Forrige helg løp jeg meg igjennom ei etterlengtet 5-mil, noe jeg i hodet har sett frem til og ønsket meg å gjennomføre i forkant av Ultravasan, -det kjennes nemlig ut som jeg har litt for få langturer i kroppen, -det er jo ikke bare å ta seg ei 9-mil på trening heller da, -ha ha!
 |
| Beina Skikkelig Høyt etter Distansepers |
-det har rett og slett noe med den tidskabalen å gjøre, -når man lever arbeidsliv, med barn og familie og tusenvis av plikter i alle bauger og kanter, -det tar faktisk noen timer, både selve turen, men også restitusjonstid må man beregne, og den skal man ikke kimse av, man trenger rett og slett ganske mye av tid til å hente seg inn, spesiellt ettersom alderen setter sine spor.
Etter store påkjenninger som for eksempel en halvmaraton, kan kroppen kjennes fryktelig oppgiret med det samme og lure hodet til å tro at man har kommet seg raskere til hektene enn man faktisk har, så da gjelder det å benytte seg av et forhåpentligvis velfungerende hode, slik at man ikke går på en skadesmell, som kan sette en ut av spill i lange perioder, det er jo slett ikke det vi vil!
Heldigvis var jeg klok nok til å tenke at hvis jeg i det hele tatt skulle gjennomføre ei 5mil var forrige helg siste mulighet, og teoretisk sett skal det vel egentlig være ganske perfekt å legge inn siste skikkelige langøkt 3 uker før løpet.
Vel vitende om at hele dagen ville bli oppbrukt av at mor skulle løpe, var jeg avhengig av nogenlunde samarbeidsvillig familie. Logistikken skal jo gå i hop, når man innbiller seg at man skal drive ultraløping som mosjonssport. Det er faktisk ikke bare bare, dessuten har jeg visst noe å lære, hva samarbeid kropp-hode angår.
Med på turen tok jeg følgende: drikkebelte med 2 flasker: ei med rent vann, og ei med en blanding av kaffe og vann- det er min spesialitet, supergodt er det på langtur, men utblandet pisslunken kaffe, -tro det eller ei, men det er heeeelt sant! 2 ulike gel, for å teste forskjellige merker og smaker samt en energibar fra Beet It, og den skal jeg skryte litt av, for den smakte og funka usedvanlig bra, -så den vil jeg ha mer av! Bare en liten utfordring i hvor jeg skal skaffe den da, ettersom den jeg hadde var med som en prøve i en pakke med rødbetjuice jeg kjøpte engang, -ja ja.... -burde vel strengt tatt lagd sine energibarer selv da....
 |
| Beet It Sportsbar fra Beet It |
Ja -det bør jeg Ja!!!
vel vel...
nok om det!
Ettersom maken skulle delta i et annet løp, fikk jeg skyss en bit for så å løpe i mot, planen var at jeg ikke skulle løpe meg bort og at jeg skulle løpe såpass fort at jeg rakk fram dit han var før han var klar for heimreise. Jommen sa jeg smør, -bare hør: første mila gikk rimelig greit, jeg tenkte jo at jeg skulle ta en rolig langtur selvfølgelig, og teste ut hvordan kroppen fungerer og hvordan den reagerer på energipåfyll osv. To tissepauser så var det greit å kople ut og inn i langdistanse løpemodus.
All energien jeg putta inn fungerte bra, været var skikkelig høvelig fint løpevær, alt var egentlig bare fryd og gammen, bortsett fra at jeg ikke riktig visste hvor lenge eller langt jeg skulle løpe ei heller var helt sikker på hvor, -ja ja! Ha ha,- det høres sikkert skikkelig dumt, men på et eller annet sted uti ødemarken greide jeg å svinge av feil, og havna langt inni ulendt nesten ufremkommelig terreng. Jeg orka ikke tanken på å snu, og retningen hadde jeg jo en viss peiling på, og tid hadde jeg enda rikelig av så det da var bare å fortsette da. Maken ringte meg en snartur før sin egen start og lurte på hvor jeg var og akkurat da, hadde jeg såvidt kommet meg innpå en kjent og kjær vei, der jeg til og med traff kjentfolk som sa hei! Jeg trodde faktisk på det tidspunktet at jeg hadde fullt og helt kontroll, 3 mil var gjennomført og jeg var fremdeles løpbar, til tross for at farten gradvis sakket ned. Gel og Bar ble med jevne kontrollerte mellomrom puttet inn i kjeften min. "dette er jo det artigste jeg vet!" hmmm-kanskje ikke?
To perioder med sentimentalitet presset tårene frem, så løp jeg der og gråt da, eller kjeftet, for ,meg selv -jeg tror det var da jeg gikk tom. For lite næring rett og slett, så da jeg omsider ble plukket opp, etter nok en gang å ha løpt feil, var ikke denne kjærringa særlig høy i hatten skal jeg si.
Ikke følte jeg at jeg hadde gjort noen stor prestasjon heller, ettersom mila etterhvert gikk himla treigt.
Det eneste herlige jeg kunne se, og motivere meg selv med, var følgende: når det begynner å nærme seg 40km: " nå må jeg da greie maratondistansen!" -og da den var passert: " kanskje jeg greier distansepers!" -ettersom fjorårets Ultravasan 45 km hittil var det lengste jeg noensinne har løpt! Ja da, jeg både rakk og greide 45, og 50 km til og med! -det var nesten det kuleste, ettersom jeg tidligere i sesongen hadde gått 5-mil på ski, og jeg har fronta #50før50 på instagram selvfølgelig. Den er nå i boks med god margin!
Så skulle det gå enda 5 km før maken min kom med bil og plukka meg opp! Du og Du,- da skal jeg si jeg hadde fått nok! Stokk stiv i lår og legger, gnagsår på hæl og et hode som tenkte mest triste tanker.
Er det virkelig verdt det?
-å kjøre seg selv så til de grader ned, tappe kroppen for krefter?
-jeg vet ikke...
Ultratrening og Ultraløping handler mye om å planlegge og bruke hodet, man må altså ha med seg både kroppen og psyken på en helt annen måte enn hva som helst nesten ellers man skulle finne på å forlyste seg med, for å holde kroppen i balanse! -he he..
-jeg har uansett lært masse på denne turen og er sjeleglad for at jeg fikk til å ta den og pakke den med meg i ultravasakofferten. For til tross for endel tvilsomme tanker som har presset seg inn i hodet den senere tid, kommer jeg til å stille på startstreken til Ultravasan 90.
Så får vi se, hva som skjer og tiden får vise hva jeg gjør videre. Akkurat nå er det fortsatt tid for restitusjon og hvile!
Kommentarer