Ultravasan 2016

ULTRAVASAN 2016
Ultravasan 2016 skulle bli et løp der jeg lykkes med å ta ut så og si alt av krefter kroppen kunne by på. Jeg følte meg sterk, jeg løp hele veien, med unntak av en 10-15, kanskje fler? -jeg slutta nemlig å telle etter at jeg måtte stoppe for sjuende gang! -ufrivillige avstikkere til skogs, pga. av en mage som løp fullstendig løpsk og bidro til noe tidstap. Jeg følte imidlertid ikke at disse problemer hemma meg vesentlig, bortsett fra tap av tid. Ultraløpsregel nummer en: løpe det man kan, stoppe eller gå, når man må, for deretter å fortsette ufortrødent videre! Noe jeg etter egen vurdering greide ganske bra. Jeg løp, -ja ja-løp og løp kan vel saktens diskuteres, men det var nå iallfall slik jeg følte det,  til og med  gjennom drikkestasjoner der jeg kun roa ned farten, nappa jeg med meg et beger sportsdrikk og for første gang i livet greide jeg å drikke mens jeg løp. Kun på to matstasjoner stoppa jeg helt opp, - den ene der jeg fikk servert varm nydelig herlig kaffe, og den andre hvor jeg fikk tryglet pent og fikk med meg noen ekstra enervit tyggetabletter- med sitronsmak.

Snart Startklar.
Jeg åpna rolig, enda roligere enn i fjor, kjentes det ut som, ettersom følelsen var at enda fler enn forrige år løp forbi meg første mila. Når man begynner å løpe kl. fem om morgenen etter ei natt med minimalt med søvn, trenger kroppen litt tid på å komme igang. Jeg kikker aldri på klokka, jeg løper kun etter kroppens eget forgodtbefinnende, men en sjekk av løpstida i etterkant,  viser faktisk at farta til første matstasjon var eksakt lik den jeg hadde i fjor. 
Ganske utrolig vil jeg si.
Frokost i Sälen kl. 04.00

I skogspartiene første halvdel av løypa hang jeg meg på friske mannebein og spekulerte litt på om jeg ville være i stand til å holde tempoet og eventuelt om og når jeg kom til å gå på en smell. Jeg følte at det gikk litt i raskeste laget, men overrasket meg selv med å kjenne at jeg holdt faktisk ganske bra, store deler av løypa. Ved alle ufrivillige pauser i skogen, løp mange forbi, mens jeg etter å ha kommet igang sakte kom meg innpå, igjen. Slik holdt jeg det gående mil etter mil, mens supporten min, samme innkjørte superteam som i fjor, forsøkte å dytte i meg næring av forskjellig slag. Det var dog lite jeg ville ha, kun gelegodteri og småslurker av kaffe og cola.
Bare 45km igjen:-)
Etterhvert ble kampen mot klokka noe som holdt meg i gang. Jeg skjønte ganske tidlig at ferdighetsmedlajetida på 11 timer hang i en syltynn tråd. Jeg slutta imidlertid aldri å håpe på at beina ville være i stand til å øke fart etterhvert slik at jeg kanskje kunne greie det akkurat.

Kort oppsummert huska jeg fra i fjor at løpet kjentes slik: de tre første mil- nidkosa jeg meg, de tre neste gikk rimelig greit og at de tre siste var et helvetes slit. I år følte jeg at de første seks mil var nesten som en leik, og at de tre siste gikk forholdsvis greit. Sjøl om det selvfølgelig er et slit og man innimellom spekulerer på hvorfor man i det hele tatt holder på, samt at dette kanskje får være siste år.
-Er det noen som helst grunn til å gi seg? -NEI!!!!

Jeg hadde en periode jeg snakka med meg sjøl, 
og samtalen lød omtrent slik:

Indre stemmen: "Er du syk?"
Jeg: "nei"
Indre stemmen: " Er du skadet?"
Jeg: "nei"
Indre stemmen: "Har du farlige smerter?"
Jeg. "nei"
Indre stemmen: "Er det noen som helst ordentlig grunn til at du ikke skal fortsette?"
Jeg: "nei"
Ultravasan er TØFFT!!!

Nei, ingen som helst grunn, annet enn at man etterhvert blir sliten og får vondt, muskulaturen stivner og tempo går gradvis ned. Slik er det i ultraløp. Jeg bestemte meg derfor for at jeg skulle gi alt, slik at jeg når jeg kom i mål uansett tidsbruk, skulle kunne si til meg selv at jeg har gjort mitt aller beste og bære med meg vissheten om at jeg ikke på noe tidspunkt hadde kunnet ytt mer.
Fylle på med drikke jevnt og trutt, Takk min snille søster og gutt!

Da jeg kom inn på oppløpet ble jeg plutselig var moratårnets kirkeklokker som slo slag etter slag, jeg tenkte at om jeg greier å spurte inn før de er ferdig med å slå, kanskje det kan gå, men så forsto jeg jo at kirkeklokkene begynner jo å slå første slaget sitt når, klokka er hel, så fikk kroppen spare seg og slippe unna den aller siste unødvendige utpressinng. Tida jeg ble stoppa på ble 11 timer 2 minutter og 30 sekunder, en skogsstopp mindre, -så hadde jeg kanskje vært under, -det nytter det imidlertid ikke å spekulere i, for når løpet er så langt og varer så lenge er det mange faktorer som spiller inn. Det ene påvirker det andre, og det er usikkert hva små ting kan gi utslag i.
Løpende sønnesupport underveis:-)

Underveis bar jeg på tanker om at jeg etter å ha løpt Ultravasan tre år på rad, kanskje kan ta, en pause og heller gjøre noe annet. Allerede et par dager etterpå, begynner hodet å kjenne lyst til å dra tilbake igjen. Det er noe med arrangementet, det er noe med løypa, det er noe med dette løpet som er helt spesielt. Vasaloppsarrangørene er proffe, de tar alle løpere på alvor, de er imøtekommende og serviceinnstilt. Du føler deg som løper verdsatt og velkommen uansett om du kommer først eller sist.
HÆRLIG HÆRLIG å være i MÅL!!!

Alle er dessuten usedvanlig blide og hyggelige, -det er nesten så man kan spekulere i om de er trent i å bære så blid? Av alle de tusenvis av frivillige som hjelper til, fins det ikke ett eneste surt fjes.

FANTASTISK, rett og slett FANTASTISK. 
Tusen takk ULTRAVASAN for nok en fantastisk tur, i herlig svensk natur, 

- og JA -jeg kommer garantert igjen!!!!
video

Kommentarer