 |
| dandering av løpsantrekk med for anledningen startnummeret til neste helgs SKJØRTELØPET |
Kvelden før man skal delta i løp er det særdeles viktig å sjekke værmelding, slik at man får planlagt og dandert sitt løpsantrekk og gjerne legge det ut i sosiale medier slik at man kan få litt ekstra support og heiarop innabords, spesiellt i løpsmiljøet på instagram er dette en fryktelig viktig del av selve oppladingen!
Ettersom Namsosløpet i går var løp nummer to på mindre enn ei uke, er man virkelig ikke riktig restituert enda, ifølge den lille kjekke tommelfingerregel om at kroppen trenger å restituere seg 1 dag for hver kilometer i konkurranse, skal jeg i prinsippet ikke være helt på topp før om et par ukers tid, hvis jeg vil gjøre det best mulig. Ja Ja -trenger jo ikke ta det så hardt og alvorlig. Namsosløpet med sine 8 km er uansett ikke min distanse, men det er definitivt mitt løp.
Løpet har en nemlig en helt spesiell plass i mitt hjerte. Første gang jeg var i nærkontakt med Namsosløpet var fra sykehussenga da vi ventet og ventet på yngstemann for 12 år siden. Da stod vi å så på gjennom vinduet. Maken min hadde nemlig løpt der i sine yngre år, dengang det også var halvmaraton med i bildet. Ei tid seinere skulle dette bli det aller første "ordentlige" løpet jeg deltok, og seinere har jeg faktisk løpt bittelitt raskere for hvert eneste år. Namsosløpet som kalles FOLKEMILA er en overkommelig distanse for hvermansen, samtidig som løypa er såpass krevende, men også veldig artig, er den en utfordring for de som vil og er i stand til å løpe skikkelig fort.
 |
De årene vi har deltatt har vi unnet oss en hel familefridag og ungene har deltatt på hvert sitt vis. Vår eldste sønn som døde i januar, har selvfølgelig også vært med, jeg tror faktisk det er det eneste løpet han har gjennomført med startnummer på, ellers har han syklet gjennom og vært vår supre support.
I år var jeg på forhånd derfor speielt sensibel og sår, gråten satt veldig tett på, men så bestemte jeg meg for å løpe for Sons of Svalbard. Jeg kledde min frosne sorgtunge kropp i jakka vi fikk forært av snøscooterklubben og tok et valg. På den måten følte jeg at jeg kunne løpe med ære og verdighet, og tenkte som så at nå er det bare å lukke seg inn i bobla si og løpe seg en 8-kilometer så raskt som du kan.
Å løpe 8 km så raskt som du kan er ikke direkte behagelig, det er moter med melkesyre og unnabakkene som jeg tidligere syns jeg nesten har kunnet fly, gikk skikkelig treigt, det er fordi, -i følge maken min, jeg har samlet såpass med skimil. Ja ja- det er da ikke så alvorlig! Neida det er ikke så alvorlig, det er en artig leik, men det er også en del av gamet å forsøke å presse seg.
Når man nå endelig er ferdig med alle unnabakkene er det nesten bare oppløpet igjen, og da spurter man, ikke sant?? Ha Ha -ja ja- 12-åringen fikk i alle fall knipset et skikkelig flygebilde av mora si, og det holdt akkurat inn til ny pers: ganske nøyaktig 1 minutt raskere enn i fjor, men dog en god del igjen for å presse seg under den magiske 40minuttersgrensa som alle snakker om. Jeg har skjønt det nå, at det er det jeg må, men da skal jeg ha ei snittid under 5 på kilometeren, og det skal holde hardt, for et halvgammelt kjærringskinn. I år kom jeg inn på 41.13 og man blir jo ikke akkurat yngre etterhvert.
Når man er trygg på at mållinja er passert kan man bøye seg ned og hente seg litt inn, her hadde jeg lett greid å spy, det er jeg sikker på, men det er det verste jeg vet, så jeg er glad jeg greide å holde igjen.
Men ETTERPÅ, når man har fått medaljen rundt halsen er det bare å glise og smile og være glad og fornøyd, vel vitende om at det er ett helt år til neste gang!!!
Kommentarer