Før Kjøpte jeg nye Pensko, stadig vekk, mange av parene står andektig og pent stablet vekk i et skap og tar plass, for en sjelden gang å bli pusset støvet av og brukt en gang, før de igjen kan få stable seg et sted nederst i klesskapet. På Badet og i Gangen og på Skorommet, ja vi har et eget skorom!, -det er faktisk helt nødvendig i en familie som teller sju pluss..., der står alle de skopar jeg bruker til daglig, og det er ikke få skal jeg si, -faktisk ganske mange, men nok om det, i dag skal jeg snakke om løpesko, rett og slett fordi min skofetisj har flyttet seg litt, over fra lekre høyhælte som jeg knapt kunne bevege meg i, til løpesko, ja rett og slett mange slags forskjellig! og den skoparken er enda ikke fulltallig!!! For å begynne å løpe trenger du strengt tatt ikke mer enn et par gode joggesko eller løpesko. (jeg løper enda turer i mitt første par som slett ikke er utslitte, selv med alle mila de faktisk har-på samvittigheta) Etterhvert som man begynner å løpe mye og langt og på ulike slags underlag, kan det være greit å ha et ekstra par å bytte i.... -men det er strengt tatt heller ikke fryktelig nødvendig, i alle fall ikke for oss som løper på mosjonistnivå. Men det er deilig å kunne bytte på, og det er godt for føttene å veksle litt på hva de skal løpe i, rett og slett fordi, de da får styrket seg litt på ulike steder og belastningen ikke blir så ensidig. Siste tilskudd i løpeskoparken min er HOKA, Hoka Hoko One One Bondi, heter de visst, med Time To Fly. Meget spesielle med fryktelig voldsomt mye demping, overhodet ikke vakre, eller estetisk skjønne, på noe vis, slik jeg normalt tar med i betraktningen når jeg vurderer innkjøp av nye sko. Bare sE, nesten som en bøtte: he he: (skylder på at det er fornuftig)
Fryktelig mye og voldsomt med demping, for å skåne ledd og alt man har i føtter og rygg og lår og gudene vet hva, hvis man løper mye på asfalt, men også i terrenget faktisk, ser jeg at enkelte gjør, skoen for ultramararthons, oh yes jeg har visst en plan om å trene meg opp til å greie å løpe en fire-fem mil så da, kan du skjønne at jeg bare må ha HOKA så klart!!! Dessuten har jeg fått gode råd av enkelte instaløpevenner samt diverse andre løpende skoekspertiser. Alle med gode anbefalinger, så da var det egentlig ikke noe å tvile eller lure på! Førsteinntrykket ved å sette den overdimensjonerte skoen på foten var at den er så lett, faktisk så lett at det kjennes nesten som man letter eller spretter eller flyr... ja det er faktisk sant, bare ved å stå helt i ro. Men, og nå kommer mennet: på mine nyerhvervedes jomfrutur, ble jeg nesten fryktelig sur, i alle fall lei og på gråten nesten så jeg måtte ringe heim, nesten for å få skyss, resten, nesten! Om det er skoen som ikke passer foten min, eller flyktningerennet som enda sitter i kroppen min, eller den fryktelige hælv.... ille vonde jæ... lilletåa mi, som for noen dager siden fikk seg litt fotpleie, etter skiskoenes herjing, og etter det bare er blitt vondere og verre for hver eneste dag, som gjorde den første Hokaturen min til et skikkelig ubehagelig nederlag, vites ikke.... Men aldri har jeg hatt sååå vondt under fotbladene og aldri har jeg løpt sååå treigt og såå voondt og så tongt noengang....(bortsett fra de to første kilometrene da jeg nesten følte at jeg fløy) -iallefall ikke som jeg kan huske da. Med unntak av et par ganger som jeg faktisk har måttet bli henta på ordentlig da!!! (og dem har jeg ikke glemt,-bare nesten he he..)
 |
| Hoka One One Bondi Time To Fly |
Men jeg gir meg ikke, Lilletåa skal få kvile seg i en sko som er enda mere romslig, helt til den er bra igjen så er det på`n igjen, med Hokatrening for skånsom asfaltløping... og så satser vi på at det ikke er den minste tå, som skal få, ødelegge for mitt halvmarathon, om kun noen uker.....faktisk ganske få...
for da...
blir
jeg
SUR
skikkelig sur!!!!!
Kommentarer