Namsosløpet 2017 done!

Well Done, or maybe not?

Namsosløpet 2017 er iallfall overstått. Jeg sleit litt med å finne tidene mine fra alle mine løpte år, men tror nå jeg skal ha fått, en rimelig bra oversikt. Det er nemlig en smule interessant, å sammenligne seg selv med seg selv. De første årene var det forholdsvis "lett" å sette pers og forbedre seg. Etterhvert må man slite mer, eller prioritere og legge opp løpetreningen sin slik at man er sprek, frisk og uthvilt, om man vil toppe foregående års løpetid. Evt. kan man gamble på dagsform og satse på at man stadig øker progressivt hva angår løpeform.


Man kan selvfølgelig velge å se på mosjonsløp som nettopp det, og bare kose seg, uten å bry seg det minste om hvor lang tid det tar. Det er mulig det finnes noen slike sjeler, men jeg har til gode å møte dem. De aller fleste har et tidsmål eller en formening om hvilken tid eller fart de bør holde for å være fornøyd med seg selv. Det er jo dessuten noe av moroa, ved å stille på start, man greier nemlig aldri å presse seg selv så hardt, på ei trening som når man løper med startnummer på.

Når det er sagt, gjelder det selvfølgelig å være realistisk i forhold til seg selv. Det nytter lite å ønske seg ei supertid, om man ikke er villig til, å jobbe for å få det til. Derfor kan jeg ikke få understreket nok, enhver må sammenligne seg med seg selv, om man skal vite hva som er godt. 

I 2011 løp jeg Namsosløpet for første gang på 50.45
I 2013 slo jeg meg selv med 3 minutter og husker jeg var skikkelig happy med 47.45
Ny pers i 2014, da jeg løp42.14,
og enda en gang greide jeg å slå meg selv, ved å løpe 41.13 i 2015.
I 2016 brukte jeg 41.48 og i år 43.48, så som du forstår, nå er jeg visst på retur hva løpetid angår!

Absolutt ikke uventet, men dog, man vil jo gjerne være på sitt beste til enhver tid. Slik er løpelivet bare ikke! Likevel ville jeg løpe, jeg vil løpe Namsosløpet, det er et fantastisk løp, i ei flott løype som ikke er av de mest lettløpte men heller ikke ekstrem på noe vis. Folkemila eller Namsosløpet er overkommelig og byr på utfordringer for alle, uansett hvilket nivå man befinner seg på og en fantastisk måte å starte løpsesongen på.

Etter at jeg begynte å sette meg ultraløpsmål benytter jeg først og fremst alle kortere distanser som supergod trening. Det er en måte å psyke seg på. Som en glad mosjonist må man være realist.Vil man benytte løp som trening må man tåle å ikke få max uttelling i hvert eneste løp man stiller. Det er smart å sette seg et hovedmål for sesongen og jobbe mot det og la eventuelle gode tider eller plasseringer være hyggelige bonuser underveis mot hovedmålet. For egen del var jeg svært usikker på hvordan dette løpet ville gå. Jeg ante egentlig ikke hvor jeg stod, eller hvor raskt jeg ville være i stand til å løpe. Namsosløpet skulle derfor bli den første fartstesten min.
Dagen opprant med strålende løpevær. Fantastsik deilig å vrenge av seg vinterlige løpeklær. Fjorårets totale helsprekk på Lillebælt Halvmarathon, som vel var fortrengt, begynte å hviske å tiske styggedommer bak øret. Men etter et par-tre kilometers oppvarming i Namsos gater, føltes ikke varmen påtrengende. Dette kunne faktisk gå godt. Kroppen var vel riktignok, ikke helt på topp, men jeg kjente kribling og spenning før start og gledet meg til å se resultatet. Herlig dessuten å treffe gode løpevenner og å se at det faktisk var ganske mange sambygdinger på start. Maken min var kald som en fisk, ettersom han ikke hadde løpt annet enn et par rolige, i hans verden, joggeturer i mai. Han startet altså med ekstremt lave skuldre og hadde heller ingen formening om å nå bestenotering. 

Dette var forøvrig første gang vi stod på start uten noen av våre barn. 

Plutselig gikk startskuddet, -upps, det kom jaggu brått på, vel vel, da var det vel bare å følge på. 
Oi -går det sååå fort, jaja- vi får nå se, jeg kan ikke løpe raskere enn dette, for da sprekker jeg. 
Hold flyten nå, fram med hofta, lette steg, du vet det går mye opp, før det blir lange bakker ned. Aldri har vel åtte kilometer kjentes så langt, för det gjennom hodet til hun som løp femten mil i ett for noen måneder sid`n.

Holder jeg ? Holder Jeg?
Ja jeg holder, jeg holder i denne farta her! Og jeg skal ha igjen krefter til å kjøre på i slutten der. Jeg følte jeg løp "kontrollert" akkurat like under hva jeg kunne greie, absolutt hele veien. Et par fartsdumper holdt på snuble meg, "hold fokus nå, gidder du ikke engang løfte beina, kommer du til å gå på trynet! Jeg berga såvidt, men lukket meg fullstendig inn i mi ega boble og holdt på å kræsje med en lyktestolpe! Jeg enset ikke en eneste en, kilometermarkering og torde derfor ikke gasse på mer enn at jeg ville sikre meg å holde. 


Hold Hold Hold!

Så fikk jeg et klapp på skuldra av ei som jeg kjente fra før, -tenkte jeg kunne forsøke å henge på, men dengang ei, farta mi var for treig!

Det kjentes som om det var sirup i mine bein!

Men jeg holder -jeg holder. Jadda, endelig kom jeg ned på oppløpet, og der så jeg også målet. 
Forsøk å øk nå, kjør på, ta ut det siste du har: Ja ja Ja!!!

Så var det hele over.
Ingen pers, hverken den ene eller andre vei`n. men mine ultrabein, hadde greid å holde 5.30-fart i snitt, og det er ikke direkte ille gitt! Jeg har uansett fått svar på det jeg lurte på, hvilken fart jeg er i stand til å løpe på, akkurat nå!

-men bare vent til NESTE ÅR!!!



-og maken min?

-jo han leverte varene og dro hjem en tusing som premie for klasseseier: 
HURRA. så ble det jammen middag også denne dag:-)

Kommentarer