Nå sitter det i Hodet!

Karboladding for alle penga... og alt hva det måtte være verdt!

4 dager igjen, kun 4 dager!!! -jeg gruer ikke, men jeg gleder meg heller ikke, -akkurat, -til å springe det jeg kan, 90 km inni de svenske myrer og skoger. Kroppen min er plutselig blitt så syk og svak, kjennes det ut som, vondt overalt, ingenting funker greit, beina er tunge som bly, strekker har jeg visst både her og der, og ryggverk og lårhøner og veike svake ankler og stive legger og trøtt som en dupp og sulten gnager støtt, og roper og hoier etter søtt; -klisjklasj uten fornuftig næring, og vilja strever med å stritte imot men bøyer heftig av, litt hyppigere enn godt er. Hodeverk har jeg til og med! Rett og slett skikkelig syyyyyk og kjempesvak.

jeg har løpt mine magiske morgenmil 

-og spørsmålet durer i bakhodet: er det virkelig verdt det?
-vil jeg virkelig løpe ultralangt?

jeg har forsøkt å psyke meg opp ved å ikle meg fjorårets finisherT-Shirt

Hvorfor i svarte granskauen skal jeg tappe kroppen min for energi så voldsomt som et ultraløp gjør, og kanskje pådra meg senskader til og med, når løpinga mi i utgangspunktet gir meg energi og holder psyken sånn nogenlunde i sjakk?

jeg har løpt kortreist og kortere enn  kort

Hva er poenget, egentlig?

Ikke har jeg behov for å bevise for noen eller noe, ei heller meg selv at jeg kan greie det. (-innerst inne vet jeg selvfølgelig at jeg kan greie alt jeg vil, bare jeg vil nok og har mulighet til å ta tida til hjelp, -halvgamle kjerringer har da vært ute ei vinternatt før, både frosset og sultet og grått og bannet)

jeg har løpt når jeg ikke har vært heime...

Ikke har jeg noe behov for å teste eller sprenge grenser. (-heeelt sant, -jeg har ikke behov i den retningen, for jeg har jo allerede sprengt alle grenser for hva jeg trodde jeg skulle være i stand til å overleve i mitt liv)

jeg har snæppet svette lauparsjølfi og fått tommel opp fra likesinnede

Ei heller ser jeg noe som helst poeng i å sette noe som helst på spill, for at mine hverdager skal bli verre, tyngre eller vanskeligere enn det de er. (-jeg har da visst vitterlig mer enn nok å henge fingrene i, ja jeg har så mye at jeg greier ikke å gjøre alt jeg må engang, og er stadig på etterskudd med absolutt ALT!)

jeg har løpt i terrenget med maratonasfaltsko, -anbefales IKKE!!

Jeg søker ikke mestringsfølelse, jeg har ingen drivkraft i meg som trakter etter at andre skal synes noe som helst om mine eventuelle bragder.
Jeg vet da nemlig altfor godt selv hva jeg er god og dårlig for, jeg vet godt hva jeg kan, og hva jeg ikke greier, jeg kjenner meg selv ut og inn bedre enn noen kan ane (-men ok da, jeg vet jo selvfølgelig IKKE om jeg greier å løpe et halvt døgn i strekk!) -så hva i all verden er det da som gjør at jeg i det hele tatt vurderer å sette meg inn i en bil for å kjøre 2 x 50 mil for så å forsøke å løpe 9 mil, når jeg ikke engang vet om jeg skal orke å løpe i mål? -til og med uten å ha anledning til å ta meg noen dager fri?

jeg har sittet med beina høyt og restituert med strikketøy

Det er en enkel grunn: JEG HAR LYST!
(-eller riktigere: jeg har hatt lyst!!!  -før...)

