Har du lyst på en litt anderledes Halvmaraton enn de som går på asfalt i store folkemasser, satser du på å prøve Saldilten neste år. Vi løp den for første gang i fjor, og var vel litt i tvil i år ettersom løpeformen ikke akkurat kjentes å være direkte tipp topp. Løypa betegnes nemlig som krevende ettersom den er svært kupert og svingete på grus. Personlig syns jeg løypa i seg selv er ganske artig å springe, om enn ikke det man vil kalle ei perseløype akkurat. Men å ta den som en tur, og tenke at dette er skikkelig god trening, er i alle fall ganske greit så kan man kanskje ta seg tid til å nyte utsikten underveis.
 |
| Lett å bli distrahert av nydelig utsikt |
sjelden jeg er nervøs før start, men det var jeg faktisk i går, jeg hadde ingen ambisjoner annet enn at jeg håpet på å perse på løypa, det vil si løpe litt raskere enn i fjor, noe som i teorien burde være grei skuring ettersom jeg har løpt mer og heller ei hadde noen tunge løp som satt i kroppen. Men den siste tids allergiplager og tunge bein gjorde meg særdeles usikker på hvordan dette løpet, som er sesongens aller første, egentlig skulle gå. Startfeltet på Halvmaraton besto av 21 personer, og så vidt jeg kunne se var jeg den eneste med løpeskjørt, -he he... må jo pynte seg litt, syns jeg.
 |
| eneste løper med skjørt |
Med temperatur så vidt under 10 grader og ørlite duskregn valgte jeg i siste liten å vrenge av meg alt som var langt, og gikk for kort både ned og opp... en halvgammel kjærringkropp i vedlikeholdsalder, blir da alltids mer enn varm. Ribbet meg for alt unødvendig og lot de nye superlette nikeskoene gjøre sin debut. Noen sjanser må man jo ta. Så var det bare å løpe da.
 |
| vendinga |
Forsøke å finne rytmen sin, den farten som man tror man kan holde lenge, holde fokus på steget og ikke bry seg om andre, løpe i sitt eget, -det er da jeg erfaringsmessig greier meg best. De raske løperne greier jeg ikke henge på uansett og i går hadde det seg slik at jeg løp nesten sist. Så er det litt artig da å følge med på å se hvem du møter først og hvor etter at de har vendt, og etter å ha passert vendinga for egen del kan man jo greit se og finne ut hvor mange man har bak og hvor langt unna de er.
 |
| en av de to bruer å løpe over |
Av en eller annen grunn greide jeg å innbille meg at jeg hadde flere bak enn de to jeg husker tok meg igjen og løp forbi som lette harer på slutten, skjønner virkelig ikke hvor de tok kreftene fra, ja ja,
 |
| vakkert ikke sant? |
en smule sviktende motivasjon, ettersom jeg ante at dette løpet ikke gikk den veien jeg hadde håpet på, så stod plutselig et par av ungene mine der og ropte ut og heiet og sa at pappa er 22 minutter foran, og da skjønte jeg at løpinga mi ikke kunne være så gal allikevel. Maken min var nemlig nummer tre, eller fire etter vendinga, hadde jeg da vitterlig registrert, og dessuten har jeg en viss peiling på hva som er normalt at jeg ligger bak
Men enda er det kilometre igjen og i løpet av de påfølgende av dem ble jeg forbiløpt av spreke sterke som bare seig forbi, ja ja, -jeg skjønner bare ikke hvor de tar kreftene fra. Først et par hundre meter fra mål, stod min kjære mann, hvor i all verden ble det av ham, nesten irritert på ham, den siste kilometeren fordi han ikke kom og drog meg i land, men så sa han: 4 minutter igjen, så rekker du totimersen! What??? Har jeg løpt sååå fort??? Nei nå tror jeg du lurer meg, tenkte jeg, men så sa han det igjen og da beit jeg tennene sammen og løp det jeg greide inn til halvmartonpers: 1.57.05 !!!
Det er nesten så jeg tar av meg hatten for meg selv, perseløype Ha ha- fikk meg i det minste en skikkelig opptur da, sjøl om jeg kom i mål som aller sistemann. Så var jeg faktisk også eldste kvinne på start, så det får jo være skikkelig bra, og tankene går nå dithen at når jeg greide å løpe Saldilten på ei femtisju, er det kanskje realistisk å håpe på å knuse 1.55 i løpet av denne løpesesong:-)
 |
| med kun to damer i min klasse ble det sølv i år som i fjor... og koppen var uttrekkspremie på startnummeret mitt |
Kommentarer