Sorgarbeid tar Tid! -tanker på 22.juli

På datoen i dag, den 22.juli 2015, markeres det at det er fire år siden terroren rammet Norge på grusomste vis. Mange unge mistet livet plutselig og brått, uventet og selvfølgelig altfor tidlig, totalt meningsløst, grusomt. Hver eneste familie som har mistet en av sine, sitter igjen med tap som ikke kan lindres. Hver eneste familie; hver eneste far, hver eneste mor, søster eller bror, besteforeldre og andre nære som mister sitt barn eller sin ungdom får sår, store sår, som aldri gror, -helt. Livet blir snudd totalt oppned, det aller meste kjennes meningsløst og vondt, sorgsmerten er voldsom og stor.

Hvordan og Hvorfor skal man i det hele tatt orke å fortsette med livet, når det er så vondt?
Hvordan og Hvorfor skal man holde ut, fortsette å gå, gjøre det man må, når man inni ikke greier noen verdens ting, eller greier å finne noe mening? -kjennes det ut som.
Trøst og lindring finnes ikke, tapet er uerstattelig, døden endelig.

Tiden leger alle sår, sies det.
Tiden er umistelig.
Tiden er min beste venn, var det noen som sa.
Tiden i Livet

Livet ble ikke slik man trodde eller ville
Livet fòr hardt med noen av oss.
Livet fòr enda hardere med andre.
Livet og Tiden.

Det er ikke verre eller bedre for NOEN å miste sin sønn eller datter, uavhengig av alder og måte.
For den enkelte familie er det alltid verst, først og fremst sorgen over tapet av sin egen, som man skal lære seg å leve med. Det er en MÅ-ting, det handler om OVERLEVELSE, og vi har ikke noe valg: -det vil si, man kan velge å ikke leve, det er i min verden IKKE et valg. Livet har vi fått i gave, det er vår fordømte plikt å gjøre så godt vi kan, ut i fra de forutsetninger vi har. Alle som opplever stor sorg og store kriser må få lov til å bruke den tiden det tar, i sitt sorgarbeide. Samfunnet som står rundt kan bidra med forståelse og omsorg når noen har det tøft og vanskelig.

Uker, Måneder, År, -hele resten av livet, vil man være preget, på en eller annen måte. Mine sorger og kriser har gjort meg til den jeg er, på godt og på vondt, jeg er for eksempel ikke like arbeidsfør, som jeg kunne vært og alt det vonde ikke hadde skjedd. Jeg er heller ikke i stand til å delta i festligheter og sosiale sammenkomster, på samme måte som da jeg var ung og nogenlunde uberørt. Når man lever i og med sorgsmerte, gjelder det å lære seg selv å kjenne, helt til det innerste inne, denne prosessen kan være nærmest umenneskelig, om man ikke har trent seg på det i sitt liv. Det handler om å være ærlig, bånn ærlig, så enkelt og så vanskelig, det betyr ikke at man skal brette ut alle sine følelser og tanker for alle og enhver. Det betyr at man må lære seg å kjenne med hjertet, øve seg, trene på det, akkurat som om man skulle trent seg på å løpe en maraton. Jeg sier ikke at det er lett, Jeg sier bare at det er mulig.

Det er MULIG, hvis du vil, men det har en pris, og den prisen må hver og en finne ut om er verdt for seg selv.

I et overflods- og velstandssamfunn, der nytelse og tilfredsstillelse av lyster, med mye fokus på utseende og materielle goder som mat og ferieturer, lekre plagg og flotte hus og biler, er blitt en "naturlig" og mulig måte å leve på for fryktelig mange av oss, blir kontrasten til overlevelsesarbeidet i forbindelse med krisebearbeiding enorm. Det blir vanskelig å godta at man ikke selv henger helt med, på alt det som "alle de andre" orker og driver med. Følelsen av å ikke strekke til kan derfor bli en tilleggsbelastning. Følelsen av ikke å bli forstått om man takker nei til fester og selskaper, opptil flere år etter at tragedien rammet en, er ekstrabelastninger oppi det man bærer på fra før, det samme er følelsen av å ikke være i stand til å arbeide effektivt på samme nivå som de andre, selv når "tiden liksom skulle ha leget ens sår".

Sorgarbeide Tar Tid
Sorg er egentlig ikke så Vanskelig, men det er krevende, både for den som står i og for dem som står rundt. Det krever raushet og forståelse, det krever ærlighet og ekte kjærlighet og umåtelig stor respekt.

Om vi alle kunne bli litt flinkere til å TRENE på slike egenskaper, er jeg overbevist om at Verden Vil BLI et litt BEDRE STED.

Kommentarer

Sidsel sa…
Så fint skrevet, vakre menneske. <3