"Jeg går ikke skirenn under fire mil!" -flåses det ut av kjeften på meg, med et nogenlunde skjevt glis, -i beste ultraånd, hellig overbevist om, at skirenn er maratontrening først og fremst. Vinterstid når antall løpemil begrenses adskillig, mer som en "hvileperiode" for kroppen min, får den kjørt seg hardt og skikkelig på en skånsom måte.
 |
| Haldo Hanssons Minne 2016 |
Det er et par år siden jeg virkelig kjente og forstod, hvor utmerket god, mosjon og hvilken supertrening uansett nivå, skiløping egentlig er. En tur ut på langrennsski kan nemlig inneholde alt du måtte ønske deg, fra hard fart, til rolig og lugnt, langt og kort, opp og ned, aldri kjedelig ettersom terreng, vær og vind, for ikke å snakke om føre, hva det måtte by på av feste og gli, -aldri er likt. Derfor sammenligner man heller ikke tid på langrennsmil på samme måte som når man klokkes inn på ei springetid. Når du går på ski bruker du dessuten hele kroppen og slipper derfor unna ensidig belastning av enkelte kroppsdeler.
Det er ikke direkte overflod eller flust av halvgamle mosjonistkjærringer i langløp på ski, derfor pleier jeg å dra en liten sammenligning av min innkomsttid i skirenn etter maken min. Jeg vet ganske så godt omtrent hvor langt og lenge etter ham jeg bør være i mål, for å få bekreftet om løpet mitt har vært godt. Dog med nogle variasjoner i henhold til føre og dagsform for den ene eller andre av oss. Ettersom han smører skia for oss begge, har vi heller ikke store skildnader der, til tross for at han kan finne på å legge inn litt mer feste hos meg enn seg selv, har vi begge stort sett samme smurningsgrunnlag på våre ski, når vi stiller til start. Å måle meg med herren i huset er derfor ganske så rettferdig og stabilt.
 |
| Havregrøt er Sikringskost før alle skirenn! |
Søndag 21. februar var det atter dags for ganske spontant å stille opp i, for vår del renn nummer to i den tidligere nevnte Jemtland Skitour.
Med stress og press fra ulike kanter uka før, ble det bestemt lørdagskveld at: "Jo vi kjör!"
Nix opplading, og minimalt med søvn, vekkinga ble satt til halv fem. Magen min er ikke spesielt sugen på havregrøt med honning og banan klokka fem om morgenen, men av ren og skjær klokskap, manet jeg frem TV-bildet av Heidi Weng etende av grautskåla på tur inn i bilen under Tour de Ski, en takknemlig tanke der jeg pressa ned en halv porsjon, mens jeg vurderte samme teknikk, før vi satte oss inn i bilen og dro.
 |
| Matpakkefrokost nummer to en liten time før start. |
Noen timer senere fikk vi hentet ut startnummer og riglet oss til med frokost nummer to, før oppvarming og testing av ski. Haldo Hanssons Minne er seedingløp til Vasaloppet, -forholdsvis flat og fin stakeløype, men variert nok til aldri å bli kjedelig for oss som ikke går på blanke ski. Vi staker endel, går diagonal og står i fine unnabakker, slake moter og noen små bratte der vi fikk trå til med fiskebein. Langløypa skal være 42 km, og rennet har i tillegg en kortere versjon på 15, noe for enhver smak altså. Det er forressten ganske artig at løypa svinger seg slik at man flere steder møter på både de som går foran og etter seg selv. Noen steder er det nesten kun et par meter i mellom. I tillegg er rennet "kjent for" et knakende stort og godt premiebord, som mange kan glede seg over, blant annet gedigne falukorver. Målet var jo selvfølgelig å greie å hente heim en slik, -oppdaga først etterpå at sjansen hadde vært adskillig større om jeg hadde stilt i mosjonsklassen, der det var trekkpremier, fremfor konkurranse. Ja ja... -en annen morsom sak i samme ånd: hadde jeg vært ett år eldre og stilt i damer 50, hadde jeg faktisk kommet på pall`n - og da ville det nok også ha vanket en liten korv!
