det er ikke mye som skal til
for å frembringe et lite smil
botoxinfiserte paprikalepper
på matpakka dandert med
dagens kaffekopp og
basilikumvipper
trenger da ikke gjøre det så vanskelig
grovbrød med ost er da skikkelig kost
så kan man tenke og tro hva man vil
dette er matkunst på skyhøyt nivå
bare å tolke i veg og synse
og mene, kjære vakre vene
vips så var den vekk
I et samfunn med stadig økende velstand, der stadig flere kan velge og vrake akkurat hva man vil smake og gjøre og følge drømmene sine, greier jeg ikke å se, fra mitt ståsted, at folk generelt får det så mye bedre, -inni-
Velstandsutvikling krever klokskap å håndtere, og skal vi viderebringe klokskap til neste generasjon, må vi ha tid til å lære dem opp. Vi trenger tid og stille pusterom. Vi trenger at den oppvoksende slekt tvinges til å kjede seg.
Vi trenger å utvikle hjernene til å tenke konsekvens og ansvar. Vi trenger å utvikle ferdigheter i å gi omsorg. Vi trenger sågar å spise mat som kanskje ikke er det aller beste vi vet. Vi trenger det for å sette pris nok på det som er godt.
Vi trenger å ta valg med klokskap nettopp fordi vi har mulighet til å velge.
Vi trenger det adskillig mer, enn all verdens penger.
Det ligger faktisk en god del omsorg i ei smurt matpakke, men når ingen lenger har tid eller ork til å smøre, og ingen heller vil spise matpakker, fordi man har tilgang på og mulighet for, noe som kanskje smaker litt bedre, akkurat der og da, i ei kantine eller en kiosk, og som til overmål, kanskje koster mindre, i det minste av tid, -for tid er penger, -det vet vi jo alle!, da skal det mye gjennomtenkt og bevisst klokskap til for å velge, det vi kanskje kunne trenge, for å få det litt bedre, -inni-
Kommentarer