Hva, sa du?
-48 timer???!!!
Ja, -jeg er nå iallfall påmeldt...
-løpet går på bane, rundt og rundt, og det gjelder å løpe så mange runder man kan i løpet av to døgn, to døgn på Bislett, under jorda, med vage syner på det indre øyet av mus som løper i hjul, tenkte jeg det måtte være den ultimate utfordring, om man vil teste grenser, for innenfor 48 timer vil jeg garantert stange hodet i veggen så det synger og segne om, jeg kommer til å sovne løpende, det er jeg sikker på. Ja for det er faktisk mulig, -å løpe i halvsøvne, skal bli en interessant erfaring.
Jeg visste ikke engang at det fantes et slikt løp, her til lands -jeg trengte bare et ultraløp som kunne inspirere meg nok, før min maratondebut, tidligere i år. Så tenkte jeg at Bislett 24-timers måtte være midt i blinken, det hadde jeg jo hørt om andre som har gjort, -men da jeg skulle melde meg på, viste det seg at det var fulltegnet, kanskje fordi dette løpet i år er NM i 24timers, og hele den norske ultraeliten kommer jo dit. Vel vel, ettersom det kun fantes noen få plasser igjen på 48-timersløpet, var det jo bare å smelle til, 6- og 12-timers var jo selvfølgelig uaktuelt, når man først skal pirre motivasjonssansene får man slå til så det holder! For så lenge holder denne kjerringkroppen ikke. Derfor blir det ekstremt spennende å se, hvor langt jeg faktisk greier å komme. Hvor mange runder jeg er i stand til å løpe. Med hodet innbiller jeg meg i gode stunder at jeg kan løpe til månen, og ultraløp løpes jo mest med hodet, har jeg hørt, fysisk er det en helt annen sak, jeg har jo aldri greid å holde meg vak, ett helt døgn engang, kanskje med unntak av da vi samlet knuter i russelua, engang i forrige århundre.
Det er nok denne uimotståelige trangen til bare å løpe og løpe kjempekjempelangt, det pirrer noen lyster i meg som gir meg glede, så enkelt. Dessuten tenker jeg at jeg ikke har noe å tape, -.jeg løper så lenge jeg greier og så stopper jeg. Så har jeg i det minste hatt noe å glede meg til og et mål som presser meg ut, når dørstokken har vokst seg superhøy og tung, for det gjør den innimellom, sjøl om jeg utmerket godt vet at bare jeg kommer meg ut, krymper den straks betraktelig og livet blir atter levelig!
Men hvordan kan man i et presset hverdagsliv, trene og forberede seg best mulig til slik en påkjenning?
Ettersom jeg aldri i mitt bare live verken har løpt på bane eller mølle, og ettersom den paddeflate maratonløypa i Berlin, ikke akkurat gav meg noen opptur, og ettersom jeg trives best i kupert terreng og på øde skogsbilveger ligger herved alt vel til rette for det ultimate opphold så langt utenfor komfortsonen man bare kan komme. Men vil man utvikle seg så får man ta de utfordringer man kan.
Dermed tenkte jeg som så at jeg får begynne med å, løpe runder på løpebana her, noe som viste seg å være et skikkelig bra sjakktrekk, ettersom jeg er så heldig å stadig få selskap av flere og flere som kommer og løper rundt og rundt med meg.
Deretter handler det om å snike inn mengde, uten at kroppen blir overbelastet, eller les: SKADET, -det store skadeudyret som vi støtt hører at løpere blir rammet av er nemlig verre enn det verste halloweenskrømt i mitt bakhode, så gode kjerringråd er uhyre dyre, dessuten skal man på finurlig vis, legge denne tidskabal slik, at ikke resten av familien unødig må lide. Enda verre enn skadeudyret er nemlig forestillingen av at ungene og familien som i virkeligheten betyr alt, skal slite med og få senskader av en mor, kone, datter eller søster som aldri har tid til noen verdens ting fordi hun bare løper. Et uutholdelig mareritt rett og slett. En ting er at det sosiale liv må vike, noe helt annet om familielivet skulle finne på å gå fullstendig i oppløsning. Jantespøkelset kan bare gå å gjemme seg, for dette løser vi på følgende måte, vinn-vinn for alle:
Sosial Løping rundt bana 1-2 ganger i uka, -mens gubben springer i skauen og ungene trener i hallen.
-der fikk vi plutselig inn et par mil gitt, så setter vi vekkeklokka på en halvtime tidligere enn vi pleier, spretter selvfølgelig lysvåken opp av sengen og hiver oss på den nedstøvede trimsykkel, i den bekmørke kjeller; -30 minutter 4-5 ganger i uka; -VIPS -der ble det plutselig en tretimer utav ingenting, og når helga kommer smyger vi stille opp i otta, mens hele huset sover og løper et par mil, før lørdagsjobb og familietid.
Og greier man i tillegg å legge inn noen styrkeøvelser, -en ti-minutter her og en fem-minutter der, så skal du se at det rett og slett ikke er så uoverkommelig. Forrige uke greide jeg faktisk å samle meg bortimot ni løpemil på denne måten i tillegg til nevnte sykling og det er jaggu ikke verst, om jeg skal si det selv.
