FinFin Dato i da, syns jeg; 15-5-15:-) og ettersom jeg ble for sein til å markere at det i går var 100 dager igjen til Ultravasan, som er mitt desidert største løpemål, noensinne, og en utfordring og et mål som er i tankene mine, så og si hver eneste dag, markerer jeg herved med et løpsinnlegg i dag, 99 dager føre. (for nittini er jo også et ganske fint tall, ikke sant?)
Når man trener til ultraløp, gjelder det å få nok mengde i kroppen og beina uten å bli skadet. Hva som er nok, kan vel saktens diskuteres, men man gjør seg jo noen tanker, samtidig som man plukker opp idèer og erfaringer både her og der og "rundtomkring". Det jeg synes å ha obeservert som en gjenganger blant mange av dem som blir satt ut av overbelastning og skader er at man enten presser seg for hardt eller raskt i å tyne på med ensformig mengdeøkning eller fartstrening. Og her snakker jeg mosjonistnivå; -for vi mosjonister verken kan, skal eller bør, sammenligne oss med eliteutøvere!
-som vi alle med vettet i behold kan forstå at både skal og må, kjøre på både hardt og voldsomt, i motsetning til mosjonister som først og fremst skal forsøke å oppnå god helse.(i teorien i alle fall)
Det synes som tålmodighet er en av de mest grunnleggende faktorer for å lykkes, i tillegg til nok variasjon. Nok, er nok en gang varibelt og personavhengig. I mitt hode er det logisk å bygge sten for sten, jeg gikk jo selv på en skikkelig ryggsmell for noen år siden, da jeg nesten ikke var til å gjøre noenting, det var da jeg tok meg på tak ved å tenke at nå måtte jeg begynne å bygge styrke innefra og ut, og ikke motsatt, slik at hele kroppen var med på det som skulle skje. I samråd med fysioterapeut, begynte jeg sakte og forsiktig med rygg- og mage-øvelser, en periode ganske hyppig, ja for å si det som sant er, nesten hver eneste dag, -der har jeg nok blitt ganske så slurvete etterhvert som plagene har gitt seg, men så vet jeg jo også at det trengs mindre trening til for å vedlikeholde enn for å bygge nye muskler.
Hva som gjør at jeg, og stadig flere med meg, tiltrekkes av ultradistanser er ikke lett å si, men det har noe med frihetsfølelse å gjøre, tror jeg, noe med dragningen mot de urmenneskelige krefter i oss, noe som pirrer og drar mot å teste hvor langt det er mulig å presse seg, også og her er nok dessverre, for min del, hodet mer ivrig enn kroppen, hvilket vil si at lysten til å løpe kjempelangt gjør at hodet tror jeg er i stand til mye mer enn mine bein kan tåle.
Heldigvis har jeg fremdeles såpass med gammeldags bondevett i mine årer, at jeg er i stand til å tenke, og vurdere, og lytte til kroppen, ikke minst- det tror jeg selvfølgelig, inntil det motsatte er bevist er noe av det aller viktigste. Jeg har nemlig ingen problemer med å løpe kjempesakte, jeg gjør faktisk heller det enn å gå, selv om jeg vet og mener bestemt og står for at gange er mye sunnere og bedre for kroppen enn denne løpinga. Det er bare det at jeg synes det er så usigelig kjedelig å gå, med mindre jeg har noen gode skravlekjerringer å traske rundt med, da blir nemlig ingen gåturer lange nok.
Grunnen til at jeg nevner det, er at jeg stadig møter på damer, på min alder, eldre eller yngre, som snakker om løpinga mi, på en måte som om de, er imponert eller har dårlig samvittighet over at de selv ikke kan eller greier å løpe, for de hadde så gjerne villet, og mange føler seg av den grunn mindreverdig på et vis.
Jeg er ydmyk og takknemlig over alle slike samtaler, og jeg kjenner dyp takknemlighet overfor dere som åpent vil snakke, med meg, om dette, det er tross alt en lidenskap jeg har, -ervervet meg gjennom flere år, så hvis jeg kan bidra til å gi håp eller noen enkle råd, så er det for meg den største ære.
Det aller viktigste er å komme seg ut, litt jevnt og trutt, noen av de flotteste og sprekeste eldre damer jeg kjenner, har holdt seg i form gjennom regelmessige gåturer, og det er sant, det er de som holder seg aller mest friske og spreke og sunne. Men for deg som har lyst til å løpe så gjelder det å begynne i det små, sette seg enkle mål, ikke gape over for høyt, eller for all del IKKE føl deg mindre verdt enn noen av dem som løper raskere eller mer, det er ikke det som gjelder. Jeg tror med hånden på hjertet at det er evnen til å drite litt i alle de, som er mye bedre enn meg, som har gjort at jeg tør melde meg på ultraløp og maraton, ja løp i det hele tatt for den saks skyld, for jeg konkurrerer ikke med andre enn meg selv, (jeg melder meg på løp rett og slett for å ha et mål å strekke meg etter og som kan gi meg harde nok spark bak, til i det hele tatt å orke å komme meg ut,) i tillegg til at jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet hva jeg er god for, og da spiller det liten rolle om jeg faktisk får bunnplassering i det løpet jeg stiller, det gjelder faktisk bare ikke å gjøre alt så vanskelig. Smette inn noen turer her og der, ikke gjøre det så komplisert, gjør det på din måte, lytt til din kropp, og slutt å ha dårlig samvittighet for at du ikke kjørte intervaller for eksempel, for akkurat det, -gjør ikke jeg heller og ikke Jonas Buud og ikke Thomas Wassberg for den saks skyld, -det har jeg nemlig hørt dem fortelle selv, i intervju med Petra Månstöm via maratonpodden -som forøvrig kan anbefales for ekstra inspirasjon.
