikkes under en stol at herr Tvil hvisker noen søte ord i øret når mine skisko i søndagsturmodus møter på løpende piggsko bærende på vintervenner som ikke deler samme glede over å stake seg rundt og rundt fotballbana!!!  (-forøvrig samme bane som ble benyttet til felles glede i oppkjøringen til Bislett før jul),  -kun avbrutt av noen runder i lysløypa for avvekslingens skyld!
-i endeløse nitti minutter, mens ungene befinner seg beskjeftiget med andre fritidsaktiviteter!

"-er du helt sikker på at du ikke heller vil løpe nå?"
"-vil du virkelig bruke din tilmålte tid til dette da?"
Titt Tei- sjekk så fint snøkvitt rimhår jeg får, -når jeg skigår!

Ja- for døgnet har ikke mer enn 24 timer og uka huser kun 7 dager, og sjøl om vi i 2016 kan innkassere en ekstra skuddårsdag, er jo dette likt for alle, så det nytter altså ikke å snike seg til noen ekstra bonustimer som hypotetisk sett kunne vært benyttet til fartstrening og slikt. Det handler om å tilpasse mosjonen sin til resten av livet, ikke motsatt! Nøkkelen til å bedrive trim og trening er for min del variasjon. Gleden over at hver årstid har sin aktivitet, skiftet mellom vinteraktiviteter og mer sommerlige sysler gjør at det aldri blir kjedelig. Tidsmål på distanser fungerer mest som et spark bak, i perioder der lysten til å lee på kroppen er fullstendig mer eller mindre fraværende, eller for å gledes over at man forhåpentligvis kan forsøke å oppnå en viss framgang.

Når så det er sagt, gjelder det å holde hjula igang, -ikke sant?
Om jeg i det hele tatt skal ha nubbetjanngs til å sette halvmaratonpers må jeg altså øke løpshastigheten min en del. Hvilket vil si at jeg må trene mer på fart, og her kommer mølleløpinga inn, -den er nemlig kjempefin når man vil teste eller styre farten sin! Dessuten er det en kjent sak at om man har en plan om å løpe på ei viss tid, må man øve på å løpe så mye som mulig i den farta som må til!
#fredagsjoggen done!
Løper du 10 km/t = 6-fart, løper du mila på timen! -og greier du å holde den farta hele veien, vil halvmaratontida bli som følger: 2.06:36

For å løpe inn akkurat under 2 timer, må der trenes på å holde følgende snittfart: 5.40 = (5 min. og 40 sek. pr. km -vi tar det inn med teskje her, -slik at det ikke skal finnes tvil!)  -hvilket vil si 10,6 km/t på mølla, -egentlig 10,59- men jeg runder av til det som er mest praktisk, dessuten er det alltid godt å ha noen sekunder å gå på;-)

Halvmaratontid under 1.55, hvilket vil si pers for meg betinger at jeg skal beherske å løpe hver eneste km på 5.27, helst raskere enn det og farta på mølla tilsvarer 11 km/t. Dette skal holde fryktelig hardt ettersom det fremdeles kjennes nesten uoverkommelig å løpe på langen i 10.

Greier jeg mot formodning å øke enda mer, eller for deg som er raskere enn meg gjelder følgende tall:

HM: 1.50:  5.13-fart - 11,5 km/t
HM: 1.45:  5-fart = 12 km/t
HM: 1.40:  4.44 = 12,7 km/t
HM: 1.35:  4.30 = 13,33 km/t
HM: 1.30:  4.16 = 14 km/t

-så veit vi det, -og har litt å jobbe med!
...fortsettelse følger...
#fredagsjoggen er kun til for å samle energi!

Enn så lenge psyker vi oss opp, for fredager løper vi #FREDAGSJOGGEN på instagram!
Kom igjen alle mann, -og kvinner og jenter og gutter og damer! Ta deg en kort eller lang jogge- eller løpetur, i deilig kosefart eller om du heller liker fort og hardt, -det er opp til deg, men del nå gjerne turen din med meg og alle andre som har hivd seg på fredagsjoggen dette år! Det er nemlig stor inspirasjon i slikt.

og:
-99 dager, -det er da enda lenge til det!

GOD HELG!

tirsdag 26. januar 2016

-og sånn går no kveillan`... -om mitt nye mølleliv!

Det er visst ikke direkte noen hemmelighet at denne lauparkjerringa har begynnt å prøve seg på innendørsløping, fullstendig fersk i møllefaget, med kun en enslig liten femkilometer oppsamlet i løpet av et skarve løpeliv, fra dengang jeg tulla meg innom et treningsstudio, nesten bare for gøy. 
-Jo, foressten; rett skal være rett: -jeg har nemlig ved to hele anledninger i det samme ovennevnte løpeliv latt beina gå på løbebånd, -som danskene sier, i forbindelse med testing av løpesko før de havnet i undertegnedes eierskap. 

Tro meg: That`s it!

-foruten de 236 km på Bislett, selvfølgelig, -det var jo også innendørs så klart, -uten sammenligning forøvrig! Men nå skal gamla til pers, -det gjelder å samle seg løpemil, der man kan, når man kan, i et kaotisk kvardagsliv er det ganske mange brikker som skal på plass, så for primært å få litt flere mil i mine ultralegger har jeg nå satt i gang mølleløpings-prosjekt tyveseksten!

Prinsippene er de samme som før; -lytte til kroppen og løpe det jeg kan, når jeg kan.
Smette inne en kilometer her og en kilometer der, -det kan fort bli mil av slikt!
I det minste på sikt! 

Første Mølleøkta fikk jeg mildt sagt sjokk! Fytti katta så hardt og tungt det var, og farta som jeg på forhånd hadde innbilt meg at jeg lett skulle greie å presse opp i forhold til mine mer eller mindre behagelige løpeturer utendørs, viste seg å gå enda tregere enn før, 6-fart, eller 10 km/t burde jo vært overkommelig, -trodde jeg, men akk nei! -mila på timen pluss minus ett par minutt-ha ha, det er bare å glemme og legge seg flat! -læringskurven er bratt!, -jeg oppdaga nemlig fort at tredemølleløping er noe annet! Rett og slett, -smerter i legger og bein dukka forholdsvis raskt opp, og bekymringer som jeg knapt har kjent på før: Hmmm. -er nå dette så lurt da?
Bortsett fra et viktig prinsipp; mild og gradvis tilvenning, -Skadeudyret som min løpekropp så langt er forskånet for, drev nå plutselig og lusket rundt beina og forsøkte å dra i skolissene i iherdig forsøk på å sette hele kjerringa ut av spill!!

