Hipp Hurra, -at det går an å bli så jublende glad, når man får et svar, om at man i dag, er funnet verdig til å blogge på RUNNERS.NO -ha ha, for et herlig fellesskap! Tusen Takk:-) -sånn kan det gå, når man begynner i det små, og bygger sten for sten og løfter sine løpeben, ett og ett steg, lengre og lengre samtidig som skrivekløen nekter å la seg kneble, og man gjennom instagram greier å finne løpende venner over det ganske land. Hurra, -for sosiale medier på sitt beste!
Jeg er ikke gal, jeg er kanskje en dose rar, og en god smule utenfor et normalt A4-format, men jeg er fullstendig ved mine fulle fem, til tross for at sorgen over mine døde barn, driver meg til vanvidd, og overdøyver hver eneste glede livet måtte finne på å by meg. Jeg veksler mellom nedbrutthet, resignasjon og oppgitthet, og en iherdig livsvilje og en ansvarsfølelse overfor de som står igjen, mine nærmeste, som jeg elsker høyest av alt og som tross alt gir en mening til dette livet.
Hvem skulle trodd at det var mulig etter en hel generasjons husmoderlig arbeid, inkludert 7 barnefødsler, og store omveltninger i et krisefylt voksenliv innimellom oppbygging av egen bedrift, med kunstnerisk tilsnitt uten det nødvendige økonomiske overskudd, dog holdes hjula igang, sjøl om de periodevis såvidt går rundt. Hvem skulle kunne trodd at et stabeist av en kjerringkropp som først begynte løpetrening etter at barna ble såpass store at mor kunne snike seg ut av huset en stakket stund, innimellom, mest for å holde kroppen vedlike slik at den skulle ha mulighet til å henge med enda noen år, før forfallet begynte.
Det startet med jentebølgen lokalt, -5 km må jeg da greie å løpe, for siden å gradvis strekke meg lengre og lengre. I løpet av en seks-sju-årsperiode har beina lært seg å bære hele meg med løpesteg fra knappe 1 til mer enn 90 km. Mange har ytret seg positivt, spesielt etter at jeg kom meg til målet i Mora for noen uker siden, og sjøl om jeg godt vet om at enkeltsjeler murrer og knurrer i jantelovens ånd, og bygdedyret skuler i undergrunn, er jeg heldigvis blitt spart for direkte konfrontasjoner med denne grusomme kar av et udyr. Nå hører jeg til og med stadig fler som ønsker å henge seg med og som føler seg inspirert. Det er enorm glede i slikt, for samfunnet har utviklet seg slik at ingen lenger får noe gratis hva fysisk aktivitet angår, og dermed er prisgitt seg selv og sin egen besluttsomhet om man ikke bare skal bli sittende ned og råtne bort.
Fysisk aktivitet er roten til alt godt. Fysisk aktivitet gir oss et friskt legeme og en sunnere sjel. Fysisk aktivitet er en livsnødvendighet for å fungere og kjenne seg hel. Så kan man saktens diskutere graden av og hva man kjenner seg mest bekvem med. Jeg valgte å løpe fordi det var det enkleste jeg syntes var artig og greit nok å drive med. Å gå ble for kjedelig, å sykle krever mer, ski kan jeg gå på så lenge maken min ordner alt utstyret som trengs. Løpe kan jeg gjøre helt selv, løpe kan jeg gjøre hvor jeg vil og når jeg vil, (-iallfall nesten) Jeg trenger strengt tatt ikke mer enn en halvtime, for å få meg ei god løpeøkt, og etterpå går alt så meget bedre!
For å komme i gang med løping trenger man strengt tatt ikke mer, enn et par gode sko. Senere og etterhvert vil man antakelig finne glede i å fylle på med alskens "prylar" som svenskene sier. Men antrekk og duppedingser får komme etterhvert, det er ingen nødvendighet. Da jeg begynte løpetrening i gamle joggebukser og utslitte t-shirts, målte jeg avstander med bil, og hengte opp garnrester og tøystrimler i trærne for å markere antall kilometer, så tok jeg tida med min eldgamle Nokia, -det var før appenes tid, bare for å se om jeg var i stand til å forbedre meg.
Etter smarttelefonens innmarsj også i mitt hjem, fant jeg glede i å registrere mine løpeturer i ulike treningsaplikasjoner: endomondo, sportstracker, nikeplus, -for å nevne noen. Det holder selvfølgelig med en, og om man bedriver flere aktiviteter er endomondo og moovescount supre treningsapper. Nok om det! Poenget mitt her, er å fremme det enkle; -man trenger ikke gjøre det så vanskelig. Samtidig som det gjerne må være litt artig. Og registrering av antall løpte, -samt kilometertid er i mine øyne både motiverende og artig.
Når så jeg nå får gleden av å dele mine løpesteg med fler, skal jeg likesågodt røpe en ørliten hemmelighet: -jeg hadde virkelig ikke tenkt å si noe før etterpå, fallhøyden er nemlig ytterst stor, jo flere man har delt sine viltre tanker med, så derfor hadde jeg både bestemt og tenkt at jeg skulle greie å holde det helt for meg selv, men plutselig glapp det et ord her og en setning ble sluppet der, og så fikk jeg følelsen av at alle visste det allikevel: og kanskje er det like greit, at lokalmiljøet får en forklaring på hvorfor jeg nå, kveld etter kveld kan beskues løpende rundt og rundt fotballbana i ensom majestet, gjerne mens ungene spiller fotball på det grønneste kunstgress: om en måned skal jeg delta på den råeste ultrafest du kan tenke deg, jeg skal teste grenser jeg selv aldri hadde forestilt meg, jeg skal se hvor mange kilometer jeg greier å gjennomføre på bane, i løpet av 48 timer. Jeg er ikke blitt gal, jeg er fortsatt ved mine fulle fem, og den største begrensningen kommer nok til å ligge i følgende: (det er i det minste det jeg tror på forhånd-jeg aner jo ikke hva jeg går til, selvfølgelig) -enten knekker beina mine i hop og nekter å bringe meg frem, eller så sovner jeg.
