Påskemil På Ski er Supertrim og av dem har vi denne påska fått
forholdsvis rikelig Ute hver eneste dag, eller i det minste nesten da,
inklusive langtur med gode skivenner eksakt ti dager før det store rennet.
Det skal visst være bra! Det store rennet er jo Flyktningerennet, så klart!
Vi brukte godt over 4 timer på tungt føre da vi gikk gjennom flyktningerennsløypa, denne dag,
så får håpe vi får skrudd opp tempoet litt førstkommende søndag, og at vi får stå foran speakerboden en smule tidligere på dagen enn vi gjorde da.
Det gjelder uansett å dokumentere sin økt, for ellers teller den ikke det spøtt, eller hva?
I år stiller denne kjerringa med egen support, alle som kjenner meg vet jo godt, at skismurning har jeg ikke greie på, og at jeg derfor må, ha egen skismører om jeg i det hele tatt skal ut på ski å gå!
Maken min ordner skia, og sier: GÅ, -så går jeg. Slik er det med den saken. Slik har det vært og slik er det nå, helt til jeg forleden dag plutselig ble var: synet og duften av mine nysmurte klisterski, maken hadde gått i veg føre meg, så sto jeg der og ble nærmest paralysert.
Av synet! -kan du tenke deg, hva i all verden er det som har skjedd med meg?
Jeg er jo ingen skiløper, jeg går på ski for å få variasjon i treninga og mosjonen min.
Jeg går på ski for å være sammen med maken min, og skåne løpebeina en smule, gjennom vinterhalvåret.
Jeg går på ski for å komme meg ut, jevnt og trutt, og samle mil i kroppen for bedre å tåle ultradistanser sommerstid. Jeg stiller i skirenn som kjærestetid på mine halvgamle dager og samtidig få kjørt meg skikkelig en gang i blant, hellig overbevist om at skirenn er maratontrening gull verdt!
Jeg har ingen ambisjoner utover det, jeg er for treg og pinglete rett og slett.
Jeg får angst av utforbakker, når føret er skarpt og et mulig fall kan bli skikkelig hardt.
For jeg faller rett som det er, dårlig balanse kanskje? -der jeg ramler og detter. Her forleden kveld, falt jeg faktisk pladask for en kompis av maken min, tror han ble litt forfjamset faktisk. Hadde nemlig vært ute på en kveldstur med ei venninne til en forandring, ettersom maken min har måttet ta det litt med ro etter elgangrepet her forleden, han er derfor en smule skadet for å si det slik.
Venninna er alltid kvassere i motene, mens jeg ofte har bedre gli, stolt som ei høne over å ha holdt meg på beina hele turen gled jeg derfor forbi, den aller siste unnabakken ned mot vår bil, men plutselig i tussmørket der, nede ved foten av bakken, sto det en kar, og gjett hva som skjedde da?
Jo, hele meg falt jo pladask så lang hun var!
rett foran beina på denne kar
Det var jo litt artig da, at han som stod der var en kjentmann. Ja ja.
Det var ikke farlig ettersom både rompe og snø var myk og god!
Så har det seg slik, etter disse påskeskimil, at jeg nå er litt i tvil, om hvor mye og lite jeg skal tore hvile! Jeg er ikke dummere enn at jeg forstår at det er en sammenheng i hvor mye man går og hvor flink man blir til å stå på ski. Samtidig gjelder det å finne balansen i at man ikke stiller totalt utslitt på startstreken, slik at man faktisk orker å kjøre det hardeste man kan, hele rennet igjennom, ikke sant?
Og hele rennet er jo faktisk 42 km langt, -helt perfekt avstand fra Nordli til Gäddede i Fäders Spår -for frihet og fred!
Man skal jo også løpe litt, må vite, spesielt når man plutselig oppdager at man kun mangler noen simple kilometre for å få rundt kilometertall i månedsstatistikken! Det henger nemlig i hop med ovennevte dokumentasjon: Dokumentere økta, ellers gjelder den ikke, og samtidig sørge for runde kilometertall når månedens regnskap opptelles skal!
Dette er en kjent sak, spesielt blant ultraløpere så klart!
Vel vel, -jeg nevnte noe om supersupport og hvorfor jeg nå gruer mer enn noengang til årets store skirenn. Føret ser nemlig ut til å bli, hardt hardt hardt, det fins ikke ei kjærringrompe som er stor og myk nok til å dempe et mulig fall, når man i tillegg er livredd fart, kan du vel bare tenke deg, hvilken mental utfordring årets Flyktningerenn kommer til å bli. Det ser nemlig ut til at de som liker fart kan få seg ei skikkelig rekordtid. I tillegg har det seg slik, at min skadede make har bestemt, at han skal gå med meg i stedet for å gå sitt eget løp,
så da er det vel bare å kjøre på:
-rolig for ham, er hardt for meg!!!
Så da er det vel bare ett å gjøre:
press de mentale sperringer langt vekkistan og
KJÖR HÅRT -som svenskene sier
God Siste Innspurt ønskes alle som har meldt seg På!
Kommentarer