Ha Ha- du lurer ikke meg! 
Jeg skal bare bruke litt tid på å tilvenninga jeg! 
Trenger jo ikke kjøre tomilsøkter første uka!

Ha Ha- neida- 3-4 km er ofte nok!

I et tappert forsøk på å teste ut hva som var mest lurt, ble underlaget innstillt på max demping; nå skulle barbeintløping testes! Det skal jo være så sunt og bra, -har jeg hørt da, og det funka faktisk til en viss grad, riktig deilig var det, ei god stund! -glemte visst bare en liten detalj: om å stoppe i tida og dro derfor på meg brannsår må vite. 5 km var mer enn nok! 

"Kjempefint til intervalltrening!" -jadda jadda- 
-jeg hører de sier det, de drevne!!

Jeg er intet intervallmenneske
Jeg løper ALDRI intervaller!

jeg har aldri gjort det og jeg kommer ikke til å gjøre det heller!

BASTA!

- OM DU MED INTERVALLTRENING MENER FØLGENDE:

TIDSTYRTE FORHÅNDSDEFINERTE INTERVALLØKTER

-jeg er hellig overbevist om at grunnen til at jeg hittil har holdt meg skadefri med jevn og fin framgang i løpinga mi, -handler om at jeg tør å lytte til kroppen min. -jeg er som en unge som må plukke og pirke i saker for å finne ut av hva som er inni. Det hjelper ikke at DU forteller meg det, jeg må nemlig prøve selv, -for å se, hva som stemmer og skjer!

Det får ta den tida det tar, for poenget er klart:
DET ER DET JEVNE SOM DRAR!

Enn så lenge smetter jeg inn ei mølleøkt jevnt og trutt og satser på at mila skal gå, litt lettere etterhvert, og at beina skal bli litt sterkere til å tåle betongen på Bislett da, -ikke minst- ha ha.
-nå har jeg sagt det!

-sånn går no kveillan....

fredag 22. januar 2016

Tåsjödalen Classic Ski 2016, -done!

Dette vakre åsyn var det som møtte oss sist søndag da vi ankom skiløypene rundt Tåsjöberget, i Tåsjödalen, Hoting, Strømsund. Vi har vært her før, nærmere bestemt i fjor og som dere alle vet: SKIRENN ER MARATONTRENING GULL VERDT, så til tross for sprengkulda som i hele januar har holdt oss inne, uten å ta ett eneste stavtak, eller skitur i hele 2016, -så langt, -og det er lenge det!!!, -fristet det merkelig nok å hive seg på årets første skirenn, 41 km skulle vi gå, når vi først satte av en hel søndag. "Kortløypa" på 22 tenkte vi ikke på engang, annet enn som den nødløsning det kunne være å hoppe av etter første runde, ("langløypa" går nemlig over to runder) om frosten hadde funnet det for godt å fryse på oss altfor mange lausonger!  Kulda som fremdeles ikke helt hadde sluppet taket, hadde nok skremt vekk en god del skiløpere som normalt ville stått på start, og jeg skal villig innrømme at jeg tenkte mitt da vi på veien dit registrert flere steder ned mot to-treogtyveminus. 

Ja ja, -man kjører jo ikke bil i to og en halv time for å snu!
Vi er da vel ingen pingler heller!!!



Man kler på seg og varmer opp i den tykkeste dunjakka man har, samt lag på lag med ull og vurderer deretter hvor mye eller lite man tør kle av seg rett før start. Ull innerst og ingen kroppsdel med mindre enn to lag, så også på beina som for anledningen fikk gå med gammelskiskoa på, ettersom de er store nok til å huse to sokkepar. Frostteip og Buff i ansiktet fungerte godt, og tynne løpehansker under skihanskene, ulltruse og ull-BH, vintertightsen fra 2XU fungerte som stilongs under skibuksa, --halvgamle mosjonistkjærringer går ikke en meter uten kompresjon! Jeg frøs ikke mer enn jeg tålte og lot meg imponere over hvor godt frostteipen fungerte! Ettersom mine øyne ofte renner over av ukontrollerte tårer har jeg funnet en god løsning i alltid å benytte sportsbriller, disse frøs seg jo selvfølgelig fulle av is etter et par timers tid, og fikk etterhvert fast plass på hodet. 

Førsterunden var så vakker at det nesten gjorde vondt, -og alle mulige angrende og negative tanker forsvant som snøkrystaller under solen. Å gå skirenn i soloppgang i disse vakre omgivelser må bare oppleves! Løypa er forholdsvis variert og småkupert og ingen unnabakker verre enn at selv fartspingla jeg, tør stå dem nesten uten å bremse. De første kilometrene hang jeg ganske godt på et par-tre andre damer- trodde kanskje vi var de eneste stykkene hunkjønn, men oppdaget etterpå at det faktisk var flere damer som hadde valgt å gå. Løpevenninne Merete er sterkere skiløper enn meg så hun gikk jo på ganske så godt og jeg måtte bare slippe taket og la de tre damene fare. Jeg hadde en mann eller to rundt omkring men han ble borte etterhvert så da gikk jeg der mest alene. I motene på slutten av førsterunden kom jeg innpå ei dame som staka og staka, imponert over det, ettersom armene mine etterhvert virket fullstendig kraftløse. 

Føre og temperatur skifter en god del i ei såpass lang løype, og etterhvert som man begynner å bli sliten merkes tre hele uker uten et eneste stavtak ganske godt. Spesiellt glad over å være alene i sporet i bakglatte moter, med fullstendig kraftløse armer, der jeg kjente at jeg faktisk hadde kraft i beina, som jeg ikke greide å få fram, -skal innrømme at det glapp noen gloser som ikke egner seg på trykk, -det er bare så frustrerende når det kjennes ut som at du ikke kommer deg framover nesten i det hele tatt annet enn til nød en slags babysneglefart!

Ja Ja- jeg er nok ikke alene om å kjenne stiv- og stølhet i dagene etterpå, -smerter fra øra og ned, var dagen-der-på-beskjed fra Merete! -he eh...  -er vel ikke annet å forvente, så får vi bare håpe og tro at vi på sikt vil bli både litt sterkere og en smule mer utholdende etter dette. 

