Det er interessant å se
innimellom hvordan enkelte
tolker mine innlegg og skriveri
som ytterst privat og personlig
Spesielt når man setter sin ære i
å ytre seg med generelt og prinsipielt skribleri
Dog benytter jeg meg ofte selv som eksempel
mest fordi jeg føler at jeg har noe å gi
fordi jeg har levd et innholdsrikt liv
og opplevd fryktelig mye forskjellig
som jeg til stadighet opplever og ser
at kan være gjengs eller igjenkjennbart for fler
Da vi brått og plutselig mistet vår eldste sønn i januar i fjor, var det naturlig nok, å atter sette fokus på tema som krise og sorg. Ved å velge åpenhet og sette ord på vanskelige og vonde følelser opplevde jeg til min overraskelse at, til tross for at vi lever i et opplyst velferdssamfunn, og vi liker å klappe oss på brystet å si at dette fikser vi, -spesielt etter 22.juli, dette fremdeles er litt tabu å snakke om.
Jeg har sågar opplevd å provosere mennesker som spør hvordan det går hvis jeg har tillatt meg å gi et ærlig svar, som vedkommende ikke liker å høre. Jeg føler selv at jeg har skrevet ganske mye oppigjennom flere år, uten å få enorm respons, før jeg begynner å ta i og legge frem det som kan oppfattes som privatliv. Jeg må likevel veie mine ord på gullvekt, for medfølelse og respekt kan fort snu til mistillit og forakt. Min hensikt har aldri vært å blottstille meg selv, men å løfte fram og snakke om saker som kanskje kan få oss alle til å gå i oss selv og tenke oss litt mer om.
Jeg opplever ganske ofte i møte med andre mennesker, et sprik mellom ord og handling. Jeg opplever at mange ikke tør være seg selv, dette gjelder voksne så vel som ungdommer og barn. Jeg tenker at det kanskje ikke er så rart. Med et nettfiksert samfunn der mye handler om å vise frem sitt beste jeg og samle "likes" og fine kommentarer i sosiale medier, tenker jeg at vi er i ferd med å bli mindre trygge og mer overfladiske i våre liv. Dette skremmer meg. Samtidig som de fleste av oss deler mer med fler og blottstiller oss selv ofte uten å tenke konsekvens, gjør vi oss også mer sårbare.
Følelsen av utilstrekkelighet ser ut til å ramme stadig flere, barn og ungdommer vokser opp med et enormt press i å skulle prestere. Ikke bare faglig, men også fysisk og sosialt. Mange av oss voksne er faktisk ikke med på å gjøre det bedre. For alle som mestrer dette, alle som i utgangspunktet er sterke og trygge, alle som har nok ressurser økonomisk og sosialt og kan i det minste tilsynelatende takle det bra, ja da er det jo mer som en gullalder å regne. For det er virkelig mye inspirasjon å finne, om man vet hvor man står og har en trygg kjerne i bånn. Problemet, eller utfordringen om man vil, vi skal jo ikke være problemfikserte, -må vite! - er å greie å se igjennom alt det overfladiske, -ære være dem som greier det, og som tør tale Roma, eller hopen midt i mot, og stå for det uten å ramle helt ned.
For ytringsfriheten verner vi om, -ingen må tro noe annet! Vi bare fryser ut dem som ikke passer inn, på skikkelig godt gammeldags tenåringsjentevis!
Her hos EdeLiRosa -som jeg ironisk nok har valgt å kalle en sjokkrosablogg! -har jeg viet endel tid på mye og mangt, -mat for eksempel, -jeg ønsker nemlig å synliggjøre å løfte fram matglede. Jeg liker ikke tanken på fanatisme av noe slag, ei heller i matveien, -jeg tenker at mat er noe vi alle trenger hver eneste dag, med de utfordringer det bringer med seg. Når vi har anledning til å stort sett spise bare det vi vil, går vi glipp av mange gleder, vi blir kresne og forvirret over alle nye lover og regler: spis ditt men ikke datt, i går var laksen eller kyllingen fyfy, eller gulrota kanskje?- mens i morgen er det plutselig det eneste vi trenger. Spesielt om vi vil bli slanke og sunne, og det vil vi jo alle! Dessuten skal vi for all del vise kontroll og ytre oss korrekt om de riktige saker og tinger, og fy den som du ikke passer inn i malen, eller kanskje til og med røyker!
