Racerapport: Bislett International Indoor Endurance Festival 2015, 48-timers-debut, -en heidundrende fest av et julebord!

ADVARSEL: ULTRALANGT INNLEGG
(-men så var det jo også et ganske langt løp:-))
For en Heidundrende Fest!
For ei Fantastisk Løpshelg!

Rigle seg til borti en krok med Ekstra Sko og Ombytteklær
Startnummeret er enda nystrøkent og fint, uten en eneste skrukk
For noen ekstraordinære mennesker, -ultraløpere er; og arrangørene og hele den frivillige staben av hjelpere og Fokusklinikken som jobbet beinhardt med stive ømme muskler og styggedommer som dukket opp hos så og si samtlige løpere underveis: TUSEN TAKK til dere alle -jeg angrer ikke ett sekund på at jeg ganske spontant meldte meg på, og fikk lov, til å være en del av dette herlige fellesskap. Ydmyk og ytterst takknemlig, over å ha blitt møtt og tatt i mot med åpne rause armer, av de etablerte med solid erfaring var det bare å følge på med åpne øyne og lytte og lære, som den forholdsvis ferske ultraløper jeg er, med kraftig følelse av å vær` en "underdog" med Ultravasans 90 km som absolutt lengste distanse, greide jeg å nå 210-km-målet, og vel så det. Og undere over alle undere: kroppen er like hel, etter 433 runder på Bisletts 546 m lange beinharde innendørsbane, endte km-standen på 236,6 km HURRA!!!!

liten rast med søstersupport på madrassen til Cathrine Holme, -
Tusen Hjertelig Takk!
-for at du gav den til meg etter at 24-timers-løpet ditt var ferdig!
 -det var nok den som gjorde susen,Løpet hadde aldri vært det samme uten
(lovte å nevne henne i takketalen og anser herved oppdrag utført)

Jeg skal ikke skryte på meg å være ubemerket, for hele den nedre kroppsdel er behørig gjennombanket og mørere enn det mykeste smør, men alt fra rompa og opp fungerer helt topp. Ryggen, som kan være et svakt punkt, har holdt seg rak og fin uten en eneste kjenning av noe som kunne endt i noe vondt, ei heller en eneste overbelastning verken i skuldre eller nakke, og maten vi fikk servert, var perfekt, den holdt meg gjennom alle de 48 timene, uten at jeg hadde det minste behov for å ty til medbrakte energibarer og lignende tullballsnacks!

Ultralange Løp knytter supergode kontakter, her er jeg lykkelig over å ha
greid å nå målet mitt om 210 km, og såvidt jeg kunne registrere var det da
enda 10 timer igjen, for å samle seg bonuskilometer.

Aldeles Utrolig Fantastisk, rett og slett! Så skal jeg godt kunne leve med legger og bein som må holde seg unna løpesko ei uke eller to, ja kanskje til og med mer, -ikke no`problem. Nå vet jeg at jeg kan, og jeg har mer å gå på, bare jeg får tatt tida til hjelp, -halvgamle kjerringer i vedlikeholdsalder, kan være seig,

Bildet fra Kondis får tale for seg;
JA, -jeg nikosa meg!!!!

48-timers baneløping er i prinsippet enkelt: det handler kun om å løpe rundt og rundt, og samle seg så mange kilometer man bare klarer, i løpet av de timene løpet varer. På Bislett er det en hovedregel som gjelder:
"alle skal være snille med hverandre"

Sliten og en smule kald, ulltrøya var god å ha, innimellom

Utfordringene kommer jo etterhvert selvfølgelig, både fysisk og mentalt. Så handler mye om hvordan man håndterer disse da. Ettersom vi skulle skifte løperetning hver sjette time, valgte jeg å dele opp løpet i åtte 6-timers-bolker, for så å jobbe meg gjennom en og en. Starten gikk fredag den 20.november kl. 10.00, da løp vi sammen med 24-timersløperne i ett døgn, og ettersom det var ganske mange av dem, i forhold til oss, ble det jo unektelig ganske rolig da de var ferdige med løpet sitt, lørdag kl. 10. Vet ikke om jeg tør si, det høyt, men det kjentes nesten litt deilig, ett par timers tid, å kvile hodet litt før 6-timersløperne startet sitt løp lørdag kl. 12. Disse kom jo inn med friske bein som herlige rene vindpust føk de forbi.  Kl. 18, var de ferdig, og vi hadde hele 4 timer alenetid til rådighet, før 12-timersløperne skulle starte kl. 22, for så å løpe siste delen med oss.

Hvor er alle løperne? Utpå lørdagskvelden før 12-timersløpet
startet følte jeg virkelig at jeg var HEEEELT alene.
Utover lørdagskvelden, fikk jeg følelsen av å være så alene, mange som hadde lagt seg ned for å hvile, og alt ble liksom så stille, en periode løp jeg der uten å se en eneste løper, ettersom de som fremdeles løp, befant seg på hver sin side av banen. Supportene og Marshallene var der og kunne heldigvis bekrefte at jo da, det er løpere spredt rundt hele banen. Endelig kom 12-timers-løpet i gang og da visste vi at nå nærmet det seg slutten på denne etterhvert pinsomme reise. Disse løperne var om mulig enda mer glad og blid enn 6-timersløperne som tidligere hadde føket forbi, mange unge som kom med motiverende kommentarer til oss sliterne. De lot oss til og med holde indre bane, uten et knyst. Noen som til å med sa, nei her i indre fortjener DU å løpe! Hurra for en mentalitet!

