To Rautende Kalver -del 2 om kjærringa og kalven)

Fortsettelsen av del 1 i historien om Kalven som hyler og kjærringa som møtte seg sjøl i døra.

Ut på ski er alt vel, -ingen kalver som rauter i flyktningerennsløypa vel?

Du er vel både spent og nysgjerrig, -kan jeg tenke, på hvordan det gikk, etter at kjærringa møtte seg sjøl i døra, sist?


Møter man seg sjøl i døra har man helt og holdent soleklar VIKEPLIKT!
Det står klart og tydelig skrevet i loven for livets skole, og gir intet rom for individuelt skjønn ei heller noen form for antydning av mulighet for mistolkning. Historien viser gang på gang at de som har trosset denne lov, er behørig blitt straffet og uthengt på strengeste og verste vis.

Snart i to hele og fulle uker nå har kalvene mine rautet jevnt og trutt, mer eller mindre uavbrutt. Jo da, det har hendt at den ene har avløst den andre, for som du forstår ønsket den første selskap og jeg tror og er ganske overbevist om at de er tvillinger de to.
Så for å gjøre en kort historie lang...

-ettersom det går så mange dager mellom hver gang,
kjærringa finner ro til å sette seg ned
ved,
sin pc...
vil hun si følgende:

 - å lytte til kroppen sin, handler vel først og fremst om å ta hensyn til de signaler den gir, og får man intet signal eller forvarsel, ja da, er det vel ingen grunn, spesielle hensyn å ta til en mulig framtidig hendelse, som man kanskje ikke har hørt om engang. Å lytte til kroppen min handlet vel forrige helg, rett og slett om å snu og gå heim da kalven streika og smerten jog gjennom marg og bein, som lyn fra klareste himmelblå. Alternativet var jo selvfølgelig langt framme i pannebrusken: "bare fortsette å løpe og presse på, ignorere det rautende klagende dyret i henhold til den plan det var å løpe imot maken min for så å bli skyssa heim med bil."

Det er en kjent sak at denne lauparkjerringa har for vane å springe imot,  av og til hoppe av for å springe heim, alt ettersom hva som passer best i en slags kvardag. Utfordringen var, som en naturlig del av den mentale ultraløpetreninga mi; at jeg visste ikke riktig hvor langt det var og lenge det ville vare,  før jeg kom til å støte på min kjære husbond og kar, og derfor fikk den fornuftige delen av hodet kople seg inn og overta styringen.

Vel heime startet spekuleringen, hva i all verden var nå dette da?
Lett massasje, er vel godt og bra, så får man forsøke å finne ut av
hvorfor og hva smertene kom av.

Strekke og tøye, teipe og bøye, forsøke å belaste minst mulig, samtidig som mild rørelse faktisk holder blodsirkulasjonen i gang. Finne ut hva man ikke og hva man kan. Hjernen arbeider på høygir:
"har jeg gjort noe galt, i tilfelle hva?"

-noen ymter jo på at kjærringa kanskje har kjørt seg for hardt, den kjøper jeg ikke helt, men legger den pent tilbake i hylla igjen. Det henger nemlig ikke helt på greip. Derimot henger det på greip at endel er endret på, noen vil kanskje si at det er samme sak, i første omgang gjelder det manglende svømmetrening, kombinert med hekta på mølleløping. Normalt sett har min vintermosjon bydd på mer variasjon enn sommerstid da springinga stjeler flest timer.

Man Kan nesten si at løpinga går litt i smådvale vinterstid, normalt sett, eller i det minste beveger seg i en litt annen modus. Denne sesong har det seg slik at nærbassenget vårt av ymse grunner er stengt og ute av drift,  dermed får jeg ikke min ukentlige dose varmbadingskroppsutstrekning med påfølgende badstu på fredagskveldene. Ser heller ikke bort fra at den fraværende tradisjonelle vaffelkosen med beina høyt og "Nytt på Nytt" før Skavlan senker fredagskvelden inn i stuen påvirker den mentale balanse i en ultraløpesjel. Alt henger jo i hop må vite og alle ultraløpere vet at det meste sitter i hodet!

kalvene behørig fotografert når man tar dem med på skitur. 

Akk Ja.

-så får man forsøke andre ting da,
å gå på ski er jo bra,
kalven rautet nesten ikke da,
vi staket omkring i lysløypa;
-HURRA!

Gradvis mildnes smerten, men jeg skal si han sa fra da han fikk teste seg i småporsjoner på mølla a la fem til ti minutter -det er ganske ille for den mentale biten når man ikke kan springe en kilometer engang..., -ja ja...får vel sykle litt da... det fungerer jo fremdeles ganske bra... hvile nok og kun bedrive rolig nok bevegelse og for all del unngå belastning i bakleggene.

Sitter kjærringa still tier kalven still.
Sånn er det med den saken!

Så hadde det seg slik at vi fant det for godt å spenne på oss ski her på søndagsformiddagen, så langt var alt såre vel, nydelig vakkert og fint, litt kaldt men dog, godt feste og bra nok gli, rett og slett ganske så herlig, ei hel mil!!! 

Så smalt det! Ei uke etter at den første kalven kom inn i mitt liv, fikk jeg nå plutselig to å bryne meg på, det vil si; kalv nummer 1 som hadde losjert her ei stund, begynte nå å oppføre seg skikkelig å bli ordentlig god og snill! 

HVA???? -tårene rant så vondt var det, -for i neste nu begynte tankene atter å snu og vende seg mot nye horisonter: KRAMPER !! -det er kramper!!! -det Må være kramper- så klart!

Så hvordan håndterer man disse da? Hvis det er det det er da?

Der står skrevet om kramper at de kan oppstå ved at muskler for oksygenmangel som følge av magnesium-, kalium- og kalsium-tap, i tillegg er det ekstremt viktig å være tilstrekkelig hydrert, hvilket betyr: drikk mer! 

Der er vi i dag, slik er ståa, kjærringa forsøker å oppdra begge kalvene til god folkeskikk ved å tilføre kosttilskudd og mer drikk. I tillegg skal der sykles som alternativ til den utelatte svømming.

Takk og lov, min kjære fysioterapeaut er enig i denne tankegang og passer på å få meg til å strekke og tøye enda mer. Så får vi se, -vi prøver dette og krysser fingre for at det ikke er Compartment Syndrom (-sjekk lenken så får du se hvor ekkelt det er!).  I så tilfelle er det enkelt forklart musklene som har vokst seg for stor til plassen sin og da er visst løsningen operasjon.

Heile kjærringa er faktisk ved godt mot; klarer hun å håndtere en kalv, skal hun vel greie to. Hun har faktisk ikke problemer med å holde seg i ro, med de utfordringer det byr på.
Så ser jeg ikke helt bort fra at eventyret kan finne på å fortsette med enda et kapittel.

Enn så lenge: LØP og tøy VEL:-)

smetter inn tøyeøvelser som en naturlig del av kvardagslivet