Røyke skal man ikke, men vin kan man drikke, -og befinner man seg i visse trim-eller treningskretser er det bobler som gjelder!
Helse og Velvære, sette seg mål og jobbe for dem, oppnå glede og strebe etter lykken i livet. Den får du nemlig hvis du bare er fin nok og gjør som vi sier! Trim og trening skal du også bedrive, og da må vi alle selvfølgelig ha klare mål slik at vi får framgang, må vite! Men alt innenfor visse rammer, går du utenom eller vil noe annet, er det fare på ferde. De fleste av oss er faktisk begunstiget med en kropp og et hode som kan fortelle oss noe om når den er sulten eller tørst, når den er trøtt og trenger hvile, kunsten er kanskje å forsøke å lytte.
Den senere tid, har bloggen min, blitt viet mer skriveri om løpinga mi, naturlig nok ettersom jeg løper mer og lenger selv, og opplever at det er det faktisk også mange andre som gjør dessuten er det et interessant tema og lett å bli hekta. Sist men ikke minst- her får jeg flere lesere enn når jeg skriver om tema som dette! Ha ha -greide ikke å dy meg da, -er da fremdeles ørlite grann humor igjen i denne kjerringa!
som sa:
"Lytte til kroppen og tenke med hodet, føle med hjertet og kople alt dette i hop.
Lærer vi og øve oss på det, er vi et langt stykke på veg." -se det var #dagensordhilsengamlemor
Enn så lenge ønsker jeg deg som måtte finne på å smette innom bloggen min en ettertenksom dag.
innimellom hvordan enkelte
tolker mine innlegg og skriveri
som ytterst privat og personlig
Spesielt når man setter sin ære i
å ytre seg med generelt og prinsipielt skribleri
Dog benytter jeg meg ofte selv som eksempel
mest fordi jeg føler at jeg har noe å gi
fordi jeg har levd et innholdsrikt liv
og opplevd fryktelig mye forskjellig
som jeg til stadighet opplever og ser
at kan være gjengs eller igjenkjennbart for fler
 |
| Sommereng Full av Løvetann -finns vel knapt noe vakrere... |
Da vi brått og plutselig mistet vår eldste sønn i januar i fjor, var det naturlig nok, å atter sette fokus på tema som krise og sorg. Ved å velge åpenhet og sette ord på vanskelige og vonde følelser opplevde jeg til min overraskelse at, til tross for at vi lever i et opplyst velferdssamfunn, og vi liker å klappe oss på brystet å si at dette fikser vi, -spesielt etter 22.juli, dette fremdeles er litt tabu å snakke om.
Jeg har sågar opplevd å provosere mennesker som spør hvordan det går hvis jeg har tillatt meg å gi et ærlig svar, som vedkommende ikke liker å høre. Jeg føler selv at jeg har skrevet ganske mye oppigjennom flere år, uten å få enorm respons, før jeg begynner å ta i og legge frem det som kan oppfattes som privatliv. Jeg må likevel veie mine ord på gullvekt, for medfølelse og respekt kan fort snu til mistillit og forakt. Min hensikt har aldri vært å blottstille meg selv, men å løfte fram og snakke om saker som kanskje kan få oss alle til å gå i oss selv og tenke oss litt mer om.
Jeg opplever ganske ofte i møte med andre mennesker, et sprik mellom ord og handling. Jeg opplever at mange ikke tør være seg selv, dette gjelder voksne så vel som ungdommer og barn. Jeg tenker at det kanskje ikke er så rart. Med et nettfiksert samfunn der mye handler om å vise frem sitt beste jeg og samle "likes" og fine kommentarer i sosiale medier, tenker jeg at vi er i ferd med å bli mindre trygge og mer overfladiske i våre liv. Dette skremmer meg. Samtidig som de fleste av oss deler mer med fler og blottstiller oss selv ofte uten å tenke konsekvens, gjør vi oss også mer sårbare.
