Forrige Helg fikk maken min og undertegnede anledning og lov til å løpe hver vår stafettetappe for Namdal Løpeklubb i St.Olavsloppet inn mot Østersund. En opplevelse jeg på forhånd anså både fjernt og ganske urealistisk for meg å være en del av. Etappene er korte og kjappe, og "alle" løper selvfølgelig mye raskere enn meg, som hverken løper fort eller kort. Rett og slett en utfordring mentalt i forhold til at sannsynligheten for å bli forbiløpt var stor og sjansen for å miste plassering for laget mitt absolutt var til stede.
Alle som kan tenke og føle forstår vel at det må jobbes inni hodet for å takle slikt selvpålagt psykisk kvinnfolkpress. Heldigvis har jeg aldri skrytt på meg å være en rask løper, så da laglederen kom med følgende ord: " -det skal du ikke være redd for, -du løper alltids fort nok, og dessuten kan du jo løpe langt! Dette er bare sosialt og artig!" -da var det vel bare å ta utfordringen på strak arm. Spesielt også ettersom det eneste sosiale liv jeg i mitt sorgtunge sinn er i stand til å takle for tiden er løpsdeltakelse.
Å møte opp til et løp, der du kun trenger å forholde deg til andre løpere eller apparatet rundt, er nemlig fine greier. Alle tenker løping, alle snakker løping, alle konsentrerer seg mest om å gjøre sitt eget beste, og etterpå kan man snakke om løpet sitt mens endorfinene danser vilt og alle er blide og glade, -fordi de har løpt! Og etter det reiser man hjem, uten noe mer dikkedarier.
På ved til etappestart ble jeg møtt av gode lagvenninner som psyka meg opp og passet på at jeg rakk å møte på riktig veksling til riktig tid. Etappen min var heldigvis en av de lengste den dagen, nesten 8 km med jevn stigning; 100 meter jevnt fordelt i følge løypeprofilen. Så her var det bare å tenke på å løpe så kjapt og raskt og jevnt som jeg kunne greie. Følte sjøl at det gikk rimelig greit, så sjøl om tida mi ikke ble superbra, i forhold til de andre, greide jeg i det minste å holde klasseplasseringa. Førstelaget løp inn til seier, så stemningen var upåklagelig for hele laget og klubben.
Kjenner at det er en styrke å være en del av et lag eller større team, så mulig jeg må vurdere, enten å melde meg inn, eller forsøke å få igang ei løpegruppe her i lokalmiljøet.
Ja Ja- det får bli en annen dag, nå skal jeg konsentrere meg om å forsøke å få nok kilometre i beina slik at jeg takler den Ultravasan jeg har som mål å gjennomføre i august, tror nesten ikke jeg fatter riktig hvor langt 90 km egentlig er, for det er noe helt annet enn å løpe ei mil eller to, ja ja...
-har man det ikke i hodet
-må man ha det i beina
-heter det visst!!!
Alle som kan tenke og føle forstår vel at det må jobbes inni hodet for å takle slikt selvpålagt psykisk kvinnfolkpress. Heldigvis har jeg aldri skrytt på meg å være en rask løper, så da laglederen kom med følgende ord: " -det skal du ikke være redd for, -du løper alltids fort nok, og dessuten kan du jo løpe langt! Dette er bare sosialt og artig!" -da var det vel bare å ta utfordringen på strak arm. Spesielt også ettersom det eneste sosiale liv jeg i mitt sorgtunge sinn er i stand til å takle for tiden er løpsdeltakelse.
Å møte opp til et løp, der du kun trenger å forholde deg til andre løpere eller apparatet rundt, er nemlig fine greier. Alle tenker løping, alle snakker løping, alle konsentrerer seg mest om å gjøre sitt eget beste, og etterpå kan man snakke om løpet sitt mens endorfinene danser vilt og alle er blide og glade, -fordi de har løpt! Og etter det reiser man hjem, uten noe mer dikkedarier.
På ved til etappestart ble jeg møtt av gode lagvenninner som psyka meg opp og passet på at jeg rakk å møte på riktig veksling til riktig tid. Etappen min var heldigvis en av de lengste den dagen, nesten 8 km med jevn stigning; 100 meter jevnt fordelt i følge løypeprofilen. Så her var det bare å tenke på å løpe så kjapt og raskt og jevnt som jeg kunne greie. Følte sjøl at det gikk rimelig greit, så sjøl om tida mi ikke ble superbra, i forhold til de andre, greide jeg i det minste å holde klasseplasseringa. Førstelaget løp inn til seier, så stemningen var upåklagelig for hele laget og klubben.
Kjenner at det er en styrke å være en del av et lag eller større team, så mulig jeg må vurdere, enten å melde meg inn, eller forsøke å få igang ei løpegruppe her i lokalmiljøet.
Ja Ja- det får bli en annen dag, nå skal jeg konsentrere meg om å forsøke å få nok kilometre i beina slik at jeg takler den Ultravasan jeg har som mål å gjennomføre i august, tror nesten ikke jeg fatter riktig hvor langt 90 km egentlig er, for det er noe helt annet enn å løpe ei mil eller to, ja ja...
-har man det ikke i hodet
-må man ha det i beina
-heter det visst!!!
Kommentarer