58 dager igjen til min maratondebut, og i dag greide jeg i det minste å komme meg både opp og ut, uten å sovne av og du så deilig når man først er i gang, morgenspring er virkelig en superdeilig finfin ting, måtte det bare bli en god og vedvarende vane. Utfordringen nå er å kjøre på, gradvis for å bedre løpeteknikk og utholdenhet og gjerne få opp farta litt. Ja jeg veit at jeg må kjøre intervaller, samtidig som man skal presse seg, gjelder det også å passe på så man ikke driver seg for hardt, da kommer skadene på rekke og rad, ser det ut til. Enn så lenge har jeg greid både holde meg nogenlunde skadefri, rent bortsett fra noen overtråkk som teipes jevnt å trutt, og samtidig ha noe framgang i, løpingen min. Det siger på jevnt og trutt. I fjor løp jeg sjelden raskere enn 6-7-fart, i år greier jeg halvmaraton i 5-6-fart, og har innimellom sågar såvidt begynt å smake pittelitt på 4-tallet, -såvidt under 5-fart. Her snakker vi kilometertid beregnet i antall minutter pr. kilometer. Det er det som gjelder når man skal løpe langt. Jevn god fart langt og lenge. Med ei så lav snittfart i kilometertid, som mulig. Min filosofi er å være i jevnt driv, lytte til kroppen og variere løpetreningen så mye som mulig. Det gjør jeg ved å løpe i ulike sko, ulike ruter, ulike distanser, på ulikt underlag. Jeg forsøker også å løpe i ulik fart. Alt fra fort, kort og hardt, til jevnt seigt driv. Hvor raskt fort er er selvfølgelig relativt, her gjerlder det å lytte til sin egen kropp og forsøke å løpe så raskt som jeg kan. Fartslek er forresten en fin ting. da kan man legge inn fartsøkninger underveis i løpingen tilpasset veien eller terrenget man løper i, og det er faktisk litt artig!
 |
| Torsdag #60runsin60days |
1. Fram med hofta
2. Kortere steg
3. Kjappere stegfrekvens
-samtidig som målet er å løpe så lett som mulig, slik at jeg skal greie å holde jevn fart i lang tid. Hvilket vil si: Mange Mil! Jeg løper uten pulsmåler, og uten musikk. Jeg har aldri løpt inne, fordi min løpeglede handler likeså mye om å komme seg ut, kjenne på vær og vind, kjenne at jeg lever og ånder og unnskyld at jeg nesten blir litt euforisk, men faktisk være i ett med naturen og verden og kjenne at jeg lever. Da blir jeg glad og lettere til sinns, så kan man vel si at løpingen er en slags gladmedisin, og den funker ikke like bra for meg iallefall, hvis fokuset hele tida er på å prestere fryktelig bra. Derfor vil du nok heller aldri se denne kjerringa på toppen av en pall, med mindre jeg er helt alene i klassen min, slik jeg var i fjor da jeg fikk klasseseier i den tunge seige sørlimil. (sjøl om jeg var sist) SMIL:-)
Kommentarer