sturetid etter løpemil

Har man ikke noe å skrive om, kan man vel alltids oppsummere siste tids løping litt. Det er visst rett og slett blitt mer og mer av den slags skriveri inni bloggen min! Tenker at det kanskje ikke er så interessant, hvem i all verden er det som gidder å lese om det?  -men ettersom jeg selv syns det er ganske artig å lese andre folks løpeinnlegg, så tenker jeg som så, at noen synes kanskje også, at det er litt artig å lese mine?
Årsførste Langtur med Løpesko

Ja Ja- om ikke annet, så kan man kanskje oppmuntre seg selv en smule. Får vel begynne, med å si, at når det går et par dagers tid, og jeg ikke får løpt det grann, ja da føles det fryktelig tungt å komme igang. Det føles til og med slik, at det enkleste kun er, å sette seg rett ned på ræva og forbli der! I stolen eller sofaen, eller senga eller hvor det nå er, man måtte kunne finne på å slenge seg hen. Faktisk er det ganske godt å strekke seg rett ned på kjøkkengolvet og bare ligge der.
Helt Sant!

To løpefrie dager og kjærringa er hellig overbevist om, at siste løpesteg er tatt og at, hun aldri mer greier å sluke ei eneste dørstokkmil. Sturetid, kaller jeg det. Psyken spiller hasard med kroppen og sjela mi og bare tanken på at jeg er påmeldt flere løp i 2016 og første tur ut er halvmaraton, om en drøy måneds tid, gjør at humøret synker enda mer ned i avgrunnen.

Det fine da med å summere opp og se litt på hva som faktisk er gjort, kan bidra til å løfte meg litt. Når man får det svart på hvitt gjerne med litt, bildekrydder i, virker det da slett ikke så gæli. For selv om hodet godt vet at kvile er en dyd av nødvendighet, og kroppen sier klart og tydelig i fra, så er det likevel nesten verre da, spesielt for hodet, ja, enn når man befinner seg i godflyten der alt går på det jevne. En hviledag er helt ok, men to!!! -da er det liksom fare på ferde.

Fredag, -det er altså under ei uke siden, persa jeg på møllemila, behørig dokumentert!  Det var egentlig ei ganske hard økt, for å si det slik. Det merka jeg godt lørdagen etter, da jeg tulla meg bort på løpetur i ukjent terreng, etter å ha vært på reisefot nesten et halvt døgn.
The Hammering Man in Lillestrøm; -love him:-)

En svipptur sørover for å hilse på kjær familie, ga meg anledning til å besøke på The Hammering Man på Lillestrøm. Han står nå der og banker og slår og jeg er hellig overbevist om, at han venter på meg hver eneste gang jeg har satt min fot innafor døra hos søstra mi! På et eller annet vis, tulla jeg meg oppover mot Skedsmohallen og der ble jeg plutselig så vrang i hodet at jeg ikke torde annet enn å spørre ei dame etter veien tilbake igjen, På tunge bein fikk jeg opplyst at det bare var å fortsette rett fram, og i løpet av få minutter var jeg heldigvis på kjente trakter igjen.

Søndagen var det duket for langtur, da jeg fikk muligheten til å løpe fra Kløfta og "heim". Ettersom beina hadde vært så tunge dagen før, og fredagens møllemil, fremdeles hang i, sa jeg ifra klart og tydelig at ingen trengte vente meg tilbake før etter kanskje en tre-timers tid. Tre timer på en liten halvmaraton er vel godkjent som rolig langtur for min del. Jeg var dessuten litt i tvil, og led noen smule kvaler ettersom dette skulle bli årsførste langtur på cirka to mil. Jeg har riktignok hatt noen tomilsturer på ski, men det kan altså ikke sammenlignes med samme distanse når det gjelder løping.
Restitusjon = Kaffe, Sjokolade & Strikketid

Utrolig nok, gikk turen ganske lett, rolig ja, men ikke så rolig som jeg først hadde tenkt. Beina var overraskende lette, men så er det jo også ei ganske lettløpt flat og fin asfaltløype. Måtte legge inn noen krinker og kroker på slutten for å få kilometerstanden over tyve, og da målet var nådd, mangla det noen meter på rundt tall, disse ble sanka inn ved kjent og kjær fram-og-tilbake-foran-husdøra-samt-et-par-runder-rundt-huset-løping så jeg akkurat fikk tippa femogtyve! Godkjent langtur under 3 timer!

Kanskje ikke så merkelig da, at kjærringkroppen etter helga har hatt behov for et par dagers sturetid!
Skal man kalle det fint heter det selvfølgelig restitusjon, og av den skal man som kjent ikke kimse!

Se det
Herved har jeg
helt av meg selv, greid å inspirere fram lysten til allerede i kveld, å løpe meg en aldri så liten tusletur ut. Rooolig, må vite.

Det er da enda bare onsdag! 

Kommentarer