Løpehøsten ser nemlig ut til å holde seg mild og fin ei god stund fremover, så det er bare komme seg ut, og del gjerne dine turer i sosiale medier, det er faktisk både glede og motivasjon i slikt.
-48 timer???!!!
Ja, -jeg er nå iallfall påmeldt...
 |
| sur og hustrig baneøkt søndag ble avsluttet en smule før tiden, -kan jo ikke ta sjansen på å fryse på seg lausonger heller... |
-løpet går på bane, rundt og rundt, og det gjelder å løpe så mange runder man kan i løpet av to døgn, to døgn på Bislett, under jorda, med vage syner på det indre øyet av mus som løper i hjul, tenkte jeg det måtte være den ultimate utfordring, om man vil teste grenser, for innenfor 48 timer vil jeg garantert stange hodet i veggen så det synger og segne om, jeg kommer til å sovne løpende, det er jeg sikker på. Ja for det er faktisk mulig, -å løpe i halvsøvne, skal bli en interessant erfaring.
Jeg visste ikke engang at det fantes et slikt løp, her til lands -jeg trengte bare et ultraløp som kunne inspirere meg nok, før min maratondebut, tidligere i år. Så tenkte jeg at Bislett 24-timers måtte være midt i blinken, det hadde jeg jo hørt om andre som har gjort, -men da jeg skulle melde meg på, viste det seg at det var fulltegnet, kanskje fordi dette løpet i år er NM i 24timers, og hele den norske ultraeliten kommer jo dit. Vel vel, ettersom det kun fantes noen få plasser igjen på 48-timersløpet, var det jo bare å smelle til, 6- og 12-timers var jo selvfølgelig uaktuelt, når man først skal pirre motivasjonssansene får man slå til så det holder! For så lenge holder denne kjerringkroppen ikke. Derfor blir det ekstremt spennende å se, hvor langt jeg faktisk greier å komme. Hvor mange runder jeg er i stand til å løpe. Med hodet innbiller jeg meg i gode stunder at jeg kan løpe til månen, og ultraløp løpes jo mest med hodet, har jeg hørt, fysisk er det en helt annen sak, jeg har jo aldri greid å holde meg vak, ett helt døgn engang, kanskje med unntak av da vi samlet knuter i russelua, engang i forrige århundre.
 |
| inneklemt løpetur i morgengry for å hilse på The Hammering Man i Lillestrøm, og mental trening ved å kjøre bil 2 x 12 timer i løpet av ei skarve helg |
Det er nok denne uimotståelige trangen til bare å løpe og løpe kjempekjempelangt, det pirrer noen lyster i meg som gir meg glede, så enkelt. Dessuten tenker jeg at jeg ikke har noe å tape, -.jeg løper så lenge jeg greier og så stopper jeg. Så har jeg i det minste hatt noe å glede meg til og et mål som presser meg ut, når dørstokken har vokst seg superhøy og tung, for det gjør den innimellom, sjøl om jeg utmerket godt vet at bare jeg kommer meg ut, krymper den straks betraktelig og livet blir atter levelig!
Men hvordan kan man i et presset hverdagsliv, trene og forberede seg best mulig til slik en påkjenning?
 |
| smette inn mandagsmila på instagram, mens ungene deltar på fritidsaktiviteter ei mil her og ei mil der... alle monner drar |
Ettersom jeg aldri i mitt bare live verken har løpt på bane eller mølle, og ettersom den paddeflate maratonløypa i Berlin, ikke akkurat gav meg noen opptur, og ettersom jeg trives best i kupert terreng og på øde skogsbilveger ligger herved alt vel til rette for det ultimate opphold så langt utenfor komfortsonen man bare kan komme. Men vil man utvikle seg så får man ta de utfordringer man kan.
Dermed tenkte jeg som så at jeg får begynne med å, løpe runder på løpebana her, noe som viste seg å være et skikkelig bra sjakktrekk, ettersom jeg er så heldig å stadig få selskap av flere og flere som kommer og løper rundt og rundt med meg.
 |
| glade flinke baneløpere som til og med har lært seg å slå på banelyset |
 |
| frisk start på jobbehelga når man først har kommet seg ut av dyna |
-der fikk vi plutselig inn et par mil gitt, så setter vi vekkeklokka på en halvtime tidligere enn vi pleier, spretter selvfølgelig lysvåken opp av sengen og hiver oss på den nedstøvede trimsykkel, i den bekmørke kjeller; -30 minutter 4-5 ganger i uka; -VIPS -der ble det plutselig en tretimer utav ingenting, og når helga kommer smyger vi stille opp i otta, mens hele huset sover og løper et par mil, før lørdagsjobb og familietid.
Og greier man i tillegg å legge inn noen styrkeøvelser, -en ti-minutter her og en fem-minutter der, så skal du se at det rett og slett ikke er så uoverkommelig. Forrige uke greide jeg faktisk å samle meg bortimot ni løpemil på denne måten i tillegg til nevnte sykling og det er jaggu ikke verst, om jeg skal si det selv.
 |
| det er faktisk også ganske motiverende å dele sine løpeturer i sosiale medier |
Løpehøsten ser nemlig ut til å holde seg mild og fin ei god stund fremover, så det er bare komme seg ut, og del gjerne dine turer i sosiale medier, det er faktisk både glede og motivasjon i slikt.
Kommentarer