Snart Startklar

Titt Tei i Instaluken etter "tidlig-morgen-syttende-mai-joggings"
I morgen braker det løs, med det som for min del normalt er sesongens aller korteste løp: Namsosløpets 8 kuperte kilometer skal gjennomløpes så raskt som man bare kan, og i år har jeg virkelig ikke peiling på hvordan jeg ligger an! De to siste år har jeg løpt på 41 minutter pluss, i år stiller jeg opp i klassen for kvinner 50 pluss, og ærlig snakka virker det som forseringen av den runde og dog magiske alder har satt selve løpsfarta ned et par hakk. 

Det er ingen hemmelighet at det står en viss prestisje i å løpe 
Namsosløpet under 40 minutt. 
Det er nemlig til en viss grad det som gjelds: 
over eller under!

"kom du under?" 
"Nei!"
- jeg kom ikke under, -jeg har aldri løpt under!

Det er rett og slett mulig at jeg aldri vil bli i stand til å løpe under heller, og det er greit, men jeg vil jo gjerne holde meg omtrent der jeg mener selv at jeg egentlig er! -jeg har nemlig aldri vært i nærheten av å løpe lengre distanser på 4-tallet. Selv om jeg kan løpe langt er jeg ikke rask, jeg er bare seig! 

For jeg har virkelig vært i stand til å løpe på 5-tallet, 
-men det var før! 


Teoretisk sett, mener jeg å ha gjort ting ganske rett.
Jeg har lyttet til kroppen og latt den få rikelig med restitusjonstid, for deretter gradvis servert den løpetrening, innimellom skånsomme skimil.
Heldige meg som har sånne Herlige Damer å Løpe Intervaller Med

Jeg har trent ukentlige bakkeintervall med Lierne Lauparlag, etter at intervallbakken ble snøfri, samt noen kortere forholdsvis tøffe mølledrag i kombinasjon med gradvis økende mengde utendørs. Kroppen er presset og testet ved å delta i Wings for Life, samt en fem-kilometerstest som jeg la inn i en noe lengre tur forrige helg, som forøvrig viste 29 minutt, altså såvidt på "riktig side" av 6 minutters kilometertid, -må nesten gi, meg selv tommel opp for den!
Svett etter mølleløpings med innslag av fart!

Så langt er alt vel, utfordringen er likevel: fart! Jeg får ikke opp fart!!! Jeg mangler den flyten som man i gode stunder kjenner driver deg fram. Det er enda et godt stykke igjen, til å kjenne godfølelsen når alt er på stell. Jeg greier ei heller å trylle den frem i unnabakkene, der beina tidligere har hatt en tendens til å fly av sted, veldig deilig nærmest helt av seg selv! 
Det er liksom noe som mangler, et sted, den siste snerten som presser kilometertida ned. 

Derfor er jeg nå umåtelig spent på å se, hvordan Namsosløpet i år bærer avsted.
Det kan nemlig gå begge veier, det kan gå gulla godt eller rett og slett snegletrått, spennende blir det uansett og etter i morgen vet jeg kanskje litt mer, hvor jeg står og om jeg er på rett veg og hva som bør jobbes med.

For, man kan si hva man vil om tider og slikt, løpstida er et redskap for å måle hvorhen du står, i forhold til ditt mål, og din egen prestasjon i forhold til deg selv. Jeg vil jo nemlig gjerne forbedre meg litt, og nekter å godta at alderen har satt fullstendig stopper for slikt! For selv om man helst vil løpe ultralangt, sier man ikke nei takk til en viss progresjon, og for min del er det fart, jeg skal jobbe med, om jeg skal greie å perse på 24-timers, for eksempel, ettersom utholdenhet har jeg faktisk ganske brukbart med.

Ha ei riktig god løpshelg:-)
-når selv ikke leopardtightsen greier å presse unnabakkefart....


Kommentarer