Tåsjödalen Classic Ski er foresten en del av Jämtland Skitour, som avsluttes med Flyktningerennet på hjemmebane. Fullfører vi tre av dem, så er vi med, -den som lever får se, -vi tar det nemlig litt på sparket, for:  Skirenn er Maratontrening det!, -har jeg sagt det før? -kanskje...


RESULTATLISTA.

JEMTLAND SKITOUR 2016

torsdag 7. januar 2016

Sprengkulde og røping av Løpemål for 2016

Dagens Sko; -løpesko er bytta ut, med lussa på ubestemt tid.
Tro det eller ei, -godt nyttår, -forresten! Sprengkulde i januar setter en naturlig stopper for utendørsløpinga mi, ja, ei heller trakter jeg etter å gå på ski, når temperaturen kryper under pari, -nevnte jeg at jeg i sprengkalde perioder innbiller meg å ha sydlandske gener i blodet? -og faktisk utmerket godt kunne fungert på motsatt side av nåværende gradestokk, -i dag morges så jeg vitterlig minus-femogtyve-tallet stirre på meg mens jeg slurpet i meg den første kaffekopp! -så sitter man der da, inne og fyrer i ovnen, mens den ene løpefri ettermiddagen etter den andre bare flyr avsted, utrolig hvor raskt de kveldene går altså.
Løpeoppdatering på Snapchat er særdeles viktig!

" Du skal ikke ha dårlig samvittighet for det" -var det noen som sa, -akk ja, jeg har ikke dårlig samvittighet heller, snarere ser jeg på det hele som naturlig kjærkommen kvileperiode, som moder natur steller i stand for meg, og henne vil jeg nødig trosse! Jeg løper IKKE når det er sprengkulde altså! Problemet er vel heller at man spekulerer litt i hvor mye man egentlig går glipp av, i forhold til sine løpemål og alle de andre selvfølgelig, som ikke har slike naturlige løpepauser, alle som man følger både her og der og som rekker å samle seg løpemil an mass, mens jeg selv sitter pal og bare blir latere og latere og dørstokkmila vokser i uhorvelig fart, helt i samkjørt takt, med hver eneste løpefri dag!

Det holder nemlig hardt, å kople på hodet og holde fast, det er nemlig en helt klar fordel vi mosjonister har; vi må nemlig ikke presse oss når kroppen stritter i mot, vi kan ta oss fri fra trening i perioder uten at det koster en skitt, -annet enn at det muligens er litt tyngre å komme i gang igjen om hvileperioden skulle bli for lang. Mosjonister trenger nemlig ikke prestere, vi trenger ikke stå til rette for, at enhver økt skal gi resultater, Vi kan la hjertet og kroppen styre oss slik at fysisk aktivitet blir lystbetont!

Veldig viktig å huske det, i disse überspreke nyttårstider! Det er det jevne som drar og ikke skippertak!
Kaffe og Brødsmuler på Nyåret!

For egen del er jeg en smule ambivalent: på den ene siden trakter jeg etter å løpe, på den andre kjennes det godt å holde seg helt i ro. Gåturer funker liksom ikke like godt og når man stadig får input av løpende venner som allerede har samlet seg mange løpemil i dette nye året, er det ikke alltid så lett å holde stand uten at humøret synker til bånn.

Problemet er forresten ikke alle som poster glade løpebilder på instagram, selv om det nå har gått ei hel uke i det nye året og denne kjerringa kun kan notere en eneste løpetur! - en eneste løpetur på 7 dager!!! -og flere skal det visst bli, -neida, -jodda, -jeg begynner å kjenne at det stikker litt, men fremdeles holder jeg meg kald; -ISKALD!
Min ENE løpetur er selvfølgelig behørlig dokumentrert!

Jeg venter nemlig på noe godt! Jeg har krøpet til korset og møtt meg selv i døra, og snublet inn i stua igjen og gått til anskaffelse av en mulighet for innendørsløping! Helt på sin plass, spør du meg, når det står i avisa at jeg, har som mål å jobbe mot å løpe enda lenger enn sist på åtteogførtitimersløp!

For det som står i avisa er vel sant, ikke sant?
Stygge Flerfargede Negleløse Løpetær uten skinn er ultramedaljens bakside

Akk ja, -neste gang jeg stiller på start i et 48-timersløp, skal jeg sette pers ja, det er helt klart! Men hovedmålet hva løping angår for 2016, er som følger:

pers på halvmaran (<1.55)
pers på maran (<4.20)
pers på ultravasan (<10.25)

-så veit dåkk det, -alle som lure, for det er jo viktig å sette seg mål, ?

"gåresågåre" og "gåreikkesågåreikke"
-det vet vi når året er omme!
-og nå regner jeg med at det blir uhorvbelig interessant å følge med på om jeg klarer det eller ei
-blunkesmilefjes!

Ha en God og Fin Løpefri Dag og et skikkelig bra Løpeår i 2016:-)
video



onsdag 23. desember 2015

GOD JUL og GODT NYTTÅR

Ei Krevende Høytid står foran Oss

Jeg har fått heim Mine, med unntak av han som aldri mer kommer heim
Livet er Uforutsigbart, Livet er Hardt og kjennes tidvis Meningsløst

Vi er Umåtelig Takknemlig for all støtte, alle Gode Tanker og Vakre Ord
Det betyr Mye, det vil jeg bare at dere alle skal vite, fordi jeg ikke er 
i stand til å gi tilbake, til hver og en. 

Noen tradisjoner må vike, andre finner ny form
livet blir aldri det samme, smerten er for stor
sammen skal vi å ta vare på de gode stunder
og dem vil vi alle leve for


GOD JUL og GODT NYTTÅR

tirsdag 22. desember 2015

-er maraton for lett eller kort??? HALLO! - hilsen dagens forsidepike med seriøst smileblunkeglisefjes:-) -en hyllest til ultraløping!

Artig med min Aller Første Pallplass med fler enn to i klassen:
Veteransølv i NM 24-timersløping vurderes hengt på årets juletre.
"Når maraton blir for lett", eller "når maraton er for kort", -da er ultraløp tingen, -HALLO!!!

INGEN LØP ER FOR LETTE!!! -så slik snakkes det vel mest for å være fleipete eller artig, dog med en viss sannhetssnert, om en sport som i utgangspunktet kan kjennes nærmest umenneskelig, hvis man ikke er i den, -tenker jeg! Seriøse løpere har respekt for alle distanser. Det er ikke det det handler om, det handler om at VI ER FORSKJELLIG!

