Post Ultra, Status Quo

Trøtt - trøtt -trøtt er det som har gått igjen hos meg etter Espoo 24-timers for 2 uker siden. Jeg kan ikke huske at jeg var såååå trøtt etter Bislett 48-timers i november som jeg har vært nå. Men det var jeg nok kanskje ganske sikkert, ettersom husken har en tendens til å spille oss hyss.
Jeg kan nemlig heller ikke huske at jeg var like trøtt under selve 48-timersløpet som jeg var da jeg løp 24 timer i Espoo! Derimot husker jeg godt at veggen kom imot meg mer enn en gang da jeg løp mitt første 48-timers-løp i 2015. Tenkte derfor det kunne være på sin plass å notere noen "pauli-post-ultra-ord" slik at ikke riktig alt går i glemmeboka. Må ta forbehold om at muligheten er tilstede for at det allerede er endel ting jeg har glemt i forbindelese med den fysiske innhenting etter det gedigne 50-års-kalas, -det har jo tross alt gått hele 16 dager siden vi stod på start.

Å utsette kroppen for den påkjenning det er å forsøke å holde seg våken et helt døgn, samtidig som aktivitetsnivået helst skal overgå et visst minimum, med et hode som bør spille på lag med bein i bevegelse krever sin kvinne og vel så det. Kroppen presses til det ytterste og tappes gradvis ned.

Muskelfibre sønderrives og sener og ledd slites betraktelig. Dette har gitt seg utslag i, for min del, gelèmyke ankler og knær, kombinert med stive og støle legger og lår. En naturlig konsekvens, kan du vel forstå? Det første døgnet får man en viss hjelp av spinnville endorfiner som bedøver smertene en smule. Etter å ha karret meg inn og ut av drosjen som fraktet oss til hotellet, takknemlig over å ha en make som tok ansvar for all hodetenking, samt sørget for å geleide meg dit, hvor jeg kunne få meg en skikkelig matbit før natten senket seg, var det på`n igjen fra tidlig morgengry for å rekke mandagsmorgenens fly.

Tirsdag var jeg tilbake på jobb, tilsynelatende oppegående, til tross for noget støle lår. Ingen nevneverdige smerter, spesielt ikke når jeg holdt meg i ro. Problemene oppsto da jeg skulle summere enkle tall, det ble rett og slett bare tullball. Samtidig begynte føttene å hovne opp.

Onsdag gikk jeg trapper veldig greit, mens føttene fremdeles var hovne og knea myke som smør. Torsdag ble kroppen gjennomgått av min supre fysioterapeut. Hun påstår jeg restuerer meget bra, og beordrer meg til å drikke varm buljong, for å stabilisere saltbalansen og lette på trykket i hovne føtter. Samme kveld våger jeg meg ut på en ørliten skitur. Den gjør utrolig godt, ettersom jeg tar det ekstremt rolig og smått. Hele uka har jeg vært rammet av trøtthetsrier, som kommer og går.

Lørdag greier jeg ikke motstå fristelsen det er å teste løpesko på en aldri så liten "slufsetur" i et aldeles fantastisk strålende vårvær.  Hoftene var stive men etter å ha sittet inne på jobb, i det som må kunne betegnes som strålende påskevær, greide jeg rett og slett ikke la vær! Søndag tillot jeg meg ny tur på ski, ettersom været var usedvanlig nydelig. Kjente at kroppen likte dette godt og kjenner stor takknemlighet over at vi har muligheten til å komme oss ut i supre løyper så og si rett utenfor stuedøra.

Skigåing er i min verden den ultimate mosjonsform. Du kan få alt i en tur: restitusjon, rekreasjon, styrke, intervall, utholdenhetstrening, hardt eller lett -alt hva du måtte ønske. Du kan dessuten, sammenlignet med endel andre aktiviteter, holde på både hyppig, lenge og vel uten å bli for hardt belastet. Kroppen blir skikkelig "godsliten" på en aldeles fantastisk måte etter en skitur.

Kvalmen som jeg opplevde å slite med under selve løpet, hang godt i halve første uka, og bidro til at jeg ble en smule småspist, til meg å være, og dermed ikke følte meg skikkelig mett.  Matlysten kommer gradvis sigende, torsdag greide jeg å spise meg mett og god til middags. og etterhvert går sulten over i en voldsom hunger etter fett og søtt, gjerne. Her forsøker jeg å holde fokus på å dytte inn nok fornuftig mat, men det virker som kroppen ikke blir skikkelig fornøyd, før den har fått servert et par ordentlige sjokoladesmell.

Etter to uker med rolig forsiktig bevegelse, samt et par økter enkle, tøye- og yogaøvelser og ei kort og mild "styrkeøkt" begynner jeg nå endelig å våkne fra postultradvalen.

Kroppen fungerer normalt, søvnbehovet er stabilisert og matlysten er tilbake uten kvalmende ubehag. Det er nok enda langt igjen til kjerringkroppen er fullstendig restituert, men det går sakte fremover så det gjelder å være tålmodig og holde igjen. Om snaue tre uker har jeg nemlig tenkt å gå årets Flyktningerenn. Før det, vil jeg ta dag for dag og føle meg frem, bruke tid på å bygge opp kroppen igjen. Jeg prioriterer skiturer så sant det er mulig og ellers ikke presse meg!

Status Que: holde kroppen igang ved gradvis å øke mengde og intensitet, og konkluderer herved:

Ydmykhet og Ytterst stor Takknemlighet 

over å ha en kropp som

 TÅLER DET!!!! 

-og lysten til å greie å løpe enda litt lenger får være drivkraften min til å holde beina i gang.

Når det gjelder Flyktningerennet har jeg en ambisjon:  

å holde den visse mannen fra i fjor, -bak- ha ha!  

Det spørs hvor godt det går, 

det kan nemlig holde hardt i år; 

ettersom jeg hører rykter om 

at han har lagt seg i hardtrening!