FinFin Dato i da, syns jeg; 15-5-15:-) og ettersom jeg ble for sein til å markere at det i går var 100 dager igjen til Ultravasan, som er mitt desidert største løpemål, noensinne, og en utfordring og et mål som er i tankene mine, så og si hver eneste dag, markerer jeg herved med et løpsinnlegg i dag, 99 dager føre. (for nittini er jo også et ganske fint tall, ikke sant?)
Når man trener til ultraløp, gjelder det å få nok mengde i kroppen og beina uten å bli skadet. Hva som er nok, kan vel saktens diskuteres, men man gjør seg jo noen tanker, samtidig som man plukker opp idèer og erfaringer både her og der og "rundtomkring". Det jeg synes å ha obeservert som en gjenganger blant mange av dem som blir satt ut av overbelastning og skader er at man enten presser seg for hardt eller raskt i å tyne på med ensformig mengdeøkning eller fartstrening. Og her snakker jeg mosjonistnivå; -for vi mosjonister verken kan, skal eller bør, sammenligne oss med eliteutøvere!
-som vi alle med vettet i behold kan forstå at både skal og må, kjøre på både hardt og voldsomt, i motsetning til mosjonister som først og fremst skal forsøke å oppnå god helse.(i teorien i alle fall)
Det synes som tålmodighet er en av de mest grunnleggende faktorer for å lykkes, i tillegg til nok variasjon. Nok, er nok en gang varibelt og personavhengig. I mitt hode er det logisk å bygge sten for sten, jeg gikk jo selv på en skikkelig ryggsmell for noen år siden, da jeg nesten ikke var til å gjøre noenting, det var da jeg tok meg på tak ved å tenke at nå måtte jeg begynne å bygge styrke innefra og ut, og ikke motsatt, slik at hele kroppen var med på det som skulle skje. I samråd med fysioterapeut, begynte jeg sakte og forsiktig med rygg- og mage-øvelser, en periode ganske hyppig, ja for å si det som sant er, nesten hver eneste dag, -der har jeg nok blitt ganske så slurvete etterhvert som plagene har gitt seg, men så vet jeg jo også at det trengs mindre trening til for å vedlikeholde enn for å bygge nye muskler.
Hva som gjør at jeg, og stadig flere med meg, tiltrekkes av ultradistanser er ikke lett å si, men det har noe med frihetsfølelse å gjøre, tror jeg, noe med dragningen mot de urmenneskelige krefter i oss, noe som pirrer og drar mot å teste hvor langt det er mulig å presse seg, også og her er nok dessverre, for min del, hodet mer ivrig enn kroppen, hvilket vil si at lysten til å løpe kjempelangt gjør at hodet tror jeg er i stand til mye mer enn mine bein kan tåle.
Heldigvis har jeg fremdeles såpass med gammeldags bondevett i mine årer, at jeg er i stand til å tenke, og vurdere, og lytte til kroppen, ikke minst- det tror jeg selvfølgelig, inntil det motsatte er bevist er noe av det aller viktigste. Jeg har nemlig ingen problemer med å løpe kjempesakte, jeg gjør faktisk heller det enn å gå, selv om jeg vet og mener bestemt og står for at gange er mye sunnere og bedre for kroppen enn denne løpinga. Det er bare det at jeg synes det er så usigelig kjedelig å gå, med mindre jeg har noen gode skravlekjerringer å traske rundt med, da blir nemlig ingen gåturer lange nok.
Grunnen til at jeg nevner det, er at jeg stadig møter på damer, på min alder, eldre eller yngre, som snakker om løpinga mi, på en måte som om de, er imponert eller har dårlig samvittighet over at de selv ikke kan eller greier å løpe, for de hadde så gjerne villet, og mange føler seg av den grunn mindreverdig på et vis.
Jeg er ydmyk og takknemlig over alle slike samtaler, og jeg kjenner dyp takknemlighet overfor dere som åpent vil snakke, med meg, om dette, det er tross alt en lidenskap jeg har, -ervervet meg gjennom flere år, så hvis jeg kan bidra til å gi håp eller noen enkle råd, så er det for meg den største ære.