Noen passer bedre for det ene, andre for annet. Noen liker fart og hardt, andre er mer bekvem med langvarig seigpining!

Ultraløpere trenger ikke alltid stygglange økter, noen ganger er ei halvmil nok.

Ultraløpetrenden, om vi nå skal kunne snakke om en slik langdistansetrend, handler mer om at vi er gjort oppmerksomme på muligheten av å løpe skikkelig langt, kombinert med en higen eller trang, til å utfordre seg selv og ikke minst opplevelsen. Å trene for ultraløp handler om noe helt annet enn å trene fart for kortere distanser. Hodet (les psyken) spiller en vesentlig rolle, i tillegg til en viss fysisk grunntrening, selvfølgelig. Å gjennomføre et ultraløp er langt mer overkommelig for en "normal" mosjonist enn å presse tida ned mot et minimum på kortere distanser, som f.eks. hel- eller halvmaraton. Så sant det er noe man ønsker og vil, selvfølgelig. Det er ikke nødvendigvis gitt på forhånd hvem som kommer først i mål heller. Vi kjenner vel alle sagnet om skilpadden og haren, og alle ultraløpere går tidvis på smeller hva tids- eller avstandsmål angår, fordi det er andre faktorer som spiller inn, enn ved en 10 km for eksempel.

Piggsko,  iPod, Blinkende ledlys og Løpehansker er et Must:-)

Enkel forskning viser, og her er jeg muligens på tynn is, så da kan man vel kanskje kalle det en påstand uten kilde (noe man faktisk har lov til i en blogg, og derved åpne opp for hissig diskusjon, både for og imot!) -men altså: jeg har en oppfatning av at ultraløpere er mindre skadet enn andre, for eksempel. Dette er logisk i min verden, ettersom en mosjonist som finner glede i å komme seg ut og løpe over større avstander, gjerne i terreng, eller i det minste, ganske variert, nødvendigvis ikke har samme behov for å fokusere på tempo og presse fart. Jeg mener også å observere, dog med visse unntak selvfølgelig, at ultraløpere generelt har et sunt og forholdsvis avslappet forhold til kroppen sin og dens matinntak. Kanskje fordi kroppen så tydelig sier i fra om at den trenger ordentlig og nok mat i forbindelse med såpass langvarig kondisjonstrening, dessuten har mange av oss erfart, at vi både trenger og har godt av å ha litt fett på kroppen, og ettersom aktivitetsnivået generelt er forholdsvis høyt, forbrenner man jo også en god del og kan derfor tåle både en og fler sjokoladesmell, i motsetning til en noget utbredt type maratonholdning ala:

"det-er-en-fordel-å-være-så-lett-som-mulig-for-da-kan-du-
nesten-automatisk-løpe-raskere-over-lange-distanser" !

Målet er ikke først å fremst å løpe raskt, men å holde lenge, og da er det både viktig godt og bra, å ha ett fettlager å tære litt på og benytte som ekstra energilager!

Ved å fokusere på løpeglede, sosialt samhold (ultramiljøet er kjent for sin rause og inkluderende holdning) og ganske enkelt ved å være i rørelse, naturopplevelser kanskje, og å være til stede i det en gjør, kople av, lufte hodet osv. vil det på ett eller annet tidspunkt være fristende, nesten av seg selv å øke intensiteten, innimellom, slik at endorfinene får ristet seg litt, kjenne på at hjertet slår og konsekvensen blir gradvis bedre form og i kjølvannet av det, høynes menneskets livskvalitet. Så enkelt, -bare man kommer seg ut!


Jeg presiserer at jeg snakker for mosjonistene, eliteløperne holdes herved utenfor, -da de selvfølgelig er i sin egen klasse med helt andre muligheter og målsetninger, og treningen er jo faktisk jobben deres! -skal bare tilføye at ultraeliten synes å være i en egen klassa også hva inkluderende raushet angår, noe jeg vil gi stor honnør for!

Langturer på "trening" trenger ikke være umenneskelig lange,
12-14 km er ofte de deiligste turene; -lang nok uten å stjele altfor mye tid!

I alle kortere distanser, ja faktisk også opp til maraton, holdes det mye fokus på tid og fart, ofte mer enn på selve gleden ved gjennomføringen, noe vi mosjonister ikke alltid nødvendigvis bare har godt av. Overambisiøst prestasjonspress, kanskje selvpålagt, hos normalbefolkningen greier jeg ikke å se er en spesielt sunn eller nyttig fordel, helsemessig sett.

"Hvilken tid fikk du?"
"Hvor rask er?" -og så klassifiseres man deretter, ofte. Ikke alltid selvfølgelig, men tidsjaget henger der som et lite spøkelse og presser og drar og kanskje står man i fare for å skremme bort mange som ellers kunne hatt stor glede og nytte av å bedrive løping som fysisk aktivitet. For løping i seg selv er fantastisk å drive med, jeg har aldri møtt en løper som ikke har noe positivt å si om, eller er veldig glad i og for idretten sin. Derimot har jeg møtt mange som ønsker å komme i gang, som ønsker at de kunne løpe, men som av en eller annen grunn kvier seg. Synd for dem, for den største og verste hindringen er faktisk dørstokken!

Løping er noe alle har et forhold til, alle som har lært å gå, har løpt en eller annen gang i sitt liv. Selv motiverer jeg meg i tunge perioder ofte av en herlig spontan setning som plumpet ut av min datter da hun som treåring løp rundt og hoppet og spratt i grønt sommergress: "jeg løper så lett jeg"  (-du kan tro hun har fått hørt det i alle år etterpå!)  -hun gjorde jo det, og hun kjente det selv og frydet seg som bare en unge kan.

Løping handler om noe så enkelt som å sette det ene benet framfor det andre, i høyere tempo enn gangfart. Bevegelsen gjentas og gjentas, og jo mer man øver seg, jo lettere og bedre løper man. Trenger ikke gjøre det så vanskelig. Begynne i det små og deretter øke på, så kommer løpegleden av seg selv, det lover jeg. Følgende andre hyggelige bivirkninger oppleves dessuten ofte: lettere sinnsstemning, overskudd i hverdagen, mestringsfølelse, sjøltrygghet, høyere søvnkvalitet, bedre selvbilde kombinert med haugevis av helsemessige fordeler, og et hyggeligere og blidere speilbilde!