Følelsen av utilstrekkelighet ser ut til å ramme stadig flere, barn og ungdommer vokser opp med et enormt press i å skulle prestere. Ikke bare faglig, men også fysisk og sosialt. Mange av oss voksne er faktisk ikke med på å gjøre det bedre. For alle som mestrer dette, alle som i utgangspunktet er sterke og trygge, alle som har nok ressurser økonomisk og sosialt og kan i det minste tilsynelatende takle det bra, ja da er det jo mer som en gullalder å regne. For det er virkelig mye inspirasjon å finne, om man vet hvor man står og har en trygg kjerne i bånn. Problemet, eller utfordringen om man vil, vi skal jo ikke være problemfikserte, -må vite! - er å greie å se igjennom alt det overfladiske, -ære være dem som greier det, og som tør tale Roma, eller hopen midt i mot, og stå for det uten å ramle helt ned.
For ytringsfriheten verner vi om, -ingen må tro noe annet! Vi bare fryser ut dem som ikke passer inn, på skikkelig godt gammeldags tenåringsjentevis!
 |
| Full av Gluten & Karbohydrater men du så godt! |
Her hos EdeLiRosa -som jeg ironisk nok har valgt å kalle en sjokkrosablogg! -har jeg viet endel tid på mye og mangt, -mat for eksempel, -jeg ønsker nemlig å synliggjøre å løfte fram matglede. Jeg liker ikke tanken på fanatisme av noe slag, ei heller i matveien, -jeg tenker at mat er noe vi alle trenger hver eneste dag, med de utfordringer det bringer med seg. Når vi har anledning til å stort sett spise bare det vi vil, går vi glipp av mange gleder, vi blir kresne og forvirret over alle nye lover og regler: spis ditt men ikke datt, i går var laksen eller kyllingen fyfy, eller gulrota kanskje?- mens i morgen er det plutselig det eneste vi trenger. Spesielt om vi vil bli slanke og sunne, og det vil vi jo alle! Dessuten skal vi for all del vise kontroll og ytre oss korrekt om de riktige saker og tinger, og fy den som du ikke passer inn i malen, eller kanskje til og med røyker!
Røyke skal man ikke, men vin kan man drikke, -og befinner man seg i visse trim-eller treningskretser er det bobler som gjelder!
 |
| Viktig å Spise Sunt & Riktig |
Helse og Velvære, sette seg mål og jobbe for dem, oppnå glede og strebe etter lykken i livet. Den får du nemlig hvis du bare er fin nok og gjør som vi sier! Trim og trening skal du også bedrive, og da må vi alle selvfølgelig ha klare mål slik at vi får framgang, må vite! Men alt innenfor visse rammer, går du utenom eller vil noe annet, er det fare på ferde. De fleste av oss er faktisk begunstiget med en kropp og et hode som kan fortelle oss noe om når den er sulten eller tørst, når den er trøtt og trenger hvile, kunsten er kanskje å forsøke å lytte.
Den senere tid, har bloggen min, blitt viet mer skriveri om løpinga mi, naturlig nok ettersom jeg løper mer og lenger selv, og opplever at det er det faktisk også mange andre som gjør dessuten er det et interessant tema og lett å bli hekta. Sist men ikke minst- her får jeg flere lesere enn når jeg skriver om tema som dette! Ha ha -greide ikke å dy meg da, -er da fremdeles ørlite grann humor igjen i denne kjerringa!
som sa:
"Lytte til kroppen og tenke med hodet, føle med hjertet og kople alt dette i hop.
Lærer vi og øve oss på det, er vi et langt stykke på veg." -se det var #dagensordhilsengamlemor
Enn så lenge ønsker jeg deg som måtte finne på å smette innom bloggen min en ettertenksom dag.
Kommentarer