Yuhuu- Hvem skulle trodd det??
Første skirenn i gammelkjærringklassen i det herrens år 2017
Dette er Året hun fyller et halvt cekel, dette er året hun vipper
over i gammelkjerringklassen, hva konkurranser angår
 |
| her øves det på å posere med mørbankede armer etter godt over tre timer staking |
Veteran, -kan man vel trygt si, når man om litt runder de femti, og kjærringa sjøl drar til med klasseseier -ha ha !!! -noen glede skal man ha. sjøl om det kanskje ikke akkurat er så voldsomt mye å skryte av, men seier er seier sjøl om det ble ytterst dårlig med premier og man er aldri så langt bak konkurrentene som virkelig gjelder!
Man får sole seg i glansen og ta med seg de gleder man får, så lenge det går,
enn så lenge kan det vel gå enda et par år, før hardhausene i klassen under oppnår samme alder!!
Søndag 22. januar fikk vi vekkes i otta for å rekke starten på Østersund Skimaraton, tidligere kalt Jämtkraft Skimarathon. Den har jeg gått en gang før, det var mitt aller første ordentlige skirenn noensinne.
Racerapporten finner du her..
Racerapporten finner du her..
Østersund Skimaraton er andre av seks renn ut i Jemtland Skitour 2017. Ved å gjennomføre minst tre av dem er man med i diverse trekninger på gode premier. I fjor vant jeg meg et par splitter pine nye fellski: HURRA!!! Disse renn fungerer dessuten som seeding til Vasaloppet, som jo er relevant for en god del. For egen del nøyer jeg meg med Makens Vasalopp-startnummer som gardiner og Ultravasan når det er sommer!
Skirenn fungerer for meg først og fremst som supergod vintertrening, alle som bor i Namdalen vet jo dessuten utmerket godt at det kun er ett skirenn som virkelig gjelder: FLYKTNINGERENNET !!! -det gjelder i det minste voldsomt for ethvert mannfolk som innehar en visst minimum av sportslig sjølrespekt, ettersom plassering og tider her kan endre sjølfølelsen for enhver. Går du godt er du på topp og går det skitt, er det best å legge seg i hard og nådeløst hardtreningsslit!!! -slik at man neste år får reist kjerringa!
Vel vel- i Østersund var den største andel løpere type svenske hankjønn, noen få nordmenn foruten min make og meg sto på startstreken der i morgenmørket før lyset rakk å heve seg.
Uplanlagt, fra min personlige smørers side, nattekulde hadde gjort løypene harde, isharde!!! Det er verste sort, for min del, livredd som jeg er over å miste kontroll selv i den slakeste unnabakke. Men trener man til ultraløp, får man være tøff nok til å trå utenfor komfortsona si. Is i spora, is i magan, salta kunstsnø, tidvis. Jeg får bare ta meg god tid, tenkte jeg- for jo lengre jeg holder på jo lengre "økt" får jeg! Men så kom redningen like før, tråkkemaskina begynte å kjør`, den rakk nok ikke hele løypa, men vi fikk i det minste en bedre start.
"Halvgamle kjærringer trenger alltid tissepause før startskuddet går," (-gammelt jungelord) det gjelder derfor å passe på og stille seg opp i dokø i god nok tid før signalet går. Spesielt når man trenger ti minutter for å fikle på seg stavene, kjentes 8 minutter til start en smule knapt. Heldigvis null og nix dokø, så gikk det akkurat. Greide til og med å få lirket fingrene fast i skistavehansken. Skimta såvidt lua til maken min og fikk et nikk så var stakesirkuset i gang.
En viss snømangel hadde tvunget fram løypeomlegging som betød 5 rundinger ved stadion. To matstasjoner pr. runde og ellers bare passe på å holde seg på beina og stake og kjøre på det man var god for.
 |
| Startnummer kan brukes til så mangt, -de gjør seg både som duk og gardin! |
Jeg tenkte jeg kunne ta det litt rolig i starten, det er jo alltid lurt, samtidig vil man jo komme seg fram etterhvert som kilometrene skrider. Etter en 2-3 km så jeg mitt snitt til å stikke meg rundt for å komme forbi en liten folkehop. Bra med gli og stakearmene hadde enda ikke begynt å svi! På utsida av sporet hadde jeg faktisk nesten like bra fart som dem som gikk i. Bare å stake på , så skulle det gå. Men akk og VIPS og hjælpes meg, der skjedde det noe med venstrestaven min! Jeg forsatte å stake på, måtte jo komme meg forbi!! Så løftet jeg staven og gav den et blikk, What?? -er den brukket?? Hva gjør jeg nå? Aldri har jeg opplevd vel slikt!
 |
| Trekkpremien som vi alle gikk for! |
"Gi nå den Kjærringa en Stav!!" -tenkte jeg, men så ikke antydning til noe som helst som lignet bemanning med ekstrastaver langs løypa! "Nei nei- jeg kan da kanskje gå uten spiss jeg, det er da mulig, -hmmm -eller kanskje ikke det NEI!!!! For staven var ikke brukket, men spissen var borte vekk, for å si det sånn: jeg ble rett og slett en smule perpleks og fortsatte noen hundremeter før jeg innså toskskapen i det hele og bestemte meg for å snu!
Så snudde jeg da og gikk tilbake, var det virkelig så langt? Hevet meg galant over de merkelige blikk jeg fikk, fra alle løperne som riktig veien gikk! Omsider kom jeg til punktet hvor staven min hadde fått så hard medfart, og undere over alle undere, der så jeg både trinse og spiss,, nedgrodd og overløpt midt i skisporet, skiløpere kom stadig til så det ble en brukbar utfordring, -for å si det sånn. Omsider fikk jeg fiklet delene fram, og undere over alle undere, alt var helt og smatt fint på plass, mens skiløpersken kunne prise seg lykkelig over å ha fått det til.
Resten av de 42 kilometrene gikk rimelig greit, rent bortsett fra at jeg kjente jeg var altfor veik, til å stake meg gjennom såpass langt i strekk. Etter siste runding på veg ut i sisterunden vinket maken min, da var han på veg inn i mål, og jeg tenkte som så, at alt er ganske normalt og mitt stavtrøbleri hadde ikke gitt meg altfor galt et tidstap. En snublings i siste sving før unnabakken innen oppløpet ga meg noe tap av tid og et par mannfolk som dermed føk forbi. Alt i alt en grei gjennomkjøring, sjøl om jeg ikke greide å stikke av med den flunkende fine Volvoen som vi alle gikk for!
 |
| Øver meg på å stille meg opp slik proffene gjør! |
Før jeg runder av vil jeg rose og hylle de svenske juniorløperne og ellers dem som faller inn under kategorien elite, også raske supermosjonister. I ei rundløype med mange folk på ulike nivå, er det naturlig at endel av oss blir tatt igjen med både en og fler runder. Vi forstår jo alle at de unge lovende gjerne vil raskest mulig frem, men aldri kom det et negativt ord utav kjeften på noen av dem. Sjøl der de ganske opplagt tapte tid på å komme seg forbi. Dette er rørende og fantastisk vil jeg si. Fin kultur og god moral! I Norge har jeg nemlig opplevd godt voksne mosjonister, -super-kanskje, men dog, som har lirket av seg usedvanlig stygge lekser for å komme seg forbi, derfor kanskje setter vi ekstra stor pris på moralen hos vår søta bror! Stor Tommel Opp og takk for meg som kjente at jeg var blitt en smule sterkere enn sist:-)
Kommentarer