 |
| ENDELIG I MÅL ETTER 90 BEGIVENHETSRIKE KM |
 |
| SNAPCHATEN GÅR VARM BÅDE FØR UNDER OG ETTER... |
Magisk Magisk, -det er mørkt enda, når vi ankommer startområdet, mørkt og kaldt, eller kjølig og en noget anspent, men dog avslappet stemning blant løperne som stadig strømmer til; -anspent avslappet, hvordan kan det gå til?
 |
| UTEN KOMMENTAR... |
Selv har jeg psyket meg på dette lenge, jeg visste at jeg kun hadde helga til rådighet, bilkjøring i drøye 50 mil fredag før uthenting av startnummer og et tappert forsøk på å spise og hvile som best man kan, før bussen fra Mora til start gikk kl 2.30 om natta. Våkenatt før en hel lang dag med løping, for deretter å sove litt å kjøre heim igjen i løpet av søndagen.
 |
| 5 GRADER KLOKKA 5 LØRDAG MORGEN |
For å si det kort: de tre første mila kosa jeg meg, de tre neste gikk på en måte rimelig greit (lett å si i ettertid, foressten) og de tre siste mila var et helvetes slit, for å si det mildt!
Når man skal løpe ultralangt hele dagen lang, må man bare belage seg på at man både skal og må spise og gå på do. Så også måtte jeg. Næringsinntaket funka greit, -sportsdrikk på alle drikkestasjoner, i tillegg til vann etterhvert som sola steg fram og varmen kom. Min søster og Sønn var med som support, de dyttet i tillegg i meg energibarer og gels og kaffe med vann, (de som kjenner meg vet at kaffe må jeg ha og kaffe-vannblanding er min spesialitet) I tillegg fikk jeg i meg både cola og farris.
 |
| LØP OG LØP |
Enhver dopause er et nødvendig onde, under løp, først begynner man å kjenne at man må, for så å spekulere i hvor lenge man kan holde, imens man holder utkikk etter mulige steder å skjule seg, hvis man må utenom de oppsatte doer ved mat- og drikke-stasjoner. Takknemligheten selv i slike situasjoner er å løpe terrengløp.
Her kommer urettferdigheten i kjønnsforskjellen tydelig fram: alle gutta kan bare stille seg i kanten uten engang å dra buksa ned, mens alle vi jenter vil finne et sted å gjemme oss, så ingen ser...
Dette provoserte meg faktisk endel så jeg bestemte meg for å kjøre min egen likestillingssak; PISS OFF!!! Kan gutta stille seg i kanten, så kan jeg!!! Ferdig snakka, om noen provoseres av det, får de bare gjøre det, jeg finner meg IKKE I Å TAPE mer tid enn jeg må, bare fordi jeg er jente!!!!
Så løper man og løper, løper forbi noen mens atter andre kommer og løper forbi meg, etter noen timer eller mil begynner man å dra kjensel på de folka som holder omtrent samme fart og leter etter dem med øynene om det er en stund siden man så dem. Det snakkes om at ultramiljøet er raust og trivelig, noe av kjernen her ligger nok nettopp i den respekt man har for hverandre. Å løpe så langt innbyr til respekt, og farten blir derfor uvesentlig, i det minste for de aller fleste. Det handler om å komme seg igjennom, det handler om å komme seg til mål, og kan vi hjelpe og dra hverandre fram gjør vi gjerne det. Slik jeg opplevde i en bakke der jeg skulle gå meg igang etter en dostopp: -jeg hang meg i hæla på ei svensk dame, og etter noen minutter snudde hun hodet såvidt å sa: "si fra da, hvis du vil forbi, så skal jeg flytte meg!" -jeg røres nesten til tårer den dag i dag, hvilken annen løpskonkurranse kan du forestille deg at "konkurrentene" dine ytrer seg slik?
Jeg husker jeg svarte blidt: "neida, akkurat nå var det veldig greit å gå!" -og mente det!
