Racerapport Spitsbergen Marathon 2016


Lørdag 4.juni 2016, sto jeg på start sammen med maken min for å løpe min andre ordinære helmaraton. Maken, som fremdeles ikke var fullstendig leget etter elgangrep tidligere i vinter, ville under "normale omstendigheter" nok helst ha løpt halvmaraton, valgte nå å debutere på hel.

maratonløypa går på bade grus og asfalt
"Kan man ikke løpe fort, får man løpe langt", var hans uttalte tankegang. Tre av ungene skulle løpe Spitsbergenmila, med start et par timer senere, med distansepers i løp for alle tre.

Starten på Spitsbergen Marathon 2016
Før vi reiste opp til Svalbard hadde vi akkurat rukket å få smake på sommertemperatur heime, godt derfor å ha et par dager før løpet for å akklimatisere seg en smule. Når man elsker å løpe ute med minimalt med klær, skal jeg ærlig innrømme at temperaturen her: rundt null til tre-fire grader ikke virket direkte forlokkende, for å si det slik. Legger man så til adskillig kald vind, og en tøff løypeprofil, kan man vel si at jeg ikke direkte befant meg i komfortsonen.

Viktig å hilse til Fotografen
Aldri har jeg vel heller ladet så lite, aldri heller unnlatt å holde løpebeina i gang, tre hele løpefrie dager til ende, med tettpakket program, lite søvn og naive som vi var, drakk vi vann direkte fra springen mer enn en gang, noe som resulterte i en smule mildt magetrøbleri. Likevel følte jeg intet stress, jeg hadde null sjølpålagt tidspress, jeg hadde ingen anelse om hvor lang tid jeg ville måtte bruke, jeg gledet meg ikke, men gruet heller ikke, forholdene tatt i betraktning psyket jeg meg rett og slett på en fem-timerstur i spektakulær og vakker natur. 
Ettersom Longyearbyen ikke har mer enn totalt ca. fire mil bilveg, løper maratonløperne to runder i halvmaratonløypa. I denne er det ett vendingspunkt, hvilket betyr at alle som løper hel får vende to ganger totalt.
Løypeprofilen

Maratonløperne starter først, deretter følger halvmaratonstart et par timer etterpå, og Spitsbergenmila halvannen time etter det. Løypa er som du forstår ikke det man vil kalle ei perseløype, her løper de aller fleste for opplevelsen noe startlista med mange ulike nasjoner tydelig viser og som jeg godt kan like. Jeg hadde dessuten gleden av å løpe noen kilometre sammen med ei dame som grusa sin egen pers så til de grader, at det var en ren fryd å løpe sammen med henne. Jeg innbiller meg at hun svevde på lykkehormoner hele siste halvmaratonrunden, og mange timer etterpå; -herlig herlig!
"feltet" til maken min med damevinneren

Min egen reise var på mange måter både personlig, privat og spesiell. Sorgen og savnet over min døde sønn, som under andre omstendigheter garantert ville syklet rundt og heiet, opplyst om mellomtider, avstander og pushet meg gjennom med liv og lyst, kombinert med den smertefulle maratondebut i Berlin i fjor høst, satte hele Spitsbergen Marathon i et meget spesielt perspektiv.

Ved å senke skuldrene helt og fjerne alt mentalt maratonstress, og kun holde fokus på å løpe etter kroppens eget forgodtbefinnende skulle dette maratonløpet bli en fin og god opplevelse.
@edelirosa i farta med løpekjole-lange armer og hel tights

Spitsbergen Marathon er verdens nordligste maraton på fast grunn, naturen er spektakulær, vill og vakker og rundt i løypa er det egne isbjørnvakter med skuddklare våpen i tilfelle det skulle dukke opp en gulkvit arg og farlig bamse. 
Vi så ingen isbjørn, derimot opplevde vi et yrende fugleliv og rein i løypa. Jeg hadde ett dostopp og ett fall i andre halvmaratonrunde, som slo hull i begge knær, kjente at jeg stivna litt, men lot meg ikke stresse. Jeg kjente at kroppen fungerte bra og at jeg var i stand til å hente meg inn igjen etter begge de ufrivillige stopp. Sluttida mi endte på 4.27.45   og holdt faktisk til pallplass i klassen min. Forøvrig første gang jeg har fått anledning til å klatre opp på en fysisk pall.

Nederste pallplass i klassen damer 45-49
Til tross for at jeg var bevisst på at jeg skulle åpne rolig og heller forsøke å øke fart mot slutten, gikk andrerunden omtrent 20 minutter seinere enn første. Halvmaratontida mi var vel ganske lik den jeg hadde da jeg løp Lillebælt Halvmarathon en måned tidligere. Alt i alt er jeg likevel godt fornøyd med løpet. Jeg føler at jeg har reist maratonkjerringa på høvelig godt vis ved å kvitte meg med et mulig begynnende maratonkompleks og at ultraformen er der den skal være.

Med Maken Min gikk det også godt. Han løp mesteparten av løpet sammen med damevinneren. Hun hadde 100 maraton og ultraløp i bagasjen og bidro nok til at han ikke gav på for mye i starten. Han løp seg seg faktisk inn som beste nordmann og endte øverst på pallen i sin klasse med tida: 3.42.33  -ikke verst for en maratondebutant som aldri har løpt mer enn tre mil sammenhengende, en gang for lenge lenge siden.

Bye Bye Svalbard; -TAKK FOR OSS!
I tillegg til pallplass for begge, fikk vi glede av å hilse på og prate med løpedronning Ingrid Kristiansen som vant Spitsbergenmila, der også ungene våre kom veldig greit igjennom.




Kommentarer

Surresiri sa…
Det høres ut som både et spesielt løp og en spesiell opplevelse for dere Edel!
Herlig å lese - får lyst til å løpe den selv. Så mange løp....

Grattis!!
lirosa sa…
Tusen Takk, Siri, -det er et veldig fint løp som anbefales på det varmeste:-)
Surresiri sa…
på det kaldeste mener du vel??

:-)
lirosa sa…
(S)om du vil ;-)