Berlin Marathon -racerapport med 8 feil og selfie med Kipchoge

Medalje Fra Berlin Marathon 2015 -en av de 6 World Marathon Majors

Snart ei uke siden min maratondebut, i verdens mest lettløpte maratonløype: 42,2 km paddeflat asfalt, søndag 27. september -det er til Berlin man drar om man vil sette maratonpers, det er her verdensrekorder blir satt, det er her man forsøker å løpe styggfort, hvis man kan. Med ei ni-mil i kroppen fem uker før, og en halvmaraton ganske så tett innpå, -lett å være etterpåklok; -den halvmaran var kanskje ikke det smarteste trekket jeg har gjort, hva løping angår! Vel vel, du har sikkert forstått at Berlin ikke riktig ble, den opptur jeg hadde ønsket meg, løpsmessig sett. Realisten i meg tenkte det nok, på forhånd, men samtidig hadde jeg jo en slags tro på og et håp om at jeg skulle kunne greie å løpe litt raskere enn det jeg faktisk gjorde.

Fire namdalske løpedamer ved godt mot på lørdagens morgenjogg til Olympiastadion

Alt lå vel til rette, jeg var på jentetur med fantastiske løpedamer, stemningen var god og trivelig, været og temperaturen ypperlig, aldeles perfekt rett og slett, alt lå altså vel til rette for en skikkelig bra maratondebut, Ultravasan begynte å slippe taket i beina og jeg hadde fått hvilt ganske så skikkelig. At det skulle bli en så tung reise gjennom Berlins gater hadde jeg nok ikke forestilt meg helt. Etterpå kjennes det som man må analysere litt for å forsøke å finne forklaringer slik at man kan ta lærdom av dem og forhåpentligvis neste gang bli i bedre stand, om ikke nødvendigvis få ei mye bedre tid, men en skikkelig god opplevelse vil jeg ha, for da kommer resten av seg selv. Tida er egentlig på mange måter uvesentlig, det er opplevelsen og følelsen som teller. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg skal løpe en maraton til, når og hvor vites ikke, foreløpig - men det blir.

løpetidene mine i Berlin

Feil 1: -jeg var skikkelig umotivert, jeg sleit så sterkt med å motivere meg etter Ultravasan, at jeg nok ble en smule likegyldig i mine forberedelser.

Feil 2: -jeg satte meg tidsmål, det er drepen for sånne som meg, klokke og tid er ingen motivasjonsfaktor som greier å holde meg. Løpegleden forsvinner og jeg kommer ikke i kontakt med meg selv.

Feil 3: -de første 10-15 km gikk lekende lett, og jeg gikk i fella, allerede da, jeg begynte å kikke på klokka og fokusere på kilometertid flere ganger den første mil, og tenkte til og med: "jasså, skal det ikke være verre enn dette?" -noen vil kanskje si at jeg åpna for hardt og fikk smekk for det, men det føltes ikke slik, jeg følte at jeg hadde mye mer å gå på, og at jeg holdt igjen, men at beina og kroppen bare gradvis ble tyngre og tyngre og tyngre enn tyngst

Feil 4: -for mye næring, -tror jeg da, og det henger sammen med de ovennevte feil; feil fokus, for hyppig og for mye næring underveis, fordi jeg ikke torde å stole helt og fullt på meg selv. Jeg greide bare såvidt i små stunder innimellom å kjenne at jeg var inne i "maratonflyten" og da gikk det altså altfor treigt, i forhold til den tida jeg mente selv at jeg burde vært god for å holde hele veien.

Feil 5: -jeg falt; -ja jeg greide å falle rett ned på knærne på flat asfalt, helt utrolig, det skal ikke gå an, egentlig, og det var endatil mens det gikk lekende lett, problemet var vel at jeg stivna rett og slett.

Feil 6: -jeg stilte meg i dokø uten at jeg trengte å gå på do, -hallo: hvor utafor er det egentlig mulig å være? Ikke det at jeg stod der så lenge altså, men jeg stoppa opp og psyka meg på at jeg kunne sikkert gå litt på do, ettersom det var ei åpen dør akkurat der, men før jeg rakk å smette inn, ble døra smelt igjen av en annen, og da ble jeg så forfjamset at jeg bestemte meg for at jeg ikke trengte å gå på do allikevel.

Feil 7: -etter at det ene tidsmålet etter det andre glapp og gradvis seig lengre og lengre vekk fra beina mine, gav jeg opp. Jeg hadde ikke nubbetjangs til å holde samme fart som en eneste fartsholser etter halvmaraton. Demotiverende i seg selv, selvfølgelig.

Feil 8: -jeg fokuserte på at det var tungt og bestemte meg for at jeg er ingen maratonløper, jeg er en ultraløper, dette var fælt, dette vil jeg ikke gjøre igjen.... osv.

Herligste løpedamene har satt solide maratonperser og det er utrolig godt å være i mål -jeg har jo faktisk også "perset" på selve maratondistansen ettersom  maratonpasseringer i mine ultraløp har ligget i overkant av fire og en halv time.

Så høres det kanskje ut som jeg rett og slett har hatt en "dårlig dag på jobben" -ha ha-ja ja-, jeg kjente ikke mye glede underveis, (bortsett fra i starten da alt gikk lekende lett) jeg kjente ikke engang særlig glede da jeg passerte målstreken, rent bortsett fra at det var deilig å bli ferdig med denne pressinga da, og at ja, -jo jeg kjente et snev av glede da jeg fikk medaljen min, sammen med en god klem av herren som delte den ut. Og ellers har jeg jo hatt en fin tur, det må ingen tvile på, og det er nok takket være mitt gode reiseselskap. Fin tur med Fine Folk og forhåpentligvis en maraton jeg kan ha god nytte av i løpesekken.

"selfies med Vinneren, -var jo bare å klippe vekk ham som egentlig stod der!"

-sjekk så heldig hun var da som fikk selfies med både en og to...

Toppen på kransekaka var nok mandag formiddag da vi før hjemreise, vandret litt rundt i Berlins Gater, -plutselig oppdaget vi vinneren: Eliud Kipchoge, med en lang kø av mennesker som stod og ventet på å få stille seg opp for å få bilder og selfies med den kenyanske løpehelten, "vi tar selfies vi og... " lød den impulsive ordvekslingen mellom Merete og meg og så sprang vi bare dit og stilte oss opp hver vår gang mens den andre fikk knipset oss,- ha ha, ... før vi løp småfnisende som fjortiser vekk, bare tanken på hvor forskrekket unggutten som stod der egentlig, måtte bli av plutselig å få ei halvgammel kjærring med på selfiesen sin...-hi hi... Man har nemlig ikke mer moro enn den man lager selv, -og det gjør vi da vitterlig...