-jeg har lyst og lov og jeg tror at jeg kan, og familien har sagt ok, og når man begynner å nærme seg 50 år må man da vel kunne få lov til å gjøre noe som man har lyst til, bare for seg selv, eller hva????

jeg har til og med prøvd å spise mens jeg løp

Helt siden første gang jeg hørte om Ultravasan, har jeg hatt lyst til å løpe den løypa, ikke noe mer, bare det! Lysten har vært så stor og sterk at jeg har satt mye til side, bygget sten for sten, sakte men sikkert, gradvis. Så skjedde det som ikke skulle skje, min eldste sønn døde, brått og brutalt, i januar. Jeg visste ikke om jeg orket å løpe en meter engang. Før jeg tok et valg: jeg skal forsøke, fordi jeg skal leve, jeg dedikerer ultravasantreningen til ham, og så prøver jeg! I løpet av våren og sommeren har jeg i teorien samlet tilstrekkelig mange løpemil, jeg har ikke alltid løpt med smil, men jeg har løpt, og løpingen har gitt kroppen min såpass med energi at jeg har vært i stand til å holde hodet sånn nogenlunde over vannet, jeg har i det minste ikke druknet helt, selv om sorgene trenger fryktelig mye energi. Nå står jeg her vakende 4 dager før startskuddet går, aner ikke om jeg vil nok til å gjennomføre, jeg er betenkt og har stor respekt for løpet, avstanden og den tida det kommer til å ta, fra Sälen til Mora. Sperretida er 15 timer, jeg har sagt at jeg skal løpe på 12, teoretisk skal det være et realistisk mål, men jeg vet jo ikke, -før etterpå.

jeg har spist og drukket godt

Når kroppen i tillegg begynner å rynke på nesen og sette seg på bakbeina, lurer jeg litt på hva som er reelt og hva som egentlig kun sitter i hodet. Jeg spekulerer rett og slett på hva som skal og må til for å stoppe meg nå? Typisk at jeg skal bli dårlig akkurat sånn rett før, men kanskje er det bare kroppen sin måte å få meg til å stoppe opp og hvile meg nok?

jeg har vært på sykkeltur med gutta boys

For:

 -reelle fysiske begrensninger skal vi selvfølgelig ta på alvor,  men det som sitter i hodet, er det faktisk mulig å snu. Hvis jeg vil, vel og merke. Et besøk hos fysioterpeauten, som kjenner min kropp gjennom flere år, var derfor helt på sin plass, og da hun gav klarsignal og tommel opp, kjente jeg at JO, -nå skal du bare kjøre på, for dette skal gå, selv om forutsetningene ikke er helt som de skulle, det skal ikke være noe fysisk i veien for at jeg skal kunne gjennomføre. Det gjelder bare å spise godt nok og psyke seg opp, for nå sitter det visst kun i hodet!

humøret steg betraktelig etter fysioterapeutens tommel opp

Ja ja... dytter selvfølgelig inn en ekstra tusing (eller 2) med c-vitamin, og rødebetesaft og sjokoladeknask, -og halspastiller og masse havregryn, -for havregryn gir superkrefter og hvis noen  har husket å vanne spinaten min skal jeg den dag i dag, gå rett ut i hagen for å høste den inn!

jeg har sågar greid å kjøre meg ei ørlita mandagsmil på rulleski

PS.

dette var et direkte superpersonlig oppsykingsinnlegg, som ikke tåler motbør, -FOR som du ser: jeg har gjort mine ting, -nå gjenstår kun selve løpet!!!!! 

Og det SITTER JO I HODET!!!

sist men ikke mint: -jeg har løpt mine langturer, i det minste på et par mil

PS2.

oppmuntrende heiarop kan tåles

PS3.

kun for den aller nærmeste familie og de aller mest trofaste og spesiellt interesserte beste og nærmeste vennskapskrets; -jeg er til salgs: på Vasaloppets Sommerapp, og prisen er kr. 9,- faktisk to kroner dyrere enn de som går Vasaloppet på ski. Ja ja- ultraløpere er visst ikke på billigsalg akkurat!

(-fryder meg til en viss grad over akkurat det-faktisk, -at jeg koster to kroner mer enn maken min!)

Mitt Superhemmelige Startnummer er: 3202!

PS4.

ferdig

(-nå smyger jeg inn i bobla mi og psyker meg på å løpe med hodet)

PS5. blunkesmilehimlemedøyahjertestjerneblinkeluresmilefjes... -eller???