Sandvik Verksted Halvmaraton 1edt. & høna ble endelig plukka på Sørlimila 2016

Når man er så innmari treg til å skrive ned, løpsrapporter, får man ta straffen ved å dokmentere flere i samme slengen:

August måned har nemlig vært preget av løp som er samordnet med vårt 10-ukers-halvmaratonprogram.

Fem av dem som fullførte Sandvik Verksted Halvmaraton Leikarbakken Ned

Torsdag 4.august valgte vi å organisere og arrangere Sandvik Verksted Halvmaraton, ganske uhøytidelig, ingen offisiell tidtaking, ei heller startnummer, men oppmålt og merket løype, med fellesstart ved Sandvik Verksted i Nordli, løp vi rett vest, tok av ved Gran og løp på kupert grusvei Totsåsen rundt, Leikarbakken ned, med en stykk ubemannet sjølforsynende matstasjon i enden av bakken akkurat ved Skjeldbreibrua etter vel halvløpt. Deretter løp vi RV74 tilbake på asfalt, ganske flatt og fint fram til Storflo`n og innom en runde ved Støvika Industriområde før vi kunne svinge oss inn ved Sandvik Verksted og målgang.

Formålet med turen var først å fremst å kjøre gjennom distansen som en rolig langtur. 15-åringen som enda er for ung til å stille på start i offisielle halvmaraton fikk lov til å prøve seg her, mens 13-åringen sykla etter og plukka inn alle merkene. Med hele 6 løpende personer, samt en syklist på start fikk vi gjennomført en halvmaraton som visstnok har gitt mersmak. Det var flere som hadde ytra ønske om å være med, men ettersom "arrangementet" ble til forholdsvis spontant på kort varsel ble det nok noen kollisjoner med andre forpliktelser og gjøremål for enkelte. Løypa som jeg normalt velger å kalle "Totsåsrunden" og som jeg selv har benyttet som min egen halvmaratonrunde gjennom flere år er delvis ganske så kupert og variert. Omtrent halve går på asfalt, resten er grus. Vi måtte justere inn noen hundremeter her og der i forhold til "min runde" for å få full og hel halvmaratondistanse, ettersom det skulle være et litt ordentlig og seriøst løp.

Vi valgte på forhånd å sette ut sportsdrikk og vann, samt litt nøtter og sjokolade omtrent halvveis. En stykk make, to godt voksne damer, 2 ungjenter og en unggutt gjennomførte hele distansen med stil. Maken stakk jo fra ganske tidlig så klart, mens vi andre løp forholdsvis samlet og alle kom i mål før to og en halv klokketime var gått, inklusiv en brukbar lang fellesstopp ved matstastsjonen.

Sandvik Verksted Halvmaraton FirstEdt. er herved dokumentert og det kommer garatert fler!

Glade løpere fra Nordli etter Målgang i Sørlimila

Lørdag 13. august, skulle Sørlimila arrangeres for fjerde gang. Jeg har selv inntil da, kun løpt ett eneste milløp på mine halvgamle kjærringløpedager, og det var nettopp Sørlimila, da den ble arrangert for aller første gang. Jeg husker det som det var i går, jeg hadde nemlig klare formeninger om, at jeg skullle greie å løpe den under timen. Løypeprofilen virka lett og fin, -flat og fin asfaltløype fra A til B der målet var plassert noen meter lavere enn startpunktet. Jeg husker at jeg syntes den Sørlimila var usedvanlig tung og jeg sleit meg inn og kom akkurat i mål noen skarve sekunder over den på forhånd så optimistiske timen. Plaster på såret dengang var klasseseier med vakkerglassvase i premie. Det var dog en klasseseier jeg på forhånd var sikret ettersom jeg var eneste startende i voksne-damer-klassen!

Vel Vel- som du forstår, har jeg gjennom flere år, hatt ei høne å plukke med denne Sørlimila. Det har dog ikke passet seg slik at muligheten har bydd seg frem ettersom den, Sørlimila altså, ble flyttet på og dermed krasjet med Ultravasan som har gått føre, hva mine prioriteringer angår. I år derimot, -klaffa datoen perfekt, som hardøkt i oppkjøringsfasen, og jeg hadde ikke lenger en eneste unnskyldning for å slippe unna høneplukking med mildistansen.

Jeg har nok en viss peiling på hvilken fart jeg er i stand til å holde en ti-kilometer på, om jeg løper på mitt beste. Men jeg har også erkjent at 2016-sesongen generelt har bydd på en smule svakere kilometertider enn året før, så med åpent sinn og en kjerringkropp som til en viss grad var rammet av den mer eller mindre kjente "førløpssjuka" lokka jeg med meg et gjeng fra Lierne Lauparlag og pressa i tillegg ungene til å stille på start. Fy skam, for ei mor!

Nå skal der nevnes at de forholdsvis lettpressede løpere fra Nordli selv fikk velge mellom 5 og 10 km distanse, samt om de ville løpe på tid eller ei, med unntak av svigerinnen som innstendig ble oppfordret til å overta startnummeret til maken min, som måtte melde avbud kort tid innen pga. full utrykning i rovdyrskogen. Dette var jo en ren familieutflukt må vite og svigeinnen slo faktisk til med klasseseier HURRA!

Selv forsto jeg ganske tidlig at klasseseier for min del kunne utelukkes først som sist ettersom Namdal Løpeklubb var representert med opptil flere raske springere. Det er likevel adskillig mer artig jo flere som løper, og løpsmiljøet i namdalen er forholdsvis oversiktlig og fantastisk trivelig.

Klasseseier med kun en i klassen er dog heller ikke nødvendigvis noe å trakte etter, dessuten var det ei høne som skulle plukkes!