Livet må Visst gå Videre

snart fire uker er gått
etter at eldste sønn
døde brått og plutselig

det er meningsløst og hjerterått
av en søskenflokk på sju
står det nå fire tilbake

vi forsøker gradvis å få
en slags hverdag på plass

livet må visst gå videre
det vil vi jo også for hverandre
men,
det er ikke lett
det er rett og slett tungt
å få hjulet i gang
sjokk-sorg-savn
dagens kaffekopp på instagram

forsøke å gjøre
forsøke å gå
alt i rolig tempo nå
lage mat
dusje
kle seg

være med en i bassenget
kjøre en annen på trening
møte med skola
prate med
være stille
gjøre normale ting

være tilstede for hverandre
sende kjærlighet og omtanke
til alle som er i sorg

det er mange

klemme på
kjenne på
være tilstede
snakke samtaler
konsentrere seg om praktiske saker

så gikk vaskemaskina ad dundas
og skittentøyet hoper seg opp
men nå har vi anskaffet ei ny
brukte jo opp en hel dag på det

men så kan vi kanskje holde fokus
på klesvask ei stund
det er jo en triviell må-ting

forsøke å jobbe litt
er jo på etterskudd med så mangt
etter at livet stoppet opp
nok en gang

å miste barnet sitt er det verste som finns
uansett alder og måte
det er ikke til å leve med
det er ikke til å bære
våre gjenlevende har mistet
søsken, en etter en
friske flotte fine

brått og plutselig
uforutsigbart

så skal vi prioritere å stå der for dem
uten å binde dem fast

akkurat det skal jeg klare
om alt det andre kan vike
for jeg greier ikke alt

jeg greier noe

jeg har tenkt at jeg skal skrive
jeg har tenkt at jeg må dele
jeg føler at jeg har noe å bidra med
når det gjelder kunnskap om sorgarbeide

jeg har besluttet å prøve å fortsette å løpe
kroppen er blytung så vilja får testa seg skikkelig
jeg aner ikke om det er realistisk å gjennomføre
ni mil

beina
om et halvt år
men jeg vet at om jeg ikke forsøker
er det uansett kul umulig

så får vi se hva som skjer
etterhvert som dagene og ukene går
akkurat nå er det bare tungt

men det varmer meg dypt inn i hjerterota å se og kjenne all omtanke som er oss forunt

TUSEN HJERTELIG TAKK TIL DERE ALLE GODE FINE FOLK SOM VISER OSS AT DERE ER DER OG BRYR DERE OM OSS OG SØRGER MED OSS

DET GIR MEG HÅP 

Kommentarer

Einar Cyvin sa…
Vi har også vært der for mange år siden. Markus skulle blitt 16 i år. Det som reddet oss var alle de daglige gjøremålene og rutinene. Når man har barn får man ikke satt livet på vent og takk og pris for det. Sårene er der alltid, men man lærer seg å leve med dem. TA VARE PÅ DEG OG DINE!, og naturligvis skal du løpe 90 km om et halvt år. Det er en del av sorgprosessen!
❤️ I går gråt jeg fordi jeg "måtte" sende mine to barn fra meg. Den eldste ville hjem, og mor må slippe opp. Den yngste ville til pappa❤️ I dag gråter jeg en skvett for deg, kjære, gode. Ikke er det første gangen heller. Men du imponerer meg, Edel. Du viser både mot og styrke ved å dele din sorg og fortvilelse. Jeg tenker masse på deg! Klem Torunn ❤️
Anonym sa…
Godt skrevet, Edel Marie. Forstår hva du mener, men er selvfølgelig ikke i stand til å skjønne hvordan du har det. Men jeg kjenner på sårheten og kjenner at det rører ved hjerteroten. Pirker borti frykten enhver forelder bærer med seg.. Stoooor klem ❤️ AB
Jeg har ikke et eneste ord å skrive om det ene eller det andre. Det eneste jeg gjør, er å ha deg og dine i tankene. Å miste et barn er liksom noe som er utenfor fatteevne. Gode tanker fra Synnøve