I et samfunn som sliter med livsstilsykdommer, som hovedsaklig skyldes passivitet kombinert med for mye og feil kost i den ene enden og en nærmest sykelig "helsetrend" i den andre, -det var også en påstand, det hele dandert på de lekreste sølvfat, krydret med glansbilder av seg selv i sosiale medier, er det lett å føle at man kommer til kort, lett å gi opp, lett å få følelsen av utilstrekkelig mindreverdighet.

Ganske Normalt at Ultraløpere er Glad i God Mat!

Nå skal jeg passe meg vel for å saliggjøre ultraløping som den eneste rette veien å gå, jeg forsøker bare å, videreformidle noen betraktninger om hvorfor stadig fler lokkes inn i denne fantastiske løpetrend, og blir der, samtidig som jeg gjerne vil bidra til å friste, lirke og lure flere med: kom deg ut av sofaen, begynn å gå, og løp litt innimellom, start i det små, samtidig som du forsøker å være til stede i deg selv, sett deg gjerne et mål, om det er det som må til. Fysisk aktivitet kombinert med frisk luft er helsebot for både kropp og sjel.

Det er dessuten en helt spesiell frihet å kjenne at man er i stand til å løpe langt og litt lenger for hvert år som går. Så til tross for at det også innen ultraløpingen vokser opp en egen elite, som er i stand til å holde skummel høy fart over skikkelig lang tid og usedvanlig mange mil, håper jeg og tror og ber, om at den herlige mosjonsfordel, ved å holde kroppen rolig igang over lengre tid, aldri skal utebli.

Dagens Makrell-i-Tomat-Juletre med paprikajuletrekuler på!
med ønske om ei GOD JUL til dere alle:-)

Ultraløping er nemlig slett ikke så vanskelig, som det kanskje kan føles før man har prøvd. Det er virkelig ikke så ille, som man kanskje kunne tro. Fordelene er uansett større enn ulempen det er at løpingen kanskje tar litt tid. Jeg er vel ikke alene om å ha tilbøyelighet for en helt spesiell "elsker-å-være-inni-huset-mitt-og-pusle-rundt-uten-å-gjøre-noenverdens-ting-annet enn å sitte still-og-gjerne-putte-fete-søte-lekkerbiskner-inni-munn-trang" ??? Denne følelsen finnes nemlig i ulike varianter og er en del av menneskets natur og må for all del bekjempes! I det minste til en viss grad! Vil du, så kan du, og er du i tvil, så er det lov å prøve seg, og finner du et ultraløp som du kjenner at kunne passe for deg, så meld deg på i dag, så har du et spark bak, til å komme deg ut, litt jevnt og trutt, nå på tampen av 2015 og du: det finnes nemlig ingen ultraløp med gangforbud!

Hilsen dagens forsidepike i Namdalsavisa!!!
(smileblunkeglisefjes) og hervbed ønskes alle løpevenner GOD JUL!
Uvant men Artig å få Hele Framsida på Namdalsavisa i dag


lørdag 19. desember 2015

Restituere; -restitisjonsdikt og julegavetips!

Er man så heldig å ha skiløyper tilgjengelig er det helt på sin plass
å bytte ut Løpesko med Skisko. Løpebeina får kvile samtidig som både
styrke og kondisjon opprettholdes gjennom hele vinteren. VINN-VINN
for halvgamle kjærringkropper i vedlikeholdsalder!

Restitusjon er en Særdeles viktig ingrediens i ethvert løpeliv, og Dagens Dikt er forfattet av undertegnede som tillater seg å senke ukentlige løpemil betraktelig, nå når forhåpentligvis vinterkulda setter inn. Diktet Lyder som Følger, og er du riktig i beit for Julegavetips til en løpevenn, kan du bare klikke her og få en utskriftsvennlig versjon, som du gjerne må printe ut og sette ramme på og pakke riktig pent inn.


RESTITUERE



RESTITUERE


RUSETTIERE


RISTETUERE

ESTURITERE

ERESTUTIER

ETERSTUERI

STRUTERIER

SITRETUERE

STREITERUE

TITURESERE

TERUESTRIE

TIERESTUER

ISTERTEUER

ISETTERUER

ITURESERTE

TIURETERES

TRUSETIERE

TURISTEERE

USTERERIET

URTESTREIE

UTESITRERE

ESTRERUTIE

ERTEISUTRE

ERETURISTE

RERESITUTE

RUSTERIETE

RISERUTETE

ERESTITUER

ESERTUTERI

ETERTRIUSE


@edelirosa -15




torsdag 26. november 2015

Racerapport: Bislett International Indoor Endurance Festival 2015, 48-timers-debut, -en heidundrende fest av et julebord!

ADVARSEL: ULTRALANGT INNLEGG
(-men så var det jo også et ganske langt løp:-))
For en Heidundrende Fest!
For ei Fantastisk Løpshelg!

Rigle seg til borti en krok med Ekstra Sko og Ombytteklær
Startnummeret er enda nystrøkent og fint, uten en eneste skrukk
For noen ekstraordinære mennesker, -ultraløpere er; og arrangørene og hele den frivillige staben av hjelpere og Fokusklinikken som jobbet beinhardt med stive ømme muskler og styggedommer som dukket opp hos så og si samtlige løpere underveis: TUSEN TAKK til dere alle -jeg angrer ikke ett sekund på at jeg ganske spontant meldte meg på, og fikk lov, til å være en del av dette herlige fellesskap. Ydmyk og ytterst takknemlig, over å ha blitt møtt og tatt i mot med åpne rause armer, av de etablerte med solid erfaring var det bare å følge på med åpne øyne og lytte og lære, som den forholdsvis ferske ultraløper jeg er, med kraftig følelse av å vær` en "underdog" med Ultravasans 90 km som absolutt lengste distanse, greide jeg å nå 210-km-målet, og vel så det. Og undere over alle undere: kroppen er like hel, etter 433 runder på Bisletts 546 m lange beinharde innendørsbane, endte km-standen på 236,6 km HURRA!!!!

liten rast med søstersupport på madrassen til Cathrine Holme, -
Tusen Hjertelig Takk!
-for at du gav den til meg etter at 24-timers-løpet ditt var ferdig!
 -det var nok den som gjorde susen,Løpet hadde aldri vært det samme uten
(lovte å nevne henne i takketalen og anser herved oppdrag utført)

Jeg skal ikke skryte på meg å være ubemerket, for hele den nedre kroppsdel er behørig gjennombanket og mørere enn det mykeste smør, men alt fra rompa og opp fungerer helt topp. Ryggen, som kan være et svakt punkt, har holdt seg rak og fin uten en eneste kjenning av noe som kunne endt i noe vondt, ei heller en eneste overbelastning verken i skuldre eller nakke, og maten vi fikk servert, var perfekt, den holdt meg gjennom alle de 48 timene, uten at jeg hadde det minste behov for å ty til medbrakte energibarer og lignende tullballsnacks!

