fredag 13. november 2015

Sorg er ikke vakkert og Livet er et slit, med små lykkeglimt i

Sorg er ikke vakkert, Sorg er hjerterått og Smertefullt, Sorg er vanskelig og komplisert, Sorg over tap av nære relasjoner er tidvis uutholdelig. Sorg kan oppleves i ulike situasjoner og heles ikke nødvendigvis med tiden. Ingen går gjennom et liv uten å oppleve sorg, sorg er derfor noe alle må lære å håndtere, på samme vis som vi skal lære oss å lese og skrive. Sorg håndteres ulikt i ulike miljøer.

Det er mulig og i mine øyne nødvendig å håndtere sorger og kriser som en naturlig del av livet, og for å greie det trengs kunnskap. Selv om jeg mener å inneha stor viten i emnet opplever jeg tidvis å møte meg selv i døra, hva andres sorger angår. Jeg lar meg lure av det ytre, jeg blindes av det jeg tror jeg ser, og glemmer innimellom å tenke på at bak fasaden finnes det noe mer. Vi trenger derfor alle å minnes på at nesten ingenting er slik det ser ut utenpå.

Jeg innbiller meg at vi er blitt bedre på å møte folk som er rammet i dag, enn for bare fem til ti år siden. Jeg innbiller meg at færre av dem som blir rammet opplever ekstrabelastningen i at noen man trodde man kjente går lange omveier, krysser gata, eller snur seg bort for å slippe å se eller møte en sørgende eller kriserammet ansikt til ansikt, om han eller hun har motet seg ut i det offentlige rom. Jeg innbiller meg at flere er trygge nok til å tore å vise omsorg i møte med folk som har det vanskelig. Jeg innbiller meg at vi har fått et åpnere og varmere samfunn, på mange områder, noe som viser meg at verden er mottagelig for læring, også på det medmenneskelige plan.

Det handler mye om etikk og moral, det handler om ærlighet og trygghet, det handler om kjærlighet og omsorg, det handler mest av alt om respekt. Respekt for andre, respekt for at vi er forskjellige, respekt for hvert enkelt individ, uansett om vi ikke selv kan identifisere oss med dennes situasjon.

Til tross for at vi er blitt "bedre" på nevnte områder, mener jeg å observere at mange lever mer på overflaten, det virker som idealet er å ha det bra, og være lykkelig og glad, for enhver pris, og har du ikke det, får du jammen ta grep og gjøre noe med det!!!!

Komikere parodierer dette tema, ettersom det er blitt helt normalt å leve et konstruert liv i sosiale medier og et annet i virkeligheten. Kontrasten mellom disse livene er ikke nødvendigvis liten! Jeg bruker selv endel tid i sosiale medier, jeg har blogget ulike tema en god del år, før Twitter tok meg med intensiv storm, en forholdsvis kort periode, så kom Instagram inn i mitt liv, og nå er det visst Snapchat på tur inn, eller ut, eller hva vet jeg, -vanskelig å henge med, syns jeg.  Facebook har jeg liksom ikke fikset helt, før nå ganske nylig da jeg har funnet ut at det er en utmerket informasjon- og formidlingsskanal. Man kan like det eller ei, det handler om å tilpasse seg, med de mulighetene det gir. Før vi mistet vår eldste sønn, slo tanken meg mang engang; "-jeg lurer på hva de gjør, hvis noe skjer dem? " -jeg spekulerte i om folk var villig til å fortsette sine sosiale tilsynelatende utenpåperfekte liv, for sjelden så jeg noen som snakket høyt om elendigheten mens de stod i den.

Det er nemlig adskillig enklere å fortelle sin historie etterpå; "før var jeg så og så, langt nede, men nå går alt så meget bedre". Jeg savner åpenhet om det som er ekte, jeg savner ærlighet uten å forstille seg, samtidig som jeg forstår at ikke alle er villig til å gjøre seg sårbar. Prisen er høy og fallhøyden stor, og det er fare for å havne i sutre-og-klagefalla, og GUD FORBY! -at du kommer dit!

Jeg ønsker meg mer åpenhet, at det skal være greit å si høyt å tydelig at nei, det går ikke så bra, det er faktisk ganske ille, uten at reaksjonen tilbake nødvendigvis skal være, at en potensiell tilhører skal "frelse" deg med trøstende ord som gjør alt bare verre. Jeg ønsker meg at det skal "være lov" å ha det vondt og vanskelig, og at vi skal kunne snakke om å ta i det på samme vis, som at vi kan snakke om enkle positive ting.

Selv bruker jeg mye krefter på å fungere "normalt" når jeg er ute blant folk. Derfor antar jeg at alle som ser meg i mitt virke, tenker som så: "det ser nå ut som det går bra" Ja, det er noe som går bra, men bakenfor og inni vet jeg at jeg aldri mer kommer til å bli ordentlig glad. Smilet som tidvis kan sees på min munn, når aldri mer øynenes bunn. Og det er en eneste grunn, til at jeg forteller dette; jeg er ikke alene om å kjenne det sånn. Rundt meg ser jeg mange som lider, mange som sliter, jeg ser og forstår at det er ganske normalt og ikke ha det så bra, derfor kanskje vi alle har behov for å lage oss rom, hvor alt er på stell, vi trakter etter godfølelsen og klamrer oss til at en vakker dag skal alt bli bra. Jeg er overbevist om at ved å erkjenne at slik er livet, er vi et godt stykke på veg.

Livet er et helvetes slit, med små lykkeglimt i, og det er ikke alle forunt å styre livet sitt selv. Velge på øverste hylle, følge drømmer osv.  Det skal vi ha respekt for, og ta med oss i samkvem med andre.

Om hver og en av oss greide å vie litt mer tid, på det som er viktig, er jeg overbevist om at flere kunne få oppleve små lykkeglimt, og på den måten blir vanskelige liv, mer levelig.

Ha ei
GOD HELG!




2 kommentarer:

Lone sa...

Tak.
Jeg blir lidt klogere hver gang jeg læser dine blogs.

Unknown sa...

Viktig budskap, EM ✨

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...