Ja ja- det får være nok for i dag, -megalangt innlegg i endorfinrus etter helgas samlede nimilsdistanse, -men den får vi ta en annen dag.....
Ha ei Sprek Uke!
 |
| ...viktig å holde hjulet igang... |
Hvem skulle trodd at det var mulig etter en hel generasjons husmoderlig arbeid, inkludert 7 barnefødsler, og store omveltninger i et krisefylt voksenliv innimellom oppbygging av egen bedrift, med kunstnerisk tilsnitt uten det nødvendige økonomiske overskudd, dog holdes hjula igang, sjøl om de periodevis såvidt går rundt. Hvem skulle kunne trodd at et stabeist av en kjerringkropp som først begynte løpetrening etter at barna ble såpass store at mor kunne snike seg ut av huset en stakket stund, innimellom, mest for å holde kroppen vedlike slik at den skulle ha mulighet til å henge med enda noen år, før forfallet begynte.
 |
| -enda viktigere å forevige gyldne løpeøyeblikk... |
Det startet med jentebølgen lokalt, -5 km må jeg da greie å løpe, for siden å gradvis strekke meg lengre og lengre. I løpet av en seks-sju-årsperiode har beina lært seg å bære hele meg med løpesteg fra knappe 1 til mer enn 90 km. Mange har ytret seg positivt, spesielt etter at jeg kom meg til målet i Mora for noen uker siden, og sjøl om jeg godt vet om at enkeltsjeler murrer og knurrer i jantelovens ånd, og bygdedyret skuler i undergrunn, er jeg heldigvis blitt spart for direkte konfrontasjoner med denne grusomme kar av et udyr. Nå hører jeg til og med stadig fler som ønsker å henge seg med og som føler seg inspirert. Det er enorm glede i slikt, for samfunnet har utviklet seg slik at ingen lenger får noe gratis hva fysisk aktivitet angår, og dermed er prisgitt seg selv og sin egen besluttsomhet om man ikke bare skal bli sittende ned og råtne bort.
Fysisk aktivitet er roten til alt godt. Fysisk aktivitet gir oss et friskt legeme og en sunnere sjel. Fysisk aktivitet er en livsnødvendighet for å fungere og kjenne seg hel. Så kan man saktens diskutere graden av og hva man kjenner seg mest bekvem med. Jeg valgte å løpe fordi det var det enkleste jeg syntes var artig og greit nok å drive med. Å gå ble for kjedelig, å sykle krever mer, ski kan jeg gå på så lenge maken min ordner alt utstyret som trengs. Løpe kan jeg gjøre helt selv, løpe kan jeg gjøre hvor jeg vil og når jeg vil, (-iallfall nesten) Jeg trenger strengt tatt ikke mer enn en halvtime, for å få meg ei god løpeøkt, og etterpå går alt så meget bedre!
 |
| -viktigst av alt; -dele sine løpsopplevelser med andre... |
Etter smarttelefonens innmarsj også i mitt hjem, fant jeg glede i å registrere mine løpeturer i ulike treningsaplikasjoner: endomondo, sportstracker, nikeplus, -for å nevne noen. Det holder selvfølgelig med en, og om man bedriver flere aktiviteter er endomondo og moovescount supre treningsapper. Nok om det! Poenget mitt her, er å fremme det enkle; -man trenger ikke gjøre det så vanskelig. Samtidig som det gjerne må være litt artig. Og registrering av antall løpte, -samt kilometertid er i mine øyne både motiverende og artig.
 |
| -øver meg på å løpe rundt og rundt... |
Når så jeg nå får gleden av å dele mine løpesteg med fler, skal jeg likesågodt røpe en ørliten hemmelighet: -jeg hadde virkelig ikke tenkt å si noe før etterpå, fallhøyden er nemlig ytterst stor, jo flere man har delt sine viltre tanker med, så derfor hadde jeg både bestemt og tenkt at jeg skulle greie å holde det helt for meg selv, men plutselig glapp det et ord her og en setning ble sluppet der, og så fikk jeg følelsen av at alle visste det allikevel: og kanskje er det like greit, at lokalmiljøet får en forklaring på hvorfor jeg nå, kveld etter kveld kan beskues løpende rundt og rundt fotballbana i ensom majestet, gjerne mens ungene spiller fotball på det grønneste kunstgress: om en måned skal jeg delta på den råeste ultrafest du kan tenke deg, jeg skal teste grenser jeg selv aldri hadde forestilt meg, jeg skal se hvor mange kilometer jeg greier å gjennomføre på bane, i løpet av 48 timer. Jeg er ikke blitt gal, jeg er fortsatt ved mine fulle fem, og den største begrensningen kommer nok til å ligge i følgende: (det er i det minste det jeg tror på forhånd-jeg aner jo ikke hva jeg går til, selvfølgelig) -enten knekker beina mine i hop og nekter å bringe meg frem, eller så sovner jeg.
Ja ja- det får være nok for i dag, -megalangt innlegg i endorfinrus etter helgas samlede nimilsdistanse, -men den får vi ta en annen dag.....
Ha ei Sprek Uke!
Kommentarer
Jeg esker galskapen din, dine engasjerte oppdateringer på insta - det et du deler både opp- og nedturer. Du er selve definisjonen på HEL VED.
Bislett du skal prøve deg på helt i hemmelighet?
kommer du Supersiri????