Jonas Buud og ikke Thomas Wassberg for den saks skyld, -det har jeg nemlig hørt dem fortelle selv, i intervju med Petra Månstöm via maratonpodden -som forøvrig kan anbefales for ekstra inspirasjon.
Når man trener til ultraløp, gjelder det å få nok mengde i kroppen og beina uten å bli skadet. Hva som er nok, kan vel saktens diskuteres, men man gjør seg jo noen tanker, samtidig som man plukker opp idèer og erfaringer både her og der og "rundtomkring". Det jeg synes å ha obeservert som en gjenganger blant mange av dem som blir satt ut av overbelastning og skader er at man enten presser seg for hardt eller raskt i å tyne på med ensformig mengdeøkning eller fartstrening. Og her snakker jeg mosjonistnivå; -for vi mosjonister verken kan, skal eller bør, sammenligne oss med eliteutøvere!
-som vi alle med vettet i behold kan forstå at både skal og må, kjøre på både hardt og voldsomt, i motsetning til mosjonister som først og fremst skal forsøke å oppnå god helse.(i teorien i alle fall)
Det synes som tålmodighet er en av de mest grunnleggende faktorer for å lykkes, i tillegg til nok variasjon. Nok, er nok en gang varibelt og personavhengig. I mitt hode er det logisk å bygge sten for sten, jeg gikk jo selv på en skikkelig ryggsmell for noen år siden, da jeg nesten ikke var til å gjøre noenting, det var da jeg tok meg på tak ved å tenke at nå måtte jeg begynne å bygge styrke innefra og ut, og ikke motsatt, slik at hele kroppen var med på det som skulle skje. I samråd med fysioterapeut, begynte jeg sakte og forsiktig med rygg- og mage-øvelser, en periode ganske hyppig, ja for å si det som sant er, nesten hver eneste dag, -der har jeg nok blitt ganske så slurvete etterhvert som plagene har gitt seg, men så vet jeg jo også at det trengs mindre trening til for å vedlikeholde enn for å bygge nye muskler.
Hva som gjør at jeg, og stadig flere med meg, tiltrekkes av ultradistanser er ikke lett å si, men det har noe med frihetsfølelse å gjøre, tror jeg, noe med dragningen mot de urmenneskelige krefter i oss, noe som pirrer og drar mot å teste hvor langt det er mulig å presse seg, også og her er nok dessverre, for min del, hodet mer ivrig enn kroppen, hvilket vil si at lysten til å løpe kjempelangt gjør at hodet tror jeg er i stand til mye mer enn mine bein kan tåle.
Heldigvis har jeg fremdeles såpass med gammeldags bondevett i mine årer, at jeg er i stand til å tenke, og vurdere, og lytte til kroppen, ikke minst- det tror jeg selvfølgelig, inntil det motsatte er bevist er noe av det aller viktigste. Jeg har nemlig ingen problemer med å løpe kjempesakte, jeg gjør faktisk heller det enn å gå, selv om jeg vet og mener bestemt og står for at gange er mye sunnere og bedre for kroppen enn denne løpinga. Det er bare det at jeg synes det er så usigelig kjedelig å gå, med mindre jeg har noen gode skravlekjerringer å traske rundt med, da blir nemlig ingen gåturer lange nok.
Grunnen til at jeg nevner det, er at jeg stadig møter på damer, på min alder, eldre eller yngre, som snakker om løpinga mi, på en måte som om de, er imponert eller har dårlig samvittighet over at de selv ikke kan eller greier å løpe, for de hadde så gjerne villet, og mange føler seg av den grunn mindreverdig på et vis.
Jeg er ydmyk og takknemlig over alle slike samtaler, og jeg kjenner dyp takknemlighet overfor dere som åpent vil snakke, med meg, om dette, det er tross alt en lidenskap jeg har, -ervervet meg gjennom flere år, så hvis jeg kan bidra til å gi håp eller noen enkle råd, så er det for meg den største ære.
Jonas Buud og ikke Thomas Wassberg for den saks skyld, -det har jeg nemlig hørt dem fortelle selv, i intervju med Petra Månstöm via maratonpodden -som forøvrig kan anbefales for ekstra inspirasjon.
Kommentarer