De som husker min racerapport etter Fossavatn, vil nok dra på fliret av neste hyggelige episode: også i en bakke, der farten min nok var rimelig treig: så kom det plutselig en mann der bak i fykende fei, -føltes i det minste slik, han holdt nesten på å løpe ned meg, men tror du han gjorde det da? -nei, da han løfta meg nesten bare såvidt og pusha meg blidt fram og gav meg bare et ørlite dytt ala den finnen i Fossavatn, -ha ha... hvorpå jeg prompte sa: tusen Takk skal du ha!
Så løp vi igjen og løp og løp og supporten min heia meg fram og dytta i meg godsaker og kaffedram og etterhvert som mila gikk begynte de også å piffe meg litt på tid, DU KLARER DET, du klarer medaljen, -hørte jeg dem si! HVa, -tror de virkelig jeg greier å komme i mål under 11 timer? Hva? Nei det er ikke mulig, jeg syntes nemlig sjøl at jeg løp såååå treigt og seint så det kunne da umulig gå an.
Men viljen er sterk og beina holdt, og Hodet forsøkte kun å holde fokus på å komme meg fram, Den siste biten tillot jeg meg selv å bli piffet opp av litt musikk, med ipod på øret kunne nemlig hodet oppmuntres litt av disse musikalske lydene og det var litt godt oppi alt som etterhvert gjorde vondt.
 |
| MED LØPESKJØRT I JEVNT DRIV |
Heldigvis kom det til noen gode hjelpere som tok hånd om ham, og jeg kunne fortsette min ferd mot Mora. Man blir ganske rar i hodet når man holder på slik; først tok det litt tid før jeg greide å registrere ordentlig hva som holdt på å skje, så kjente jeg at nå spiller ingen ting noen rolle, mannen må ha hjelp, liv og helse går foran alt, etterhvert begynte hodet å tenke at Ja, hvis dette gjør at jeg akkurat havner på feil side av den medaljetida, ja da syns jeg at jeg fortjener medalje likevel, som om en medalje i Ultravasan betyr noe som helst, i det store og hele!
 |
| HAPPYFACE MED FINISHERSKJORTA PÅ |
Et terrengløp uten knall og fall og blod og tenders gnissel er vel ikke et skikkelig løp, jeg ramla jo selvfølgelig selv også, og drog på meg noen skrubbsår på knea, i år som i fjor, vondt nok, så også et lite overtråkk, etter den første mila, -husker jeg tenkte at Ja; hvor sunt er det egentlig å løpe med overtråkket ankel i 80 km? - jeg får prøve å se....
 |
| ENDELIG -I MÅL! |
Ved nest siste matstasjon, fikk jeg tilbud om å stelle skrubbsåra, da pekte jeg bare på klokka og sa, dette har jeg løpt med i 6 mil så da greier jeg vel et par mil til! -med et smil og fikk klarsignal til å fortsette, heldigvis, -for på det tidspunktet begynte det faktisk å gå opp for meg at hvis jeg bare holdt jevn fart inn nå så kunne jeg få den medaljen, jeg sikla så på.
 |
| SLITEN MEN GOD OG STOKK STIV SELVFØLGELIG |
Siste mila psyka jeg meg kun på følgende setning: Har jeg greid å løpe 80 km så skal jeg i alle fall ikke GÅ de siste ti, da skal jeg jaggu greie å løpe NITTI!!!!
 |
| TIDENE MINE |
OG det greide jeg jammen, jeggreide til å med å legge inn en spurt i "verdens lengste oppløp", -eller spurt og spurt, -ha ha- det føltes i alle fall slik, oppildnet som jeg bløe da målet endelig dukket frem og en tilskuer som ropte ut: BRA FART!!! - jeg glemmer ALDRI den!
 |
| SÅ ER JEG BLITT ULTRALØPER |
ULTRAVASAN90 : jeg kommer igjen!
-for makan til arrangement, TUSEN TAKK:-)
Kommentarer