@edelirosa med kaffekoppen i hendene, ble nok etterhvert et helt
normalt syn, her vandrer jeg rundt i ørska på søndagsmorgenen
med så vonde føtter at crocs er det eneste de greier å gå med

Noe av det aller fineste og beste er den positive holdningen løperne imellom, totalt uavhengig av,hvilket nivå man befinner seg på. Etter Berlin Marathon stjal jeg meg til en rampeselfie, med Kipchoge, (-han er sikkert mer enn trivelig nok, det er ikke det!) men på Bislett FIKK jeg i gave en selfie med selveste ULTRAKONGEN, ( den har jeg jo selvfølgelig greid å rote vekk, da, så bildet får du ikke se, dessverre, men med eliteløpernes holdning er jeg sikker på at det kommer flere sjanser!)
-den grunnleggende holdningen synes nemlig å være at hver og en kjemper mest med og mot seg selv, man ønsker rett og slett å forbedre og utvikle seg selv, fremfor å hevde seg overfor andre. Samtidig som det er lov å være god!  Alle hjelper hverandre fram, med ekte uselvisk glede, og sliter du, er det alltid noen der som prøver å bidra til at du skal greie å nå ditt mål. Dette er holdninger jeg gjerne vil bidra til å spre, for greier vi å smitte, hele samfunnet med, slik en grunnholdning, da er det håp for at verden skal bli et adskillig bedre sted!
Etter en hel times spurt i CROCS, var det på slaget søndag kl. 10
superdeilig, å sette seg rett ned, for å vente på at de siste metrene
skulle bli målt opp

I intervju med Kondis før løpet påpekte jeg at det var usedvanlig viktig å teste sko og utstyr før start, -ha ha... snakk om å møte seg selv i døra, ingen av mine medbrakte godt innløpte løpesko, fungerte for meg på Bislett. Det gjorde derimot de splitter nye, som jeg spontant forelska meg hodestups i, da jeg torsdag ettermiddag stakk hodet innom Løplabbet, for å se og prøve et helt annet par, enn dem jeg kom ut av døra med! Ellers er det verdt å nevne at jeg løp med knebeskyttere de første 18 timene, -og da spurten skulle starte i den 47. timen; -ja da: løp jeg med CROCS!!! -og det er den raskeste mila mi på alle de 48 timene! Tro det eller ei, men det er fritt fram for alle å gå inn å sjekke rundetidene.


Vann Vann Vann Oh du deilige rene Drikkevann!

Ja Ja... .kanskje det ikke stemmer helt da, men det var iallfall slik jeg følte det!

Når det gjelder næringsinntak, må jeg få skryte av, arrangøren for at de serverte skikkelig god og ordentlig mat, kroppen min gikk godt både på brødmat, supper, grøt, pasta, og ris. I tillegg kaffe, vann, og litt sportsdrikk. Lørdagskvelden gikk det i potetgull og cola, og søndagsmorgen fikk vi nystekte vafler med syltetøy på, til og med små biter av sjokoladekake smakte utrolig godt, samt frukt nøtter og pepperkaker, -merkelig nok, .-fantastisk matbord, helt i min smak, og jeg fikk bekreftet en gang for alle, at tanken min om å spise "normal" mat er beste sort! En periode forholdsvis tidlig i løpet opplevde jeg kvalme, da holdt jeg meg kun til små slurker vann en periode, etter det gikk det faktisk gulla godt.

Tusen Takk FOKUSKLINIKKEN som masserte mine legger og lår
2 ganger i døgnet og heiet meg fram den siste timen og sørget for
å løse opp litt i alt det stive støle etter målgang!

Søvn ble det heller lite av, bortsett fra en, i ettertid vil jeg si; -litt for lang dupp,- søndagsmorgen! Hadde jeg orket å karre meg ut på løpebana en smule før, ville jeg hatt mulighet for å sanke enda noen kilometer, men alt i alt, må jeg si meg skikkelig fornøyd, -for sånn kan det gå, og når jeg nå sitter her som en av de tre første norske kvinner som har fullført og  gjennomført Norges aller første åtteogførtitimersløp, så kjenner jeg mer og mer at Finisher-T-Skjorta og Medaljen blir mer og mer verdifull for hver eneste dag som går!

Så var det gjort og undertegnede er en av tre norske Kvinner som innehar
denne supre T-Skjorta, -som blir mer og mer verdt for hver dag som går!

Nå har jeg tenkt å restituere meg, og kan ikke tenke meg en bedre måte å avslutte løpssesongen på. for nå er det straks skisko som gjelder!


MEDALJEN jeg traktet og lengtet etter hele veien, endelig er den MIN:-)

Kommentarer

coyntha sa…
Stort grattis! Det var jätteroligt att se dig på banan! Vi ses där nästa år! kram!
Surresiri sa…
Dette er bare så mye galskap Edel - jeg er usikker på om jeg er stum av beundring eller vantro! :-))

Grattis uansett. Gale, gale dame!