1-2-3: Ferdig med det!

1-2-3-fiiiir Løp på så kort tid at jeg ikke engang har greid å somle meg til å fikle ut av meg racerapport imellom hvert slag! Satser derfor på å spille ut storkortet nå ved å slå tre i en smell før jeg tar kveld! (og før neste løp står for dør!)
Foto lånt av Namdalsavisa
Namsosløpet er jo dokumentert så da gjenstår 1-2-3 før jeg kan si meg ferdig med det! 

Å stille på start i løp er så artig at hadde jeg bare kunnet drive med det uten en eneste trening hadde jeg nok ikke gjort annet. 

Men løpsdeltagelse er hardt for en halvgammel kjærringkropp av en 50-pluss-løper fordi det skjer noe med en, så snart man får festet et startnummer på brystet. Man kan tenke hva man vil om dette og hint, men når startskuddet går er det alltid om å gjøre å karre seg raskest mulig til mål. Vi daffer oss ikke igjennom et løp, hvis kroppen tillater å kjør`. Det handler i bunn og grunn om å presse seg selv, det man er god for. Det er jo nettopp det man har betalt for å teste ut! Hvor raskt kan jeg greie å løpe? Hvor langt kan jeg klare å komme?


Uka etter Namsosløpet passet det seg sånn at jeg i forbindelse med et viktig ærend i Tigerstaden oppdaget at hovedstaden bød på noe så lekkert som I formløpet
Det har jeg aldri gjort før, så det hadde jo vært artig å teste når jeg nå først skulle til by`n, og en 5-km har jeg visst aldri løpt, (bortsett fra Jentebølgen som jeg faktisk har prøvd engang i forrige århundre!) -så sjøl om jeg allerede var påmeldt Spring en mil Vinn en bil påfølgende torsdag tenkte jeg at Iformløpets 5-km var en ypperlig anledning til å presse og teste løpsfarta mi. Dagen opprant med strålende sommervarme, lørdag 27.mai om jeg ikke husker feil. Datter og mor la i veg, mot Frognerparken for å ta del i denne vakre forsommerfesten. Masse blide superhyggelige folk, superhærlig sommervær og fantastisk stemning, til og med kjente og kjære ultraløpsvenner traff vi på der. Rett og slett pur kos å være her. Kvalitetstid med dattera mi, -mens vi startet forsiktig, med å jogge oss rundt 5-km-sløyfa, for om mulig å gjøre oss en smule kjent med den. Dattera la en smart plan og greide tross minimalt med løpetrening å komme hakk i hæl på mora si inn i målet: HURRA- fantastisk bra jobba!
Da starten gikk stilte jeg meg frimodig nok, ganske langt frem, ettersom planen var å kjøre hardt fra start for å sjekke hvor lenge jeg holdt. Intet mer intet mindre. Jeg ville forsøke å løpe så fort jeg kunne for å teste meg selv og presset på det jeg var god for og det gikk gulla godt, en kilometer og to, så var det slutt, kroppen hadde nix mer krutt. De siste tre, kilometre var tunge som bly og kjerringas løping var viljestyrt. Tida jeg fikk, husker jeg nesten ikk`... men etter en sjekk kan jeg opplyse om at tid og plassering ble slik: 27.25 og 4.plass i klassen 50pluss.
Fire dager senere, 1. første dagen i juli, stod neste løp for tur. Ved å løpe ei mil i Østersund regnet jeg med, som den største selvfølge, at jeg etter en snau time, skulle ha stor mulighet for å  hjemkomme i en splitter ny bil. Sjansen for å vinne her er nemmelig adskillig større enn i noe annet slags lotteri. Med 900 deltagere på start, er jo oddsen ganske soleklar. Fra løpegruppa mi, her oppi Li, var vi foruten meg og maken min, hele fem glade løpedamer som satset stort. Veldig veldig artig og sosialt. Løypa var superfin, temperaturen likeså, sjøl om vi tidvis fikk slite med ganske så hard motvind. Under optimale forhold, med en perfekt lading i forkant, vil det være ekstremt gode muligheter å perse på mila i denne løypa.

Bare så det er sagt.

Noen av "mine løpedamer" opplevde også nettopp det, både på tid og distanse: HURRA!

For min del har selve løpet gått litt i glømmeboka, (-ulempen med å utsette dokumentering av løpsrapporter!) -men artig var det, -det kan jeg godt huske, -sjøl om ingen av oss norske vant oss en bil, sprang vi iallfall ei mil, med store smil, -både før, under og etter! Løpstida mi stoppet på 53.38, så veit vi det for ettertida! Særdeles viktig opplysning, -mest for meg selv, selvfølgelig!
Noen dager senere, 2.pinsedag, den 5. juni var det Saldilten som stod for tur. Årets halvmaraton, for min del, muligens også den eneste. Vi har løpt her før. Løypa går på grus og betegnes som krevende ettersom den er ganske så kupert. Saldilten er ei artig springeløype i vakre omgivelser, med flere distanser å velge mellom. Her dro jeg til med klasseseier- ha ha- sjøl om jeg var sistemann i mål med tida 2.00.25 som faktisk er min beste halvmaratontid siden 2015, og jeg må si meg godt fornøyd med det, selv om jeg ikke greide å perse !!!! Det er vel dessuten verdt å nevne at årets Saldilten ble min halvmaraton nummer tolv i dette løpelivet.
Etter fire på rad forsommerløp kjente jeg litt på at jeg kanskje ville ta tilbake det jeg sa om kun å løpe løp. For har man presset kroppen såpass hardt er det faktisk godt å roe litt ned og heller fokusere på å løpetrene. Som dedikert ultraløper er det først og fremst rolig løping som står meg nær, men variasjon er alltid bra og å presse fart har jeg dessuten bare godt av. Herved anses sesongens hittil gjennomførte løpsdeltakelser dokumentert, og det var visst på tide, for snart skal jeg løpe mer:-)

Kommentarer