tirsdag 9. februar 2016

Kalven står og hyler og kjærringa møter seg sjøl i døra! Del 1.

Har du noen gang tenkt på
om det er mest eller minst ubehagelig å
møte en annen eller seg sjøl i døra?

Ja, for det kunne jo tenktes at det faktisk hadde vært verre å møte en annen enn seg selv, hvis du var på tur ut, for eksempel, skikkelig i hastverk for å rekke noe riktig viktig eller kanskje til og med noe lystbetont som du hadde gledet deg til lenge, så kom det plutselig en kemner eller fut, på tur inn og han nektet å rikke seg, og du ble kanskje til og med for sein, kom deg ikke dit du skulle i det hele tatt, eller om du sliten og lei endelig kom deg heim og støtte på en innbruddstyv på tur ut??? -eller noe i den dur.....

Ja kanskje det da, hadde vært bedre å møte seg selv? -så hadde man i det minste visst sånn nogenlude i alle fall , hva man hadde å gjøre med og forholde seg til. Akk Ja.

Her forleden dag, da jeg hentet heim ungen min, kunne han fortelle at han måtte holde seg heime i minst to døgn ettersom han hadde spydd rett foran to lærere på skolen sin! Ja, ha.. -tenkte jeg, -han så da ikke akkurat så syk ut, men da pannekakene som var ønsket ble stekt som kompensasjon et par timer senere lå flytenede i toalettskåla, og barnets kroppstemperatur steg betraktelig, forsto jeg jo at ikke alt var helt på stell. Så gikk det ikke likere til enn at hele kjerringa, som normalt har holdt seg ganske så frisk, med unntak av uka før jeg skulle løpe Ultravasan (den historien kan du lese her...) , fant det ytterst snedig med sykt barn i hus å ta seg ei mølleøkt som alternativ til løpetur ut. Akk, ja- med fem dostopp før halvtimen var omme ble det hele som ei skikkelig intervalløkt å regne: 4 x 4 er jo så populært: 4 minutter på mølla, 4 minutter på do, ganger 4, (eller.... ehhee 4 pluss 4 er vel ikke mer enn åtte det--he he...)  -trenger vel ikke si noe mer, enn at jeg ga meg etter det!

Vel vel.
-med en kropp som nok ikke fungerer helt på topp, gikk det ikke bedre til enn at spyfaret innhentet også mor dagen derpå den knallharde intervalløkt!
Nå skjønner vel alle hvorfor jeg intet interallmenneske er! (spesiellt interesserte kan lese mer her..) 

Når man har messet i det vide og brede om å lytte til kroppen og ikke kjøre seg for hardt, bare man tar det rolig nok, så berger man nok unna for både skadeudyret og overbelastningsuhyret, for ikke å snakke om selveste store stygge Overtreningstrollet! Og det er her Kalven, som jeg aldri har ofret en tanke,  brått og brautende kommer inn, -kalven, the calf = bakleggen!!! UHUHUUUUU!!!

Etter at jeg begynte å løpe jevnt og trutt, alene utendørs, har jeg faktisk holdt meg ganske så frisk, jeg kan med hånden på hjertet ikke huske sist jeg var syk, faktisk! Jo, jeg husker engang for mange herrens år siden, da var jeg en overarbeidet hyperstresset småbarnsmamma, med to-tre rundt beina, en på puppen og en i magen! Da løp jeg jo ikke så mye utendørs alene må vite, -annet enn etter barna selvfølgelig, det var liksom ei anna tid i et annet liv. Det jeg snakker om nå er begynnelsen på gammelkjærringlivet.

I løpelivet, kan man vel si, har jeg alltid holdt meg frisk, faktisk, og alltid har jeg løpt av meg vagt murrende mulige styggedommer, -det har funket hver eneste gang jeg har kjent meg litt smårusk; "enten blir jeg verre, eller så blir jeg bedre" -har jeg tenkt, " og blir jeg verre, så sier det seg selv at det stopper opp, men blir jeg bedre så er jo alt såre vel" Dette er altså en teknikk som har fungert utmerket i flere år, hver bidige gang jeg har prøvd, -jeg har aldri blitt verre, -for å si det sånn!

Derfor bestemt jeg meg dagen derpå spyfaret hadde herjet med kroppen min at jeg skulle teste meg på en ørliten løpetur utendørs; YESS! -det var deilig, deilig deilig,  sjøl om kroppen var litt småtung og farten heller treig, hva gjør vel det, så lenge man er i bevegelse ute i frisk luft i et slags løpesteg? Kan vel nevne at min stegfrekvens faktisk ikke var så verst, små korte helst kjappe steg, er jo noe vi trener på, må vite, og kjærringa har jo selvfølgelig ei løpeklokke som forteller seg dette!

Enn så lenge var alt såre vel. Før kalven plutselig slapp seg løs, som lyn fra klar himmel, slo han meg så hardt overende at jeg ikke greide å ta ett eneste løpesteg mer. Dette var på lørdag, og siden har han stått der og hylt og skreket og båret seg og kjærringa måtte snu og pusle seg heim og tro det eller ei, i døra møtte hun jaggu; ingen ringere enn seg sjøl!


Fortsettelse følger.....

Ingen kommentarer:

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...