Namsosløpet 2016

Racedayselfie Hører Alltid med,
her representert med gamlemor, tre barn og spreke tante

Namsosløpet 2016 i Boks, -årets korteste løpsdistanse er herved gjennomført. Hvert år jeg har deltatt her har jeg løpt meg inn til litt og litt bedre tid, men var i år særdeles i tvil, om denne flotte rekka av perse-på-løypa skulle være mulig. Med Lillebælt Halvmarathon friskt i minne og ellers en god del svintunge kilometre i sirupsbein, der det har vært kul umulig å kjenne at jeg har vært i stand til å løpe med noe som kunne minne om fart, torde jeg knapt håpe på at jeg skulle makte å løpe Namsosløpet raskere enn i fjor.

Det er som kjent alltid lettest å få framgang de første år men begynner på å løpe konkurranser og slikt. Så etter ei tid vil kroppen helt naturlig stabilisere seg på ett punkt, før man kanskje må ta noen nye grep om man ønsker å satse på å få kilometertida ned.

PinkPowerPanter RaceDay-Antrekket snappes klart kvelden i forveien

Det kjennes dessuten vanskelig å kombinere fartstrening for kortere distanser med ultraløpetrening når man i utgangspunktet aldri har lært å løpe skikkelig fort. Dessuten er det visst noen naturlover som driver og harselerer med en halvgammel kjerringkropp. Jeg hadde selvfølgelig ønsket meg å være i stand til å løpe Namsosløpets 8 km under 40 minutter, men ønsket er nok ikke stort nok til å være villig til å ha det som et soleklart mål, som kanskje må gå på bekostning av ønsket om å greie å gjennomføre mine ultraløp. Derfor tåler jeg inderlig vel for første gang ikke å løpe Folkemila raskere enn forrige år.

En Datter er vel i Mål og har greid å slå brødrene sine, ved å komme først i mål

Ettersom vi bor et par timers kjøretur unna, ikke direkte noen Amerika-reise- men dog kreves en smule planlegging kvelden i forveien. Dandering av løpsantrekk etter værmeldingssjekk som seg hør og bør skal publiseres for løpevenner før man trer det på seg, -det er endel av opp-psykinga det!

-eller moroa- om du vil, dessuten gjelder det å ta vare på imaget sitt!

Minsten Min i Friskt Driv-
herlig at hele familien kan være med på Namsosløpet

Med en seigpining av en halvmaraton friskt i minne, kan man nok si at forventningene til egen innsats ikke var direkte skyhøye akkurat. Namsosløpet er heller ikke spesiellt lettløpt, med en ganske kupert løypeprofil som stiger forholdsvis jevnt og trutt før man til slutt skal kute det man kan ned mot målområdet og helst spurte seg inn i mål. Likevel er det et skikkelig artig løp, som vi prioriterer høyt når sesongens løpsplaner skal legges.

Namsosløpet er nemlig for alle, særdeles overkommelig for nybegynneren og mer enn nok å bryne seg på for den som er erfaren, kort sagt et løp for alle uansett nivå.

Fornøyde søsken med velfortjent Medalje

Når man ankommer startområdet etter å ha hentet ut startnummer, er det alltid stas å treffe på kjente kjære løpevenner. Lett oppvarming før start, småprat med folk rundtomkring, en siste tissepause og så er det bare å kjøre på. Ikke altfor hardt i starten da, forsøke å holde igjen så mye man tør, og heller øke på etterhvert. Tenkte som så at jeg denne gang skal prøve å ha litt kontroll, men var som sagt usikker på hvilken fart jeg ville greie å løpe i. Jeg kikker ikke på klokke eller kilometertid, men fornemmer snarere enn observerer løperne omkring. Til tross for at jeg torde stille meg forholdsvis langt fram, løp jeg forbi en god del underveis, noe jeg egentlig ikke skjønner så mye av, men forklaringen var kanskje så enkel som at, jeg faktisk greide ikke å starte for hardt. I unnabakkene forsøker jeg å hvile, samtidig som jeg vet at disse tidligere har vært min forse. Etter at kroppen min har fått gå mer av sine mil på ski, de siste par vintre, ser det nå ut til være snudd litt på hodet, jeg har fått mer styrke til å greie motene, på bekostning av hurtighet i unnabakkene. Enten er det skigåinga som har gjort det eller så er det aldersbetinget, -tenker jeg, -må jo søke forklaringer på alt som endrer seg, -kan du vel skjønne?

Glade Løpedamer etter Målgang:-)

Jeg var på forhånd mest spent på hvilken fart jeg ville greie å holde, og svaret har jeg herved fått, når klokka viste 41.48, da jeg løp i mål, 35 sekunder mer enn i fjor kan jeg leve med, spesielt ettersom jeg hadde en god og fin løpsopplevelse. Jeg følte at jeg greide å løpe kontrollert og ganske lett, -i det minste i forhold til meg selv og det er jo som kjent seg selv man skal sammenligne seg med. Foruten maken min selvfølgelig, for her viser som en liten kuriositet at forholdet mellom oss stadig ser ut til å være stabilt. Han holder seg nemlig forholdsvis trutt, ganske nøyaktig ett minutt raskere enn kjerringa si, i kilometertid, og slik vil det bli og alt er såre vel, -god kveld!

Aldeles Topp foresten også å vinne ei gedigen fruktkorg som trekkpremie; TUSEN TAKK NAMSOSLØPET
-vi kommer igjen- GARANTERT!

Herlig å Vinne Gedigen Fruktkorg

Namdalsavisa har filmet starten av Namsosløpet.
Mer om løpet i NA