Ultralange Løp knytter supergode kontakter, her er jeg lykkelig over å ha
greid å nå målet mitt om 210 km, og såvidt jeg kunne registrere var det da
enda 10 timer igjen, for å samle seg bonuskilometer.

Aldeles Utrolig Fantastisk, rett og slett! Så skal jeg godt kunne leve med legger og bein som må holde seg unna løpesko ei uke eller to, ja kanskje til og med mer, -ikke no`problem. Nå vet jeg at jeg kan, og jeg har mer å gå på, bare jeg får tatt tida til hjelp, -halvgamle kjerringer i vedlikeholdsalder, kan være seig,

Bildet fra Kondis får tale for seg;
JA, -jeg nikosa meg!!!!

48-timers baneløping er i prinsippet enkelt: det handler kun om å løpe rundt og rundt, og samle seg så mange kilometer man bare klarer, i løpet av de timene løpet varer. På Bislett er det en hovedregel som gjelder:
"alle skal være snille med hverandre"

Sliten og en smule kald, ulltrøya var god å ha, innimellom

Utfordringene kommer jo etterhvert selvfølgelig, både fysisk og mentalt. Så handler mye om hvordan man håndterer disse da. Ettersom vi skulle skifte løperetning hver sjette time, valgte jeg å dele opp løpet i åtte 6-timers-bolker, for så å jobbe meg gjennom en og en. Starten gikk fredag den 20.november kl. 10.00, da løp vi sammen med 24-timersløperne i ett døgn, og ettersom det var ganske mange av dem, i forhold til oss, ble det jo unektelig ganske rolig da de var ferdige med løpet sitt, lørdag kl. 10. Vet ikke om jeg tør si, det høyt, men det kjentes nesten litt deilig, ett par timers tid, å kvile hodet litt før 6-timersløperne startet sitt løp lørdag kl. 12. Disse kom jo inn med friske bein som herlige rene vindpust føk de forbi.  Kl. 18, var de ferdig, og vi hadde hele 4 timer alenetid til rådighet, før 12-timersløperne skulle starte kl. 22, for så å løpe siste delen med oss.

Hvor er alle løperne? Utpå lørdagskvelden før 12-timersløpet
startet følte jeg virkelig at jeg var HEEEELT alene.
Utover lørdagskvelden, fikk jeg følelsen av å være så alene, mange som hadde lagt seg ned for å hvile, og alt ble liksom så stille, en periode løp jeg der uten å se en eneste løper, ettersom de som fremdeles løp, befant seg på hver sin side av banen. Supportene og Marshallene var der og kunne heldigvis bekrefte at jo da, det er løpere spredt rundt hele banen. Endelig kom 12-timers-løpet i gang og da visste vi at nå nærmet det seg slutten på denne etterhvert pinsomme reise. Disse løperne var om mulig enda mer glad og blid enn 6-timersløperne som tidligere hadde føket forbi, mange unge som kom med motiverende kommentarer til oss sliterne. De lot oss til og med holde indre bane, uten et knyst. Noen som til å med sa, nei her i indre fortjener DU å løpe! Hurra for en mentalitet!

@edelirosa med kaffekoppen i hendene, ble nok etterhvert et helt
normalt syn, her vandrer jeg rundt i ørska på søndagsmorgenen
med så vonde føtter at crocs er det eneste de greier å gå med

Noe av det aller fineste og beste er den positive holdningen løperne imellom, totalt uavhengig av,hvilket nivå man befinner seg på. Etter Berlin Marathon stjal jeg meg til en rampeselfie, med Kipchoge, (-han er sikkert mer enn trivelig nok, det er ikke det!) men på Bislett FIKK jeg i gave en selfie med selveste ULTRAKONGEN, ( den har jeg jo selvfølgelig greid å rote vekk, da, så bildet får du ikke se, dessverre, men med eliteløpernes holdning er jeg sikker på at det kommer flere sjanser!)
-den grunnleggende holdningen synes nemlig å være at hver og en kjemper mest med og mot seg selv, man ønsker rett og slett å forbedre og utvikle seg selv, fremfor å hevde seg overfor andre. Samtidig som det er lov å være god!  Alle hjelper hverandre fram, med ekte uselvisk glede, og sliter du, er det alltid noen der som prøver å bidra til at du skal greie å nå ditt mål. Dette er holdninger jeg gjerne vil bidra til å spre, for greier vi å smitte, hele samfunnet med, slik en grunnholdning, da er det håp for at verden skal bli et adskillig bedre sted!
Etter en hel times spurt i CROCS, var det på slaget søndag kl. 10
superdeilig, å sette seg rett ned, for å vente på at de siste metrene
skulle bli målt opp

I intervju med Kondis før løpet påpekte jeg at det var usedvanlig viktig å teste sko og utstyr før start, -ha ha... snakk om å møte seg selv i døra, ingen av mine medbrakte godt innløpte løpesko, fungerte for meg på Bislett. Det gjorde derimot de splitter nye, som jeg spontant forelska meg hodestups i, da jeg torsdag ettermiddag stakk hodet innom Løplabbet, for å se og prøve et helt annet par, enn dem jeg kom ut av døra med! Ellers er det verdt å nevne at jeg løp med knebeskyttere de første 18 timene, -og da spurten skulle starte i den 47. timen; -ja da: løp jeg med CROCS!!! -og det er den raskeste mila mi på alle de 48 timene! Tro det eller ei, men det er fritt fram for alle å gå inn å sjekke rundetidene.


Vann Vann Vann Oh du deilige rene Drikkevann!

Ja Ja... .kanskje det ikke stemmer helt da, men det var iallfall slik jeg følte det!

Når det gjelder næringsinntak, må jeg få skryte av, arrangøren for at de serverte skikkelig god og ordentlig mat, kroppen min gikk godt både på brødmat, supper, grøt, pasta, og ris. I tillegg kaffe, vann, og litt sportsdrikk. Lørdagskvelden gikk det i potetgull og cola, og søndagsmorgen fikk vi nystekte vafler med syltetøy på, til og med små biter av sjokoladekake smakte utrolig godt, samt frukt nøtter og pepperkaker, -merkelig nok, .-fantastisk matbord, helt i min smak, og jeg fikk bekreftet en gang for alle, at tanken min om å spise "normal" mat er beste sort! En periode forholdsvis tidlig i løpet opplevde jeg kvalme, da holdt jeg meg kun til små slurker vann en periode, etter det gikk det faktisk gulla godt.

