Å få servert nyheten, mange år etterpå, om at forskere kanskje har fjernet organger fra ditt døde barn, uten at foreldre har fått mulighet til å vite eller si seg enig i eller ei, føles fryktelig respektløst. Uavhengig av hvor godt man har bearbeidet sin sorg, er dette et fryktelig slag å få. Sorger og traumer kan faktisk bli rippet opp igjen, og krever forståelse og omtanke fra omgivelsene til alle som har mistet barn. Og vi er mange. Vi er mange som har lært oss måter å leve på uten våre døde små. Derfor vil jeg nå minne om og på, at dette kan være en av mange saker som gjør hverdagene og livet tyngre å bære, og at uansett hvor vondt og trist det er å ta stilling til hva som skal skje med det døde barnet er sannheten alltid å foretrekke, og om det var meningen å skjule for å skåne, så må man ta et oppgjør på hvordan formidlingen av sårbare ømtålelige tema skal frembringes. Det finnes ingen fasit på hva som er rett og galt, sorgen har mange ansikt og barna våre er det mest verdifulle vi har, og derfor det aller verste å miste. For noen kan det være til hjelp å tenke på og vite at forskning på deres døde barns kanskje kan hjelpe andre, for andre vil det kjennes som et overgrep.
Uansett må foreldre underrettes og gis et reelt valg og deres ønsker og tanker og følelser MÅ respekteres.
Kommentarer