Flyktningerenndebutant

Akkurat nå, i dette øyeblikk, som denne bloggposten publiseres, -ja den er forhåndsprogrammert til ære for #blogg100 hvilket betyr at jeg skrev den i går, av den enkle grunn at jeg akkurat nå, idet startskuddet for det 64. Flyktningerennet går, -ja eliten og supermosjonistene, de som stiller i konkurranseklassene har foressten startet for ti minutter siden, -men nå Starter jeg å Gå mitt aller første Flyktningerenn noensinne.

Flyktningerennet fra Nordli til Gäddede

Det er med ydmyk gruegledefølelse og stor respekt i sinnet jeg har planer om å gjennomføre dette rennet som alle skiglade namdalinger snakker om, og trener for og måler seg med og konkurrerer med og mot hverandre og påstår at er det eneste rennet som gjelder, til tross for at mange av dem går både Vasalopp og Birken og andre store styrkeprøver, de teller liksom ikke, det er Flyktningerennet som gjelder, det er liksom eksamen hvor alt står og faller på hvordan man kommer seg igjennom og hvem man greier å slå, når man kommer i mål. Men: Dette gjelder Hankjønn altså! -jeg har ikke observert de samme intense følelser på spinnesiden, og trodde derfor at jeg skulle slippe unna alle slags former for flyktningerennsnerver, spesiellt også ettersom jeg aldri har vært noen spesielt flink skiløper, og de to skimarathons jeg i år har prøvd meg på er de eneste skirenn jeg noengang har gått, men dog, der tok jeg feil, de nevnte skirenn har jeg faktisk gledet meg til, mens dette har vært fryktelig blandet. Og forklaringen er vel nettopp det at når man bor i et oversiktlig og lite samfunn, der alle kjenner alle, blir resultatet fryktelig synlig og lett å måle opp mot andre, så da skal man faktisk være fryktelig bevisst på hvorfor man går og hva man vil oppnå. Da jeg i fjor så smått begynte å gå litt på ski, etter en mengde år med husmortid, hadde jeg ikke i min villeste fantasi, kunne tenkt meg at jeg ville prøve meg engang på så mange mil på ski. Etterhvert som jeg oppdaget at det faktisk var ganske artig, begynte jeg å se for meg at jo, kanskje jeg kunne greie å gå hele Flyktningerennet. Det er i det minste skikkelig bra trening for mine løpende maratonplaner. Men så slapp jeg ikke unna likevel, jeg begynte å kjenne det, denne murrende følelsen av at uhhmm, nei uff vet ikke, skummelt skummelt , -gruer meg vet ikke om det er noen god idè, og hvorfor det? spiller da ingen rolle, her handler det om å gjennomføre!!  Ja ok, men nå skjønner jeg det! Nå forstår jeg litt mer om hvordan de har det, maken min og alle de andre kompisene før og etter rennet.

Men jeg har bestemt meg, jeg skal kose meg, i allefall litt... Så får vi se hvordan et går, om det står, til meg skal jeg i alle fall karre meg i mål.

Ydmyk og Stolt og garantert totalt utslitt.

GOGOGO GOD TUR:-)