Tusen Takk FOKUSKLINIKKEN som masserte mine legger og lår
2 ganger i døgnet og heiet meg fram den siste timen og sørget for
å løse opp litt i alt det stive støle etter målgang!

Søvn ble det heller lite av, bortsett fra en, i ettertid vil jeg si; -litt for lang dupp,- søndagsmorgen! Hadde jeg orket å karre meg ut på løpebana en smule før, ville jeg hatt mulighet for å sanke enda noen kilometer, men alt i alt, må jeg si meg skikkelig fornøyd, -for sånn kan det gå, og når jeg nå sitter her som en av de tre første norske kvinner som har fullført og  gjennomført Norges aller første åtteogførtitimersløp, så kjenner jeg mer og mer at Finisher-T-Skjorta og Medaljen blir mer og mer verdifull for hver eneste dag som går!

Så var det gjort og undertegnede er en av tre norske Kvinner som innehar
denne supre T-Skjorta, -som blir mer og mer verdt for hver dag som går!

Nå har jeg tenkt å restituere meg, og kan ikke tenke meg en bedre måte å avslutte løpssesongen på. for nå er det straks skisko som gjelder!


MEDALJEN jeg traktet og lengtet etter hele veien, endelig er den MIN:-)

fredag 13. november 2015

Sorg er ikke vakkert og Livet er et slit, med små lykkeglimt i

Sorg er ikke vakkert, Sorg er hjerterått og Smertefullt, Sorg er vanskelig og komplisert, Sorg over tap av nære relasjoner er tidvis uutholdelig. Sorg kan oppleves i ulike situasjoner og heles ikke nødvendigvis med tiden. Ingen går gjennom et liv uten å oppleve sorg, sorg er derfor noe alle må lære å håndtere, på samme vis som vi skal lære oss å lese og skrive. Sorg håndteres ulikt i ulike miljøer.

Det er mulig og i mine øyne nødvendig å håndtere sorger og kriser som en naturlig del av livet, og for å greie det trengs kunnskap. Selv om jeg mener å inneha stor viten i emnet opplever jeg tidvis å møte meg selv i døra, hva andres sorger angår. Jeg lar meg lure av det ytre, jeg blindes av det jeg tror jeg ser, og glemmer innimellom å tenke på at bak fasaden finnes det noe mer. Vi trenger derfor alle å minnes på at nesten ingenting er slik det ser ut utenpå.

Jeg innbiller meg at vi er blitt bedre på å møte folk som er rammet i dag, enn for bare fem til ti år siden. Jeg innbiller meg at færre av dem som blir rammet opplever ekstrabelastningen i at noen man trodde man kjente går lange omveier, krysser gata, eller snur seg bort for å slippe å se eller møte en sørgende eller kriserammet ansikt til ansikt, om han eller hun har motet seg ut i det offentlige rom. Jeg innbiller meg at flere er trygge nok til å tore å vise omsorg i møte med folk som har det vanskelig. Jeg innbiller meg at vi har fått et åpnere og varmere samfunn, på mange områder, noe som viser meg at verden er mottagelig for læring, også på det medmenneskelige plan.

Det handler mye om etikk og moral, det handler om ærlighet og trygghet, det handler om kjærlighet og omsorg, det handler mest av alt om respekt. Respekt for andre, respekt for at vi er forskjellige, respekt for hvert enkelt individ, uansett om vi ikke selv kan identifisere oss med dennes situasjon.

Til tross for at vi er blitt "bedre" på nevnte områder, mener jeg å observere at mange lever mer på overflaten, det virker som idealet er å ha det bra, og være lykkelig og glad, for enhver pris, og har du ikke det, får du jammen ta grep og gjøre noe med det!!!!

Komikere parodierer dette tema, ettersom det er blitt helt normalt å leve et konstruert liv i sosiale medier og et annet i virkeligheten. Kontrasten mellom disse livene er ikke nødvendigvis liten! Jeg bruker selv endel tid i sosiale medier, jeg har blogget ulike tema en god del år, før Twitter tok meg med intensiv storm, en forholdsvis kort periode, så kom Instagram inn i mitt liv, og nå er det visst Snapchat på tur inn, eller ut, eller hva vet jeg, -vanskelig å henge med, syns jeg.  Facebook har jeg liksom ikke fikset helt, før nå ganske nylig da jeg har funnet ut at det er en utmerket informasjon- og formidlingsskanal. Man kan like det eller ei, det handler om å tilpasse seg, med de mulighetene det gir. Før vi mistet vår eldste sønn, slo tanken meg mang engang; "-jeg lurer på hva de gjør, hvis noe skjer dem? " -jeg spekulerte i om folk var villig til å fortsette sine sosiale tilsynelatende utenpåperfekte liv, for sjelden så jeg noen som snakket høyt om elendigheten mens de stod i den.

Det er nemlig adskillig enklere å fortelle sin historie etterpå; "før var jeg så og så, langt nede, men nå går alt så meget bedre". Jeg savner åpenhet om det som er ekte, jeg savner ærlighet uten å forstille seg, samtidig som jeg forstår at ikke alle er villig til å gjøre seg sårbar. Prisen er høy og fallhøyden stor, og det er fare for å havne i sutre-og-klagefalla, og GUD FORBY! -at du kommer dit!

Jeg ønsker meg mer åpenhet, at det skal være greit å si høyt å tydelig at nei, det går ikke så bra, det er faktisk ganske ille, uten at reaksjonen tilbake nødvendigvis skal være, at en potensiell tilhører skal "frelse" deg med trøstende ord som gjør alt bare verre. Jeg ønsker meg at det skal "være lov" å ha det vondt og vanskelig, og at vi skal kunne snakke om å ta i det på samme vis, som at vi kan snakke om enkle positive ting.