 |
| Jeg er velsignet med de aller beste skismørerne: Ove & Ola:-) |
Å gå skirenn inne i de svenske skoger i knallfint strålende vintervær er ganske så skjønt. Livet er som kjent best ute og når temperaturen holder seg over ti minus er det ganske greit å kle seg passelig; helt perfekt for min del denne dagen var følgende antrekk (noterer det her som dokumentasjon- for jeg er blitt så glemsk på mine halvgamle kjærringdager): enlags halvtynn skibukse uten noe annet enn ulltruse under, tynne ullstrømper, tynn ulltrøye under den tynneste kompresjonsoverdel, skihansker og tynneste lua med skibriller selvfølgelig! Man må bare vite oppi hodet at man skal fryse litt de første 10-15 minuttene, så er det helt perfekt!
 |
| Yippie: Nye bindinger i burdagsgave: HURRA! |
På min aller siste gebursdag i førtiåra sto jeg på start og spekulerte litt i hvorfor i all verden jeg gadd å drive med det her, man kan vel si at Haldo Hansson presset psyken min mer enn kroppen denne dagen. Ved å gjemme meg bak mørke briller og lukke meg inn i bobla mi, unngå å se eller tenke så altfor langt fram, stenge ut og vekk alt annet enn det som var her og nå, forsøke så å holde fokus på å gå kun etter signaler fra kroppen, kjente jeg ved en anledning melkesyre var på veg og fikk roa den ned slik at den ikke tok overhånd. Jeg stressa ingenting i starten, jeg tenkte at jeg skal forsøke å gå jevnt og heller øke tempo etterhvert, hvis kreftene holdt. Følelsen var stort sett hele tida at det gikk seint. Merkelig nok var snøen litt trå og metrene måtte derfor jobbes på. Helt ok.
 |
| Hvilke ski har best gli?? |
Bevisst inntak av sportsdrikk på alle matstasjoner med unntak av den siste, oppdaga kaffekjerringa sjøl akkurat da hun var passert, deilig kaffelukt og et utrop av kaffetilbud etter å ha takka nei til sportsdrikken, kjente jeg hadde lyst på men tenkte jeg kunne jo ikke stoppe og snu nå! Slike opplevelser kan langløp by på.
 |
| Rett og slett Nydelig. |
Jeg er blitt vant til å dra på skirenn med gutta, et kjærkomment unntak var det forrige gang da Merete var med i sprengkulda i Tåsjådal`n, gutta betyr i denne sammenheng forressten godt voksne menn, voksne erfarne langrennsløpere som går godt og noen av dem er det faktisk også litt artig å erte opp. Disse halvgamle gubbene har jo gått adskillig mil på ski og noen av dem syns det er fryktelig, selvfølgelig med et snev av ironi, at ei halvgammel kjærring nesten kan komme innpå, tjeideng vil de ikke ha, er vel ikke direkte noen fare heller da, men det er jo litt artig å se at man er i stand til å nærme seg noen av dem. Det er nemlig litt av moroa spesielt for kara å kives litt om plasseringa. Ganske uhøytidelig, men dog- for noen kan det nok, nesten gå på æren løs- ha ha!
Det ser ut til å være litt mer, konkurransepreg over gutta enn hos damene.
 |
| Dagens Racedayselfie;-) |
Etter hvert som løpet kommer i gang, og man har funnet sin gruppe som holder omtrent samme fart, pusher man hverandre litt fram og presser seg mer enn når man går helt alene. Kunsten er å kjenne kroppen sin så godt at man ikke presser for hardt, slik at man går på en sprekk. Samtidig vil man jo helst komme seg raskest mulig til mål. I Haldo Hanssons Minne greide jeg dette ganske godt. Det beviser nok en gang, at denne kjerringa går best når hun greier å kople ut alt som er rundt og kun holde fokus på å gå selv. Rundt meg hadde jeg et par-tre-fire mann. Vi gikk jo litt forbi hverandre ettersom den ene var raskere til å stake, den andre hadde best fart i motene og den tredje gikk best når det var flatt. Slik holder man på, til man kommer i mål, så er det trivelig da å slå av en liten prat.
En av disse gikk faktisk hele rennet i dongribukser, -en liten tankevekker for utstyrsfokuserte nordmenn, -han sa det ikke, men jeg tenkte det, han kunne med rette ha sagt:
" jag åker från er endå! -ha ha.."
 |
| Godt å Komme i mål og bli møtt av Maken sin. |
Kommentarer