fra #runstreakoctober til #sterknovember

Løpende Oktobermåned er gjennomført, med blandede følelser vil jeg si, men JA, -.jeg har løpt hver bidige dag hele oktober og vel så det! Prosessen har nok vært minst like mye en mental greie som en fysisk barriere, sjøl om kroppen såvisst er presset mot sitt ytterpunkt av hva den kan klare, -spesielt da er det den mentale sperre som setter inn hos denne lauparkjærring! Jeg er jo som kjent livende redd for å løpe på meg skader, -det er nærmest blitt en slags bremsekloss i min løpesfære. Jeg er nemlig svært takknemlig og ytterst ydmyk over enn så lenge å ha unnsluppet denne styggedom og en smule avventende til hvor lenge det skal vare. For jeg liker å løpe mye, jeg liker å løpe langt, jeg vil også dette, og har kjent at kroppen tåler ganske bra med mengde, bare den får hentet seg inn, når den selv vil.

Å utfordre seg selv med en løpemåned der det i bunn og grunn kun står om en slags tullete ære, er derfor ikke helt min stil. Samtidig har det vært en prosess der jeg med selvpålagt press har tynet meg selv mer enn jeg ellers ville gjort. Et slags sjansespill kanskje? -om enn ikke riktig en russisk rulett, ettersom man prinsipielt, ganske lett, har mulighet for å hoppe av løpestreken og slenge beina høyt en hel kveld, -eller tre, for den del!

Jeg tror nemlig ikke man blir dårligere til å løpe av å hvile seg, snarere tvert i mot. Det handler om å finne balansen i seg selv og noen ganger vet man ikke hvor grensen går før man har tråkket over og ramlet ned i den ytterste avgrunn. Hvor mye luft tåler ballongen før den sprekker?  Er det mulig å blåse den opp helt til grensen for så å slippe ut lufta og gjenta prosessen? Hvor lenge kan man i såfall holde på slik, før ballongen er fullstendig utslitt???

Jeg har ikke problemer med å la være å løpe. Løpefrie dager gjør godt, av den enkle grunn at tiden kan brukes til andre ting. Jeg lider heller ikke av abstinenser ved fraværende løping. Min løpeglede handler om andre ting. Ettersom hodet er fylt til randen av mangfoldige kreative interesser, kombinert med et sorgfylt sinn, samt at livet i seg selv rommer flere plikter og oppgaver enn jeg faktisk er i stand til å gjennomføre i løpet av de timene døgnet stiller til disposisjon, er det alltid mer enn nok å drive med. Utfordringene er snarere at jeg aldri rekker på det jeg bør og vil, også fordi jeg liker godt å gjøre absolutt ingenting! Og ingenting skal man ikke kimse av, problemet med ingenting er at han har en lei tendens til å stjele tid!

Når man bestemmer seg for å gjennomføre en "runstreak" må lista ligge så lavt at den er mulig å komme over, selv når kropp og sinn stritter i mot. Minimusdistansen er 1 mile, det er en anerkjent verdensomspennende grense. En komma seks kilometer, er faktisk mulig å småjogge i ultrafart nesten uansett hvor trøtte bein man har. Man trenger ikke bli svett engang, -det holder igrunnen med rask gange! At det skal gjøre meg til en raskere eller "bedre" løper tviler jeg på, men som mental trening i forbindelse med å øve seg på å holde ut, kan det fungere om man har selvtrygghet nok til å kalle det løping når beina slufser av sted i sneglefart.

For fy for en skam om man påberopte seg en hel løpestrek der man enkelte dager gikk- uhu, -ikke for det; -når man stiller på start i ultraløp, er det faktisk innafor å gå. Noen går sågar mer enn de løper, og det er helt greit, man blir ikke uglesett som ultraløper av den grunn. Gange inngår nemlig ganske logisk selv hos de aller raskeste og tøffeste eliteløperne, som en naturlig del i løp som varer lenge nok.

Flere av mine løpende instagramvenner greide å sette mengderekord gjennom denne oktoberløpestreken. Det er bare å ta av seg hatten for dem, gratulere og applaudere, for der var ikke jeg! Mine kjærkomne langturer har nemlig måttet vike, til fordel for denne daglige løperutine.
Mengderekord var vel heller ikke et spesielt mål, selv om jeg kan være en smule skeptisk til unnlatelse av langtur i denne "oppkjøring". Min tanke var at jeg skulle øve meg på å holde beina i gang. Kroppen og kanskje også psyken maktet rett og slett ikke å gjennomføre lange nok turer når den ble frarøvet kjærkomne pausedager. Konklusjonen, som også er en bekreftelse på noe vi allerede vet, er at enhver må lære seg selv å kjenne og at det ikke er en løpefasit som er riktig for alle.

Jeg hadde en slags plan om å samle kilometre ved å løpe hver dag i oktober, for så å trappe ned og samle overskudd nå i november. I den forbindelse setter jeg nå fokus på styrke. Jeg har tross alt meldt meg på et førtiåttetimersløp og har et ønske om å holde. Holde meg oppegående uten å sovne av eller ødelegge meg selv. Intet mer intet mindre. I fjor torde jeg nesten ikke si det høyt engang at målet var å løpe 210 kilometer, som var medaljekravet. I år vet jeg at kroppen min kan være i stand til å gjennomføre denne distanse, forhåpentligvis enda litt lengre, med mindre det skjer noe uforutsett som man på forhånd ikke kan vite. I så fall må man selvfølgelig justere deretter.

Drøye to uker før Bislett 48-timers føler jeg likevel at jeg er bedre forberedt enn i fjor og at jeg til tross for at jeg ikke har løpt vesentlig mer, har gjort endel smågrep som forhåpentligvis har bidratt til å gjøre meg sterkere til å tåle og holde ut på det betongharde bislettgolvet.

Den som lever får se, om intet annet gir det meg i det minste en slags glede. Tro det eller ei, men det er helt sant. Jeg gleder meg til å teste hva mine løpebein kan mestre. Målet mitt er nemlig at jeg skal gjøre mitt beste, og greier jeg det, vil jeg kunne leve med, vissheten om at det jeg gjør ikke er helt feil, og jeg vil være fornøyd uavhengig av hvor mange kilometre jeg greide!

Ha en sterk november og logger du treninga di på instagram så bruk gjerne følgende hashtag: #STERKNOVEMBER -så sees vi kanskje..  :-)