 |
| FinishLine after 4h.46min. |
SÅ LYKKELIG og GLAD er det mulig å bli når man har krysset mållinja i sitt aller lengste løp noensinne: ULTRAVASAN 45, halve Vasloppløypa, fantastisk rett og slett hverken mer eller mindre, til tross for tre stykk trynings underveis, der knea fikk kjørt seg hardt og brutalt og blodpølen stod som en flod, uten at jeg oppdaga det selv, var jo bare å bite sammen tenna og fortsette, for til mål skulle jeg, dette har vært mitt store løpemål helt siden maken min gikk Vasaloppet tidligere i vinter. Dette har jeg trent for, gruet og gledet meg til så noen skrubbsår skulle ikke få stoppe meg nei, sjøl om de kjennes utrolig vonde nå to dager etterpå, der jeg går rundt å lurer på hvor lang tid det tar, før jeg atter igjen skal være løpbar. Ja ja, det er kanskje like bra, så er jeg på en måte tvunget til å hvile og restituere meg, for det trenger jeg, for i endorfinrusens tegn er det faktisk nesten enklere å fortsette å kjøre på enn å roe ned og hvile seg. Så spørs det da bare hvor langt ned man ramler når man havner nedpå golvet igjen. Får prøve å ikke falle helt ned i kjelleren!
Fredag morgen etter at ungene var skikket avgårde på skola fikk jeg pakket snippesken og satt meg i bila for å kjøre de 52 mil til Mora. Påpasselig med hva slags og hvor mye inntak av spis og drikk ettersom det verste scenario av et løpsmareritt er å måtte stikke til skogs gang på gang underveis på grunn av en mage som ikke vil holde seg. Oh hjælpes meg, når man skal løpe i mange timer, samtidig som det begynte å ane meg, etter at hjernen fikk ro til å tenke og konsentrere seg om løpet, at mitt tidsmål på 6 timer, muligens ville være en smule for lite ambisiøst. Det er altså fintelling av mulig oppnåelig snittid pr. kilometer man må ha, og hvor raskt er det mulig å løpe da? Blandet med tanker om at man ikke kjenner løypa og samtidig ha et åpent sinn å la løpebeina og kroppen gjøre jobben sin.
I Mora venter hotell og søstersupport, vi forsøker å gå gjennom hvor supporten min kan stå for å heie på og levere ut mitt jevnlige energiinntak, det er ikke så enkelt ettersom vi begge er ukjente med sjølve løypa og geografien, samtidig aner jeg ikke selv heller helt hva jeg egentlig vil. Bortsett fra å løpe da, for maken til den kriblende fryd og glede jeg føler før løpet, kan jeg ikke huske siden muligens altoppslukende stormende forelskelser for evigheter og utallige tidsaldre siden. Det er galskap, Det må være galskap, kjøre bil i 2 ganger 52 mil, glede seg som en vill og gal; til å løpe fire og ei halv mil... med smil, og attpåtil gå å sikle etter den doble distansen. Ja Ja, ha ha-noen gleder skal man da ha, og det skulle bare mangle da, at man i en alder der man nærmer seg et halvt cekel ikke skulle kunne unne seg slike gleder.
Sjekking av værmelding, dandering av løpsantrekk, og selvfølgelig påfølgende instagrammering
 |
| Dandering av Løpeantrekk på instagram... |
alt dette hører med, og er med på å gi ekstra support og glede, så blir det etterhvert å forsøke å få seg litt søvn før frokost klokka fem og busstransport til Oxberg der starten går klokka åtte lørdag morgen
 |
| Frokosk og Dagens Kaffekopp kl. 05.00 |
Fantastisk Stemning, superdupert arrangement og som den emosjonelle person jeg er felles nogle våte små fra øyekroken, det er sterkt, å delta på det aller første Ultravasan. Vi får rapport fra 90 km og jeg bøyer med ydmykt langt ned i støvet for 9-mils-løperne som allerede er godt i gang med sitt løp. Så er vi igang, ca. 5-600 løpere fra Oxberg til Mora. Jeg har en slags plan på å ikke starte for hardt, og å forsøke å spare på kreftene slik at jeg evt. kan gi på litt på slutten. Jeg forsøker også å dytte inn små sukkerstrødde geleklomper med næring, ganske jevnt fra ca. hver 6. km. Blir egentlig etterhvert lei alt det søte, ettersom jeg også har søt sportsdrikk, så det blir etterhvert en fryd å få servert rent vann på drikkestasjonene. Maten holder jeg meg langt unna. Man kan nemlig få både boller og brød og pasta og falukorv og blåbærsuppe selvfølgelig. Ja pannekaker til og med.
Så løper vi bare kilometer etter kilometer, det er fantastisk, mange fantastiske mennesker, noen ordvekslinger og småsamtaler her og der, og kroppen min kjennes lett og god, til tross for strekker i legger og lår og knevondt som etter hvert fall jevner seg ut slik at det blir likt på begge sider he he... Ja Ja ...
Terrenget er variert, løypa fin, skikkelig artig sjøl om det selvfølgelig er tungt, og til tider også vondt, det er det alltid, spesielt på slutten, ja alltid på slutten, det gjelder faktisk uansett hvor langt selve løpet er.
 |
| Løpet Mitt |
Så kommer jeg omsider til mål, og undere over alle undere, med god margin til femtimersen. Inn i syketeltet med kjærringa for å vaske og stelle såra, så er det på med Finisher-T-Skjorta. Næringsinntak, finne sekken sin, dusje og spise og hvile og sove til neste dag, kjøre heim med vissheten om at NÅ er jeg en Marathoner.
Jeg har greid å løpe en hel maraton, og det er attpåtil en ultra!
 |
| VASALÖPAREN |
Kommentarer
Flinka <3