 |
| Nye Løpesko kan man unne seg og Feire med Kaffe Latte, det er faktisk lurt å bytte litt på hvilke sko man løper i, nettopp for å få variasjon i muskelbruk, så der fikk vi skoelskere en fanatstisk gave |
Når man trener til ultraløp, gjelder det å få nok mengde i kroppen og beina uten å bli skadet. Hva som er nok, kan vel saktens diskuteres, men man gjør seg jo noen tanker, samtidig som man plukker opp idèer og erfaringer både her og der og "rundtomkring". Det jeg synes å ha obeservert som en gjenganger blant mange av dem som blir satt ut av overbelastning og skader er at man enten presser seg for hardt eller raskt i å tyne på med ensformig mengdeøkning eller fartstrening. Og her snakker jeg mosjonistnivå; -for vi mosjonister verken kan, skal eller bør, sammenligne oss med eliteutøvere!
-som vi alle med vettet i behold kan forstå at både skal og må, kjøre på både hardt og voldsomt, i motsetning til mosjonister som først og fremst skal forsøke å oppnå god helse.(i teorien i alle fall)
Det synes som tålmodighet er en av de mest grunnleggende faktorer for å lykkes, i tillegg til nok variasjon. Nok, er nok en gang varibelt og personavhengig. I mitt hode er det logisk å bygge sten for sten, jeg gikk jo selv på en skikkelig ryggsmell for noen år siden, da jeg nesten ikke var til å gjøre noenting, det var da jeg tok meg på tak ved å tenke at nå måtte jeg begynne å bygge styrke innefra og ut, og ikke motsatt, slik at hele kroppen var med på det som skulle skje. I samråd med fysioterapeut, begynte jeg sakte og forsiktig med rygg- og mage-øvelser, en periode ganske hyppig, ja for å si det som sant er, nesten hver eneste dag, -der har jeg nok blitt ganske så slurvete etterhvert som plagene har gitt seg, men så vet jeg jo også at det trengs mindre trening til for å vedlikeholde enn for å bygge nye muskler.
Hva som gjør at jeg, og stadig flere med meg, tiltrekkes av ultradistanser er ikke lett å si, men det har noe med frihetsfølelse å gjøre, tror jeg, noe med dragningen mot de urmenneskelige krefter i oss, noe som pirrer og drar mot å teste hvor langt det er mulig å presse seg, også og her er nok dessverre, for min del, hodet mer ivrig enn kroppen, hvilket vil si at lysten til å løpe kjempelangt gjør at hodet tror jeg er i stand til mye mer enn mine bein kan tåle.
Heldigvis har jeg fremdeles såpass med gammeldags bondevett i mine årer, at jeg er i stand til å tenke, og vurdere, og lytte til kroppen, ikke minst- det tror jeg selvfølgelig, inntil det motsatte er bevist er noe av det aller viktigste. Jeg har nemlig ingen problemer med å løpe kjempesakte, jeg gjør faktisk heller det enn å gå, selv om jeg vet og mener bestemt og står for at gange er mye sunnere og bedre for kroppen enn denne løpinga. Det er bare det at jeg synes det er så usigelig kjedelig å gå, med mindre jeg har noen gode skravlekjerringer å traske rundt med, da blir nemlig ingen gåturer lange nok.
Grunnen til at jeg nevner det, er at jeg stadig møter på damer, på min alder, eldre eller yngre, som snakker om løpinga mi, på en måte som om de, er imponert eller har dårlig samvittighet over at de selv ikke kan eller greier å løpe, for de hadde så gjerne villet, og mange føler seg av den grunn mindreverdig på et vis.
Jeg er ydmyk og takknemlig over alle slike samtaler, og jeg kjenner dyp takknemlighet overfor dere som åpent vil snakke, med meg, om dette, det er tross alt en lidenskap jeg har, -ervervet meg gjennom flere år, så hvis jeg kan bidra til å gi håp eller noen enkle råd, så er det for meg den største ære.
 |
| øver meg på å stå opp så tidlig at jeg rekker å løpe litt før dagens plikter kaller og det er da unektelig vakkert og nærmest magisk bare man kommer seg ut, noe jeg faktisk har greid to hele ganger denne uka |
Kommentarer