Selv bruker jeg mye krefter på å fungere "normalt" når jeg er ute blant folk. Derfor antar jeg at alle som ser meg i mitt virke, tenker som så: "det ser nå ut som det går bra" Ja, det er noe som går bra, men bakenfor og inni vet jeg at jeg aldri mer kommer til å bli ordentlig glad. Smilet som tidvis kan sees på min munn, når aldri mer øynenes bunn. Og det er en eneste grunn, til at jeg forteller dette; jeg er ikke alene om å kjenne det sånn. Rundt meg ser jeg mange som lider, mange som sliter, jeg ser og forstår at det er ganske normalt og ikke ha det så bra, derfor kanskje vi alle har behov for å lage oss rom, hvor alt er på stell, vi trakter etter godfølelsen og klamrer oss til at en vakker dag skal alt bli bra. Jeg er overbevist om at ved å erkjenne at slik er livet, er vi et godt stykke på veg.

Livet er et helvetes slit, med små lykkeglimt i, og det er ikke alle forunt å styre livet sitt selv. Velge på øverste hylle, følge drømmer osv.  Det skal vi ha respekt for, og ta med oss i samkvem med andre.

Om hver og en av oss greide å vie litt mer tid, på det som er viktig, er jeg overbevist om at flere kunne få oppleve små lykkeglimt, og på den måten blir vanskelige liv, mer levelig.

Ha ei
GOD HELG!




tirsdag 10. november 2015

-en konkurrent...

Såvidt Hvitt -årsførste snødryss har våget seg fra fjella ned til bygda i nattens mulm og mørke, snar som en hare knipses dagenskaffekopp fra snøhvit tram og publiseres på instagram,

"-det er det jeg er kjent for, jeg"
-pleier jeg å spøke med:

"Dagens Kaffekopp på Instagram!"



Du vet, det gjelder å lage seg noen daglige smågleder, ikke sant? -og kaffe er definitivt en av dem! Kaffe kommer også til å være og bli en sentral ingrediens når undertegnede om en ti dagers tid, vitterlig, har tenkt å stille seg på start for å forsøke å få satt, en skikkelig distansepers.

kveld etter kveld med Sjokoladesmell er helt klart en mosjonistfordel
Den lokale interesse rundt min påmelding til Bislett Ultrafestival, har vært overraskende stor og heldigvis, uten unntak, positiv. En smule forundret er jeg dog, ettersom jeg ikke direkte er noe annet enn ei halvgammel mosjonistkjærring som liker å løpe, ok da, jeg liker å løpe litt lenger enn de aller fleste, og det er kanskje ikke hverdagskost å melde seg på et 48-timers-løp akkurat. De fleste som stiller til start er nok adskillig bedre trent og har mer erfaring enn meg. Men løpet er åpent for mosjonister på lik linje med eliteløpere, og det er faktisk ganske kult. I de fleste løp man stiller i er man kanskje så heldig, kun å få se snurten av en eliteløper før start, og så ser man dem aldri mer så klart, for når man selv omsider kommer seg til mål, har de jo kanskje dratt hjem for lengst, mens på Bislett løper man jo side om side og vil nok garantert oppleve å få se, de store raske fyke forbi, adskillig mer enn en gang i løpet av de timene hele festligheten varer. Men selv om man mosjonerer og løper på et litt annet nivå, gjelder det selvfølgelig å, forberede seg som best man kan. Noe har man da lært. Nedtrapping av mengdetrening, for å samle overskudd, de siste dagene, samt opplading og påfyll av energi, for at kroppen skal ha mulighet for å holde ut, lengst mulig.
før første gang har jeg greid å løpe klokka mi batteritom, selv om
helga "langtur" nok ikke ble så lang som klokkas utgåtte batteri skulle tilsi

Jeg liker logisk  jordnær tenking, jeg liker tanken på at mosjonister kan ha muligheten for å strekke seg mot nye mål og utfordringer, jeg liker å være i utvikling selv også, men mest av alt liker jeg å få konstatert at det er mulig med enkle midler. Jeg liker tanken på at en mosjonist som lever hverdagsliv og spiser normal husmannskost uten så mye dikkedarier, kan greie å trene seg opp til å beherske ei skikkelig langøkt, om enn ikke riktig på lik linje med eliten selvfølgelig.

forsøker å kompensere sjokoladeinntaket med "overnattet havre"

eller Overnight Out som det heter på fint; røre sammen havregryn, og evt.
litt nøtter og frø med melk  og yoghurt og la det stå natta over i kjøleskap
, -supersunn frokost spesielt for løpere så klart
Det gjelder å kjenne sin plass, derfor er jeg innstilt på at jeg ikke kommer til å få, noen topplassering akkurat. Det er heller ikke derfor man stiller til start. Slagordet: "-jeg har en konkurrent, -og det er meg selv" er en gylden mosjonistregel. Den er også med på å ufarliggjøre løpsdeltakelse, -man trenger ikke ta alt så altfor høytidelig, det er faktisk ganske artig å være med, uavhengig av hvor man måtte havne på resultatlistene.
bli med på #mandagsmila på instagram, så er mosjonsuka godt igang

Å melde seg på løp er nemlig en utmerket måte å presse seg selv en smule opp og fram og ut, ikke minst. Er man påmeldt, har man et treningsmål som ikke bare handler om at vi trenger å bruke og røre på kroppen for å fungere i et hverdagsliv. Det gjelder bare å finne det løpet som kjennes overkommelig nok for deg, samtidig som du skal strekke deg, slik at du presser deg selv til å være i utvikling. I den sammenheng skal jeg nå skryte litt av bygdefolket, etter at jeg fikk ut finger`n med å forsøke å samle oss litt for jevnlig baneløping, er det med stor glede jeg konstaterer at gruppa så langt har vokst fra gang til gang. Første økta var vi to mann, eller damer da, neste gang kom det tre, så ble vi fem og sist tirsdag var vi faktisk hele NI damer som mosjonerte rundt bana, mens ungene trena volleyball.

Ja, fortetter det slik skal jeg love at det kommer til å bli mye moro framover. Tirsdager fra klokka 18.00 møtes vi, og her er det rom og plass for alle, og særdeles høyt under taket. Målet er å bidra til løpelyst og mosjonsglede, og det er lov å gå! Etterhvert kan man jo forsøke å løpe en runde eller to for så å strekke seg gradvis lenger. Vi passer på nå, før snøen og vinteren kommer, LiLaLaLaLa
Lierne Lavterksel Langdistanse LauparLag-har egen gruppe på facebook, -meld deg på allerede i dag, så får du oppdateringer av når og hva som skal skje! -akkurat nå handler det mest om å komme i gang!


Ha ei God Mosjonsuke:-)


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...